Vår, tralala, vår....

OK, så er kanskje våren en klisjé, og halvliter'n er alt for dyr, men i hagen min blomstrer snøklokkene i februar, de står der og nikker på hodene sine og ønsker våren velkommen.

Og jeg tror at vi blir litt snillere og litt gladere når vi ser at noe vokser opp igjen etter å ha vært i dvale så lenge. Til og med det å brenne seg på brennesle i februar er nesten litt koselig....

Det som ikke er like koselig, er tanken på at en tidlig vår gir en veldig lang sesong med hagearbeid, og jeg har en veldig stor hage, med plass til mye ugrass og mange snegler.

Men man klager ikke over hagearbeid i februar - da er man glad for alt som kikker opp fra jorda og lever.

Huset som aldri sover

I natt møtte jeg sønnen i huset i gangen 03.15. Han var på vei til kjøkkenet for å finne noe å spise, gutter på 18 er sultne når de ikke sover.

Jeg ba ham gå litt stille i dørene, siden jeg var på vei til å legge meg. "Hvorfor?", spurte han. Jeg vet ikke hvor vanlig det er å spørre folk om hvorfor de skal legge seg når klokka er midt på natta, men her i huset er det et logisk spørsmål; jeg bor nemlig i huset som aldri sover.

Blant de fire menneskene som bor her, er det veldig ofte en som er våken. Før den eldste ungen flytta, var det så og si alltid en våken i huset - da var det sånn at to la seg i vanlig leggetid, en av de stod tidlig opp av egen fri vilje, og en fordi han måtte. Vi andre tre la oss seint, og det var vel ikke helt uvanlig at vi to voksne møtte hverandre til frokost - en som nylig hadde stått opp, og en som var på vei i seng.

At alternative sovemønstre er upraktiske når det gjelder tilpasning til den virkelige verdenen der ute, vet vi alt om, men vi gjør så godt vi kan, og på et vis klarer vi søvnløse oss ganske godt. Og det er i tillegg av og til verdt det, å være trøtt, når man tenker på all den stille egentiden man kan få om natta.

Man kan si mye om søvn og søvnløshet, og det er noe mange gjør også, vi har fått tusenvis av dårlige råd på hvordan vi skal få skikk på døgnrytmene våre - hvis vi "bare"....

Men nå var det ikke det jeg skulle si noe om denne gangen. Jeg skulle bare si at jeg fikk det noe uvanlige spørsmålet "Hvorfor?" da jeg sa at jeg skulle legge meg 03.15. Da jeg sa at jeg var trøtt, fikk jeg det like uvanlige oppfølgingsspørsmålet "Hvorfor?".

Og svaret var selvfølgelig at jeg hadde vært oppe nesten hele natta før....

Jada, jeg vil redde regnskogen....

Det er viktig å redde regnskogen. Veldig viktig. Husstanden jeg lever i har i en årrekke vært faste givere til regnskogfondet, nettopp fordi vi vurderer det som veldig viktig. Og så redder vi regnskog på facebook.

Det foregår sånn at vi har sagt ja til en applikasjon som gjør at vi får vår egen lille plen, og vi sender planter til andres plener, og noen sender planter til oss. Og forhåpentligvis sitter det noen sponsorer et sted og teller antall treff, og donerer bittelitt penger som går til å redde skog.

Og så langt er alt bra, Jeg kan gjerne klikke meg inn på applikasjonen for en god sak, og jeg oppfordrer gjerne vennene mine til å gjøre det samme.

Men hallo - hvorfor i all verden får jeg en plen på profilen min - en plen som må vannes og rakes - hallo - jeg skal redde skog - jeg vil ikke vanne eller rake, hage har jeg i virkeligheten, med virkelige rådyr og ekte hunder som graver absolutt ekte og irriterende hull.

Det er ulogisk for meg å måtte klikke på en knapp for å jage bort ekorn, rådyr og kaniner samtidig som det er skog jeg skal redde.

Kunne jeg ikke heller fått jage bort en gravemaskin eller hindret en fabrikk i å etablere seg, eller slukke en skogbrann? Og kanskje, i stedet for jordbær og pærer, kunne jeg fyllt opp skogen min med dyr og planter fra regnskogen, som f.eks den rare fuglen jeg aldri husker hva heter, den som egentlig er mer nebb enn fugl.

