Et funn i bokhylla

Denne boka fant jeg i bokhylla mi. Jeg kjøpte den på en bokmesse en gang fordi det var så fine bilder i den. Jeg tenkte at jeg kunne klippe i den, tegne i den, leke med den. Jeg kan ikke det. Den skal få stå i hylle, med den fine, fine, gullsjiraffen på ryggen.

Det er vanskelig å klippe i en bok der informasjonssiden ser sånn ut:

Flodhester er skumle og farlige dyr. Denne ser ikke så verst ut.

Sidene med fugler er veldig fine. Fuglesidene var den egentlige grunnen til at jeg trengte denne boka.

Favoritten min er likevel frosken. Eller, han der vel kanskje en padde, han her.

Så nei, denne boka skal ikke klippes i. Den skal jeg se på og bla i, mens jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne klippe i bøker jeg synes er fine.
.

Vintergnom

.

De som tror at hagegnomene hviler seg om vinteren, tar feil. Da er de nemlig vintergnomer, som er ute og måker. De er litt som fjøsnissene i gamle dager, det er ikke lett å få øye på dem, og akkurat som sine nære slektninger nissene, er de humørsjuke og utgjør en ganske ustabil arbeidskraft.



Hos oss er det mye måking om dagen. Noen har måkt vei fram til inngangen til den store sønnen. Hvis ikke, hadde nok han levd lykkelig, innesnødd i et slags frivillig eksil, i hele vinterferien.

Kattehuset har også blitt måka fram. Katten liker best å se ut på vinteren, men noen ganger må også den ut, og da er det godt å ha sitt eget hus. Egentlig er det et ordentlig vindu i huset også, men det er dekket av snø.

Det er alt for mye snø nå, trøsten er at det går over, det går alltid over, og blir til søle og slaps som schvupper når vi går. I mellomtida, mens vi venter på våren, får vi stelle pent med nisser og gnomer og alle andre skapninger som er med på å flytte snøen, sånn at vi kommer fram.

.

Jeg går i hi!

 .

OK, det er nok snø nok. For en gangs skyld er det noe det er nok av til alle - alle som vil kan leke i den, flytte på den, gå på den, spise den. Alle som vil. Jeg vil ikke.

Jeg tenker at jeg vil være inne til den forsvinner. Ikke har jeg hund som må luftes, og arbeidsplassen min er her jeg bor, jeg har ingen jobbavtaler som gjør at jeg må ut av huset de neste ukene, så jeg blir inne.

Av og til skal jeg se på snøen fra vinduet, se om det minker litt. Og så skal jeg ringe til han som har arbeidsplassen sin et annet sted, og si at nå har brøytebilen vært her, så nå må du skynde deg hjem. Og hvis jeg trenger melk og brød, skal jeg gi beskjed om det samtidig.

Jeg skal måke en smal sti fram til fuglebrettet, for det er strevsomt å være fugl om dagen, og så skal jeg måke en sti fram til ungdommen med egen inngang, bare for å se at han er våken av og til i vinterferien sin.

Og jeg skal sitte under et teppe med en kopp kakao og en bok jeg har hatt på vent lenge, og tenke at det egentlig er greit å være i hi. I alle fall for en kort periode.
Så skal jeg gå til vinduet igjen, og se om det minker....
.

Jeg samler. På garn også.

 .

Jeg samler. Jeg samler på mange ting det er kjekt å ha. Og så samler jeg på mange ting jeg skal lage noe av en gang. Garn, for eksempel. Det er bare det at når man skal lage noe av garn, er det veldig fristende å gå inn i en garnbutikk å kjøpe noe nytt.

Sånn har det seg at selv om man bruker garn hele tiden, minker ikke garnlageret, det vokser. Noe av det som ligger på lager, har ligget der lenge. Noen garnnøster har vært med på flere flyttelass, og om de hadde vært mennesker, hadde de både hatt stemmerett og flytta hjemmerfra.

Noen av tinga som ligger på lager aner man ikke hva man skal bruke til. Hvorfor i all verden kjøpte jeg det tjukke bomullsgarnet, for eksempel? Jeg som liker tynt garn og tynne pinner. Jeg har sett på det i mer enn 20 år, en gang hekla jeg ei mus av det garnet, og fikk brukt mikroskopiske mengder. Så la jeg det tilbake på lageret.

Jeg lurer på om jeg skal hekle ei mus til. Eller kanskje en gryteklut. Før jeg legger det tilbake på lageret....
.

En vakker dag...

.
Den løse snøen gjør det skummelt å gå, man må være oppmerksom, og tenke på lårhalser og andre ting som kan brekke. Man må bare ikke være så forsiktig at man bare ser ned, da ser man nemlig ikke hvor fin verden kan være en vinterdag.

Hadde jeg sett ned, hadde jeg ikke sett isen som lager trollstemning langs et lite fjell.

Jeg hadde heller ikke sett at noen har tegna et hjerte i snøen, kanskje med en skistav, siden det var spor av ski i veien. Jeg vet ikke, men det var fint å se at noen har tatt seg tid til å stoppe og tegne i snøen.

Det er ikke sikkert han har sett ned, han heller, han som la fra seg sykkelen sin i veikanten for å gå snarveien til skolen. Kanskje han ikke husket hvor han hadde lagt den, den morgenen han gikk til skolen, og snøværet kom.

 På den annen side: når man ser ned, ser man små skulpturer laget av skitten snø. Der jeg bor, er snøen rein, så unntakene ser man på lang avstand. De er ganske fine, når man ikke tenker på hva det er.

Og jeg tenker at jeg er heldig som har så fin vei å gå hjem, og at mange andre veier også er fine å gå, selv om de ikke har rein snø der noen har tegna hjerter. Vi må bare huske på å se dem.
.

Døde roser

 .

Den gangen jeg hadde planter inne i huset, pleide jeg å være ganske flink med dem. Jeg både snakka med dem og ga dem vann, og hadde mange, mange. Deter sånn med oss som samler - vi kan sjelden ha bare en av noe.
Så slutta jeg med planter, katten gravde i pottene, de tok mye plass og tid.

En stund hadde jeg en kjøttetende plante, men den regna vi mer som dyr, den ble satt bort om sommeren, og vi fanga fluer til den om vinteren.

Nå har jeg planter igjen. Det starta med amaryllisen jeg fikk før jul, og så har jeg tatt med meg to planter fra såpebutikken jeg hadde i Bakgården, en porselensplante og en aloe vera. Og det er nok. Amaryllisen glemte jeg å kaste da den var død, og så viste det seg at den ikke var død likevel, men kvikna til liv med nye blader, så her får den være.

Døde er imidlertid rosene jeg har i en skål. De får være her de også, og på en måte liker jeg dem bedre enn levende planter. Kanskje fordi jeg ikke trenger å snakke med dem....
.

Kona til Lille Hjelper

.

Nå pleier jo ikke personene som opptrer i Donald-bladene å være gift, men om de var det, ville jeg tro at kona til Lille Hjelper kunne se omtrent sånn ut....