Om småsøsken, lesing og Margrethe Kind

Det å være storesøster innebærer ansvar og forpliktelser, av og til blir man tvunget til å passe småsøsken, for eksempel, eller man må leke med dem når man egentlig ikke har lyst. Eller man må lese for dem fordi de maser.

Nå var det sånn at jeg likte å lese, så det var ikke noe stort problem å lese høyt for småsøsken. Det var bare det at de ikke alltid valgte det jeg hadde lyst til å lese.

Den ene søstra mi elsket historien om Margrethe Kind, skrevet av Dikken Zwilgmeyer. Utgaven jeg leste stod i en av Torbjørn Egners lesebøker. Historien om Margrethe Kind var så sørgelig, så sørgelig. Den handler om ei jente som ikke får være med i leken, hun gjør alt for å få være med, men blir oversett og ignorert.

Hun var saa græsselig almindelig. En lang, almindelig næse - lyseblaa øine - almindelig lysebrunt haar, almindelig mund, og almindelige ord kom der altid ut av den, - alt hvad Magrete vilde si, kunde jeg gjerne sagt fem minutter i forveien. Det var altid saadanne sandheter som ingen mennesker kunde motsi, det Magrete Kind kom med.

De andre jentene i klassen er i selskaper og arrangere selskaper - Margrethe blir aldri bedt. En dag ber hun til selskap, og de andre bestemmer seg for å gå, selv om de riktignok ikke vil ha på seg de fineste kjolene sine. Selskapet blir gjennomført, og for oss som ser det utenfra, er det fryktelig, fryktelig synd på Margrethe.

Dagen etter dro Margrethe til en av klassevenninnene, Inger Johanne, som også er fortellingens jeg-person. Inger Johanne sniker seg ut, for å unngå Margrethe, som likevel oppdager det.

Det var sidste gang Magrete var oppe hos mig. Aldrig mere kom hun. Og ikke kom hun til nogen av de andre. Ikke gik hun paa gaten mere, bare paa skolen; der var hun stille, akkurat som før. Kanske litt stillere forresten; for hun kom aldrig med saadanne sandheter mere, som vi alle syntes var saa kjedelige.

Hele historien ender selvfølgelig trist; Margrethe blir syk og dør. På dødsleiet er det Inger Johanne hun vil treffe, og motvillig drar hun til Margrethe.

"Tænk jeg skal dø," sa Magrete pludselig ut i stilheten. Aa, hvor jeg graat; jeg bet i lommetørklæet, graat og hikstet. "Ikke graat," sa Magrete – "for jeg vilde gjerne, jeg vilde gjerne dø –" Fru Kind stod og glattet hodeputen. "Aa, saa glad hun har været i dere veninderne; – saa gjerne hun vilde være sammen med dere, stakkar; – men saa har det nu været saare stunder ogsaa, naar dere ikke vilde ha hende med dere. Stakkar, hun har nu ikke hat det hjem, som dere har hat – hun kunde staa bak gardinet der og kikke og graate naar dere gik forbi, og ikke kom indom hende. Aa, saa saart det var! Saa vilde hun nu endelig ha dette selskapet, da; – men da blev det rent galt efter det. Aa ja, nu trænger du ikke nogen stort længer, du vesle guldet mit." "Aa vær ikke vred, Magrete, vær ikke vred!" Jeg laa med hodet ned i sengeteppet og graat saa usigelig.

Det er så uendelig trist. Og jeg leste fortellingen igjen og igjen. Og søstra mi gråt og gråt. Og jeg fikk kjeft av mamma, fordi jeg fikk henne til å gråte.

Hver gang jeg skulle lese for søstra mi, ville hun at jeg skulle lese Margrethe Kind. Jeg vegra meg, siden jeg visste hvordan det ville gå, men hun lovet på tro og ære at hun ikke skulle gråte. Likevel - hun begynte å hulke, og jeg fikk kjeft. Igjen og igjen.

Det er mange år siden jeg har lest Margrethe Kind. Men historien finnes på nettet, og søstra mi er snart 40 år og kan lese selv. Og jeg tipper at hun fortsatt gråter på de samme stedene....

Tre grønne katter...

Da vi var små, var yndlingsboka til søstra mi en lang periode en billedbok om tre katter, Pim og Pam og Pottifar. Som lesekyndig storesøster, hendte det ganske ofte at jeg leste den boka for henne, så ofte at jeg nå, snart 40 år etter, kan deler av boka utenat....

"Pim og Pam og Pottifar mistet sine vottepar. "Hva vil mor si", hvisket Pam. "Hun vil si at det er skam".

Kort fortalt handla boka om tre kattunger som fikk hvert sitt vottepar av moren sin, som de mista, leita etter, fant igjen, hadde på når de spiste kake, vottene ble møkkete, de måtte vaske, alt var bra til slutt. Ikke så veldig spennende, akkurat, men søstra mi elsket den boka.

I dag kom jeg til å tenke på den boka igjen, den jeg ikke har sett på så mange år, og som mest sannsynlig ble lest i fillebiter og kastet den gangen vi var små.

Kanskje jeg tenkte på den fordi jeg monterte de tre hekla kattene som har ligget i sine enkelte deler siden begynnelsen av januar, og som ble montert fordi jeg syntes glassøynene begynte og se anklagende på meg når jeg gikk forbi dem... (Og litt fordi de er en bestilling til en baby som snart skal bli født).

Vår, tralala, vår....

OK, så er kanskje våren en klisjé, og halvliter'n er alt for dyr, men i hagen min blomstrer snøklokkene i februar, de står der og nikker på hodene sine og ønsker våren velkommen.