Men altså, regnskogen er viktig, og den er viktig i den virkelige verdenen. Det er det viktig å bli minnet om, sånn sett funker den lille plenen min på facebook bra - jeg husker på å oppfordre alle til å støtte regnskogfondet. I den virkelige verdenen også.

Og alle hjerter gleder seg....

... i alle fall hjertene til de som skal feire minnedagen over den kristne martyren Valentin, som ble steinet til døde i 273, han som skrev et brev til sin kjæreste, og ba henne holde seg til Gud.

Det kan jo være, som de romantiske blant oss sikkert vil hevde, fordi han elsket henne så høyt, så høyt. Eller, den litt mer kyniske varianten: siden han ikke fikk henne, ville han ikke at noen andre skulle få henne heller.

Firmanavn og sånn

Forleden dag så jeg en firmabil med logoen til Servix Plantedekor. Det høres ganske gøy ut å jobbe med plantedekor, og i tillegg var navnet i seg selv morsomt. I alle fall for de av oss som av og til har underlivshumor, og som vet at cervix er det samme som livmorhals, og det gjør vel de fleste voksne damer i alle fall.

Og jeg tenker at hvis noen hadde kontaktet meg og sagt at de var fra servix, tror jeg nok at jeg hadde begynt å fnise...

Så liker jeg ting som har med ord å gjøre, og jeg vil anta at andre som også har litt kjennskap til både latin og anatomi trekker litt på smilebåndet når servixmannen kjører forbi...

Sakte mandag

Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke. Det ble en så rolig mandag at jeg vet at det kommer hektiske dager senere i uka. Men det gjør ingenting. For jeg har sett et tre som er i ferd med å erobre en stein, og i treet ved siden av både så, og ikke minst hørte, jeg en stor hakkespett.




Og himmelen var blåere enn den har vært på lenge, og vannet var helt, helt stille. Det var hundespor i sanda, men heldigvis møtte ikke jeg noen hund.




Båtene har fortsatt vinterklær på - det hadde jeg også, for jeg vet at det ofte er kaldere enn det ser ut til. Det var det ikke i dag - jeg fikk et snev av vårfornemmelser, og selv om jeg vet at det er januar, kikka jeg litt etter blomster i grøftekanten. Det gule jeg så var en gjenglemt badeball, som, om den hadde vært et menneske, hadde sett ganske ensom og trist ut.




En båt lå opp ned i stranda. Helt av seg selv så den nesten ut som et kunstverk.




Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke.

Vinterkatt

Man hører ofte om hvor mye hundeeiere og hunder likner på hverandre. Jeg er ikke 100% sikker, men jeg mistenker at dette gjelder for katteeiere og deres katter også. Jeg er for eksempel en bestemt dame, som liker å få det som jeg vil. Det er katten min også. Vi liker å sove og spise, og om sommeren graver vi i bedene. Vi har riktignok ulike hensikter med gravingen, men vi graver. Ingen av oss lister oss rundt, det høres når vi går opp ei trapp, og ingen kan klø oss bak øret hvis vi ikke har bestemt det selv.

Jeg liker ikke vinteren, og jammen bor det ikke en vinterdeprimert katt i mitt hus. Hun ligger inne og sturer, hun som vanligvis er ute og plager (og spiser) dyr som er mindre enn henne selv, ligger på en stol, eller i noens seng, og ser ganske trist ut. Ikke en gang det å følge med på treet med meisebollene frister henne, hun ser ut til å vente på varmere og lysere tider.

Hun blir ganske sur hvis noen tar stolen hun vil ligge i. Vi reiser oss vanligvis og gir henne plassen hun vil ha, for hun kan sitte og stirre på oss i flere timer, mens hun venter. En dag, etter å ha stirret lenge på 15-åringen som satt i stolen Katt ville ha, lot hun som om hun ville ut. Da femtenåringen var nesten framme ved utgangsdøra, snudde Katt og løp og tok stolen. Hun er en viljesterk dame som benytter seg av alle virkemidler hun kjenner.

Men altså - hun ser trist ut. Og når vår katt ikke har det så bra, blir hun slem mot oss andre - hun maser og tar stolene våre. Hun skraper på dørene om natta, og vil ut og inn, ut og inn. Og hun stirrer på oss til hun får det som hun vil. Og vi, vi lister oss rundt og gir henne det vi tror hun vil ha, hun får en ekstra klapp i forbifarta, og vi tenker at vinteren er jo ganske lang. Og vi gleder oss til våren, vi også.