Hagen min er en uoppdratt tenåring

.


Jeg har gjemt meg for hagen min lenge. Jeg har gått både forbi den og midt i den og sett en annen vei, lenge, alt for lenge. Ugrasst har hatt hjemmealeinefest, og akkurat som tenåringer gjør av og til, har de invitert alt for mange gjester. Og akkurat som tenåringer har de plutselig blitt store.

Jeg har oppført meg som jeg av og til gjør når jeg går i byen og ser en jeg kjenner litt men ikke orker eller har tid til å snakke med, sånne som gjør at du stuper inn i en butikk der du ikke skal ha noe og det strengt tatt ikke finnes noe du har lyst til å se på heller. Jeg har gått ut i hagen og sett på de få og små tingene som har fungert, og stupt inn et annet sted når jeg har sett skvallerkål og løvetann i bedene mine.

I dag har jeg gått til kamp mot ugresset. Akkurat som med tenåringer man har glemt å oppdra: det er en beinhard jobb når man skal ta igjen det forsømte. Jeg har ikke gjort mye, men litt, og kan i alle fall se små resultater. Og akkurat som med enkelte ting unger gjør som er søtt og morsomt når de er små: du vet at det ikke er søtt lenger når de er store, og det må du si fra om, akkurat som åkervindelen - hvit og vakker, men rede til å overta hagen din om du ikke tar den bort.

Og jeg ser på den lenge forsømte hagen min, og tenker at det er godt for både ungene mine og meg at jeg er flinkere til å dra opp unger enn ugress....
.

Å få mus i gave

.


Når Katt fanger mus, kommer hun løpende så fort hun kan, med musa i munnen og halen rett til værs. Hun legger musa foran meg, mens hun kommer med noen veldig stolte porre-lyder, lyder hun bare har når hun har fanget noe.

Siden jeg ikke akkurat har lyst til å dele byttet med henne, forteller jeg henne hvor flink hun er. Hun ruller stolt rundt og rundt i grusen, mens musa ligger på lit-de-parade. Dessverre rakk ikke jeg å fotografere mens musa lå pent dandert, da jeg rakk fram etter å ha gått for å hente kameraet, hadde måltidet begynt.

Tidligere måtte jeg legge musa i en skål for at Katt skulle spise, nå har hun funnet ut at det er greit uten tallerken også, og hun spiste hele dyret. Bare halen er tilbake, og den ligger nå plassert under den busken der hun legger alle rester etter byttedyrene. Siden jeg tror katten min er spesielt intelligent, regner jeg med at hun har et eller annet tellesystem, der under busken, og at hun unner seg en ekstra godbit hver gang hun runder hundre.

Heldig er den som har en Katt som kommer hjem med gaver, særlig når de er ferdig jaktet.
.

Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.

Valmuer

.

Jeg liker å følge med på blomstene mine når de er klare til å springe ut. Valmuene, for eksempel, kjemper seg fram, de minner litt om sommerfugler på vei ut av puppen der de kjemper seg fram med krøllete kronblander. Det ser slitsomt ut å være valmue akkurat da.


Men etterpå, når de er ute, ser de litt ut som dronninger, som med største selvfølgelighet tar plass i hagen, og står der lysende og røde og eier verden.
.

Når Dronningkatten straffer

.


Katten min er nok mer enn gjennomsnittlig sta. Hver gang jeg har vært borte, er hun fornærmet og bruker lang tid på å nærme seg igjen. Vanligvis følger hun meg rundt, hun går i beina mine, og kommer og strekker seg så jeg kan bære henne.

Når jeg har vært borte noen dager, går hun demonstrativt foran meg, når jeg snakker til henne ser hun en annen vei, og hun vil absolutt ikke bæres.

Så går det en dag eller to, og hun vil bæres litt. Aller nådigst får jeg lov til å løfte opp Kattedronningen, og ha henne på armen i et par minutter, før hun går sin vei, setter seg ned utenfor rekkevidde og stirrer.

Hun setter seg ned akkurat utenfor berøringsrekkevidde og snur seg bort når jeg snakker. Og sånn skal vi ha det noen dager til, helt til Dronningen tar meg, lydige slave, inn i varmen igjen, og kommer for å bli båret, for å bli kost med, og for å sove i min seng.
Akkurat når det passer henne, selvfølgelig.....
.

Noe med gravemaskiner

.




Det er noe med gravemaskiner. Det er noe med hull i bakken og metall som ligger der og ser ut som om det er en installasjon, der både lys og lyd spiller en rolle.

Det er noe med støvet og lydene, med fotgjengertrafikklysene som fortsetter å pipe når man skal gå selv om de er pakket inn og det ikke er noe sted å gå fordi der man gikk over veien er det bare et hull akkurat nå. Jeg tenker at jeg er ekstra glad for at jeg bare er nærsynt når trafikklysene er pakket inn og de fortsetter å si at man kan gå selv om det bare er et hull der det skulle vært hvite striper.

Og jeg lurer på hvorfor jeg alltid kommer hjem med bilder av gravemaskiner og hull i bakken og rustent metall og tomme drikkebegre og ispapir når jeg har vært i en by som ikke er min.

Og jeg husker den ferien da jeg hadde flere bilder av søppelkasser enn av barna mine, selv om jeg hadde mange bilder av dem også. Og jeg tror jeg vet hvorfor - at jeg husker ting når jeg knytter dem opp mot lyden av veiarbeid eller lukten av søppel, jeg husker hele dagen, ikke bare øyeblikket, og jeg husker andre ting enn når jeg ser på bilder av barna mine, og jeg tenker at det er godt å ha begge deler, bilder av barn, og bilder av søppel. Eller veiarbeid.
.

Klokkebusk

.


Den har akkurat blomstra av, denne busken som står i hagen min. Jeg tror, men vet ikke sikkert at det er en klokkebusk, det spiller ingen rolle hva den er, det er en hyggelig busk å ha.

En gang irriterte den meg så mye fordi den sto på feil sted, og fordi den ikke vokste så pent i fasongen, at jeg meide den ned. Like standhaftig vokste den opp igjen. Sånne planter kan jeg like.

Katten liker den også, hun ligger ofte under busken og hører på alle humlene som surrer - de liker også denne planta veldig godt. Og da får hun vel stå der - selv om hun ikke vokser pent og selv om hun står på feil sted. Det er en god plante å ha - hundre humler og en katt tar neppe feil.
.