Om å lese andres brev og blå søstre

En gang leste jeg et brev som ikke var til meg. Sånt straffer seg, og min straff var at jeg ble sint og lei meg, og gikk ut og saget ned fem spireabusker som stod der i en slags hekk.

I det brevet som jeg leste som ikke var til meg, stod det om vakre spireabusker som blomstret. Ha, tenkte jeg, mens jeg leste klisjé på klisjé, og frydet meg over enkelte skrivefeil, siden jeg nå tross alt er norsklærer, spireabusker er aldri vakre. Og dermed tok jeg saga.

Og nå, mange år etter, må jeg nok si at spireabusker også kan ha sin sjarme. Ikke vakre, men kanskje litt søte likevel, i alle fall om natta når de lyser hvitt i mørket. Og aldri, aldri i hekk, det minner meg litt for mye om campingplass og kjerringhager, spireahekker og tuja er ikke min greie. Men alene, sånn som den jeg glemte å sage ned den gangen, eller kanskje sinnet mitt hadde gått over når jeg kom så langt, alene kan jeg innrømme at spirea i alle fall kan ha sin plass, også i min hage. Selv om det får meg til å bli litt urolig når jeg tenker på det brevet som ikke var til meg.


En som derimot har plass i hagen min så lenge hun bare vil, er Blå Valmuesøster. Jeg har hatt den i årevis, men er like spent hvert år, på om hun har klart seg. Hun liker egentlig et kaldere klima enn det er hos meg. Og hun har klart seg i år også, og nå står hun der, ven, vakker, blå. Og hun er ikke i nærheten av å være en klisjé...

.

Om kåte liljebiller og morderiske damer

I gamledager, før Iberiasneglen gjorde sitt inntog, var det ekleste jeg visste om, kanskje bortsett fra fersk hundebæsj på plenen, liljebiller. Til biller å være er de kan hende pene å se på, knall røde som de er, men glinsende røde, eller ikke: de er ekle, ekle.

I dag ble jeg minnet på det, da jeg så de klatret rundt på liljene mine. Eller, klatret og klatret - de hadde seg på liljene mine. Og det er nettopp det liljebillene gjør - de har seg på plantene, legger egg, og ut av eggene kommer de frykteligste vesener - sultne larver som spiser og spiser, og legger igjen mengder av klebrig og ekkel larvedritt.

Og jeg, som er mer morderisk enn jeg liker å vedkjenne meg når det kommer til ting jeg ikke liker i hagen min, gikk til angrep. Jeg plukket og knuste. Og siden liljebillene, i alle fall de som bor hos meg, har seg absolutt hele tida, plukket jeg dem stort sett to og to.

Det er alltid litt ekkelt å drepe de første. I små øyeblikk tenker jeg at det burde være plass til alle, og at noen liljer fra eller til ikke spiller noen rolle. Men jeg deler altså ikke blomster med liljebiller. At rådyra forsyner seg av hagen er så sin sak, liljebillene vil ikke jeg mate på. Nå vil nok onde tunger hevde at om jeg hadde kunnet knuse rådyr mellom tommelen og pekefingeren, ville pipa fått en annen lyd, men det er ikke sant - jeg liker Bambi, jeg kan dele med Bambi. Og dessuten; Bambi går sin vei når jeg ber ham om å til helvete komme seg bort - det gjør ikke billene.

Derfor har jeg tilbrakt store deler av dagen som liljebillemorder. Jeg har knust dem mellom tommel og pekefinger, og jeg har hørt det knase. Jeg brukte hansker, det er det mordere gjør, jeg ville ikke ha blod på hendene, heller. Men jeg plukket dem i par, og jeg drepte dem i par. Så kan det jo tenkes at de i alle fall var lykkelige sin siste stund på jorden....

Å leke med maten

Så burde jeg kanskje rydde litt oftere i kjøleskapet. Det er ikke bra å la maten bli gammel - for det første er det sløsing med ressurser, og for det andre er det både sjuskete og uhygienisk. Det er bare det at om jeg hadde ryddet i kjøleskapet før, hadde jeg aldri fått sett disse to rynkete gamle.

OK, jeg liker å lage historier. Av og til lager jeg historier om mat. Ikke så ofte lenger, men da det bodde små unger i huset her var det ganske vanlig at de hissige gulrøttene fekta litt med hverandre før de badet i de varme kildene, eller at de sjenerte agurkskiven gjemte seg under saltpølsa. En gang bodde det et egg på kjøkkenet nesten et år, og det ble behandlet som nettopp et skjørt egg, bare tanken på at det kunne knuse fikk oss til å liste oss rundt, og eksperimentet med melkekartongen som stod to år i kjøleskapet fører fortsatt til at brekningsrefleksen rører seg. Og det er faktisk ikke mer enn et år siden en overnattende gjest på 17 år sov med et kålhode sittende ved siden av senga, for anledningen med påtegnet ansikt og høytidelig døpt til Kål-Arne.

Men altså; disse to rykete, gamle paprikaene. De som har levet et liv sammen, og fortsatt ser ut til å trives i hverandres selskap. De er riktignok litt slappere enn de var, og huden har rynket seg, men fortsatt er det litt saft igjen under det skrukkete skinnet. Og stilken har hverken falt sammen eller falt av. Disse to ligger på kjøkkenet mitt akkurat nå. De er ikke unge lenger. Ikke nyttige heller. Men de er der. Rynkete og rare og røde. Og sammen. De skal få ligge der en stund til, til fargen blir mørkere og mindre intens. Til skinnet rynker seg enda mer. Til de faller sammen. Og da skal de få ligge på komposten. Sammen.

Og jeg tenker at når jeg blir gammel, kan jeg i grunnen godt tenke meg å ha det sånn - jeg og paprikamannen min; litt mer slitne, litt mer rynkete, og fortsatt røde. Og sammen.

Eksamensmonstre

Mai er tida da eksamensmonstrene kommer krypende fram. Nå har riktignok ingen eksamen akkurat, men jeg holder likevel på å avslutte et skoleår, og en avgangsutstilling er minst like nervepirrende som en eksamen.

Til trøst har jeg heklet to eksamensmonstre jeg kan kose meg med - de er i alle fall alt for snille til at jeg blir skremt av dem, og det er jo bra - det er nok av farlige ting i verden om ikke monstrene mine skal være det også.

De kommer forresten til å bo i den lille såpebutikken min en stund, fram til de enten får et nytt hjem, eller bestemmer seg for å rømme for å oppdage verden.

Ting jeg misliker i mai: pollen

Hvert år kommer den, mai, den skjønne og milde. Skogen blir atter grønn, og ved bekk og kilde blomstrer fiolen skjønn, akkurat som i sangen. Det sangen ikke sier noe om, er bjørkepollenet som også kommer i mai. Joda, jeg forstår absolutt at trærne også har rett til å formere seg, men at det må være så voldsomt, det har vi ingen forståelse for. Litt går det jo an å begrense seg.

Jeg nyser og nyser, og tenker at det snart er over, det verste. Da kan jeg også være med å synge siste linja i den sangen: "Akk - kjære mai hvor gje-erne gadd jeg i marken gå".

Philips Pirater, The Old Sportsman, 3. mai

3. mai spiller "Philips Pirater" på "The Old Sportsman" i Sandefjord. Jeg skulle vært et annet sted, men siden jeg ikke er der jeg skulle vært, er jeg veldig glad for å få med meg dette. Mer om "Piratene" kan du se, og høre, på deres egen side.

Du vet at du er premenstruell når ...

alle andre er dumme, og du begynner å grine fordi sausen du lagde til middagen er stygg å se på ...