Og jeg tror at vi blir litt snillere og litt gladere når vi ser at noe vokser opp igjen etter å ha vært i dvale så lenge. Til og med det å brenne seg på brennesle i februar er nesten litt koselig....

Det som ikke er like koselig, er tanken på at en tidlig vår gir en veldig lang sesong med hagearbeid, og jeg har en veldig stor hage, med plass til mye ugrass og mange snegler.

Men man klager ikke over hagearbeid i februar - da er man glad for alt som kikker opp fra jorda og lever.

Huset som aldri sover

I natt møtte jeg sønnen i huset i gangen 03.15. Han var på vei til kjøkkenet for å finne noe å spise, gutter på 18 er sultne når de ikke sover.

Jeg ba ham gå litt stille i dørene, siden jeg var på vei til å legge meg. "Hvorfor?", spurte han. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å spørre folk om hvorfor de skal legge seg når klokka er midt på natta, men her i huset er det et logisk spørsmål; jeg bor nemlig i huset som aldri sover.

Blant de fire menneskene som bor her, er det veldig ofte en som er våken. Før den eldste ungen flytta, var det så og si alltid en våken i huset - da var det sånn at to la seg i vanlig leggetid, en av de stod tidlig opp av egen fri vilje, og en fordi han måtte. Vi andre tre la oss seint, og det var vel ikke helt uvanlig at vi to voksne møtte hverandre til frokost - en som nylig hadde stått opp, og en som var på vei i seng.

At alternative sovemønstre er upraktiske når det gjelder tilpasning til den virkelige verdenen der ute, vet vi alt om, men vi gjør så godt vi kan, og på et vis klarer vi søvnløse oss ganske godt. Og det er i tillegg av og til verdt det, å være trøtt, når man tenker på all den stille egentiden man kan få om natta.

Man kan si mye om søvn og søvnløshet, og det er noe mange gjør også, vi har fått tusenvis av dårlige råd på hvordan vi skal få skikk på døgnrytmene våre - hvis vi "bare"....

Men nå var det ikke det jeg skulle si noe om denne gangen. Jeg skulle bare si at jeg fikk det noe uvanlige spørsmålet "Hvorfor?" da jeg sa at jeg skulle legge meg 03.15. Da jeg sa at jeg var trøtt, fikk jeg det like uvanlige oppfølgingsspørsmålet "Hvorfor?".

Og svaret var selvfølgelig at jeg hadde vært oppe nesten hele natta før....

Jada, jeg vil redde regnskogen....

Det er viktig å redde regnskogen. Veldig viktig. Husstanden jeg lever i har i en årrekke vært faste givere til regnskogfondet, nettopp fordi vi vurderer det som veldig viktig. Og så redder vi regnskog på facebook.

Det foregår sånn at vi har sagt ja til en applikasjon som gjør at vi får vår egen lille plen, og vi sender planter til andres plener, og noen sender planter til oss. Og forhåpentligvis sitter det noen sponsorer et sted og teller antall treff, og donerer bittelitt penger som går til å redde skog.

Og så langt er alt bra, Jeg kan gjerne klikke meg inn på applikasjonen for en god sak, og jeg oppfordrer gjerne vennene mine til å gjøre det samme.

Men hallo - hvorfor i all verden får jeg en plen på profilen min - en plen som må vannes og rakes - hallo - jeg skal redde skog - jeg vil ikke vanne eller rake, hage har jeg i virkeligheten, med virkelige rådyr og ekte hunder som graver absolutt ekte og irriterende hull.

Det er ulogisk for meg å måtte klikke på en knapp for å jage bort ekorn, rådyr og kaniner samtidig som det er skog jeg skal redde.

Kunne jeg ikke heller fått jage bort en gravemaskin eller hindret en fabrikk i å etablere seg, eller slukke en skogbrann? Og kanskje, i stedet for jordbær og pærer, kunne jeg fyllt opp skogen min med dyr og planter fra regnskogen, som f.eks den rare fuglen jeg aldri husker hva heter, den som egentlig er mer nebb enn fugl.

Men altså, regnskogen er viktig, og den er viktig i den virkelige verdenen. Det er det viktig å bli minnet om, sånn sett funker den lille plenen min på facebook bra - jeg husker på å oppfordre alle til å støtte regnskogfondet. I den virkelige verdenen også.

Og alle hjerter gleder seg....

... i alle fall hjertene til de som skal feire minnedagen over den kristne martyren Valentin, som ble steinet til døde i 273, han som skrev et brev til sin kjæreste, og ba henne holde seg til Gud.

Det kan jo være, som de romantiske blant oss sikkert vil hevde, fordi han elsket henne så høyt, så høyt. Eller, den litt mer kyniske varianten: siden han ikke fikk henne, ville han ikke at noen andre skulle få henne heller.

Firmanavn og sånn

Forleden dag så jeg en firmabil med logoen til Servix Plantedekor. Det høres ganske gøy ut å jobbe med plantedekor, og i tillegg var navnet i seg selv morsomt. I alle fall for de av oss som av og til har underlivshumor, og som vet at cervix er det samme som livmorhals, og det gjør vel de fleste voksne damer i alle fall.

Og jeg tenker at hvis noen hadde kontaktet meg og sagt at de var fra servix, tror jeg nok at jeg hadde begynt å fnise...

Så liker jeg ting som har med ord å gjøre, og jeg vil anta at andre som også har litt kjennskap til både latin og anatomi trekker litt på smilebåndet når servixmannen kjører forbi...