Just another manic monday...

"Det er haust. Det ruskar ute". Jeg husker ikke hvordan diktet fortsetter, men det er ikke så viktig heller akkurat nå. Det er haust, og det ruskar ute. Og det er mandag. Det er mandag, og jeg har litt for mange ting jeg skulle ha gjort i dag. Jeg har lerreter som ligger til tørk utover gulvet, jeg har såpe som skal skjæres opp bare den stivner, jeg har en brosjyre som skal lages, fotografier som skal organiseres før de skal trykkes....

Og jeg har en katt som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv. Hun ligger i senga og sover, og kikker opp innimellom, vasker seg litt og sover videre. Av og til står hun opp, hun spiser litt og sitter i vinduskarmen og kikker ut på høsten. Så legger hun seg igjen. Og jeg tenker at i dag er det deilig å være innekatt, uten andre oppgaver enn å pusse litt på pelsen av og til....

Sløv søndag...

Ofte synes jeg at søndag er en dag med mange må-ting. I dag har jeg ingen må-ting, jeg kan bare gjøre det jeg har lyst til. Så i dag tilbringer jeg dagen på arbeidsrommet mitt, sammen med maling, lerret og "Modest Mouse". Ingen skolerelaterte bilder, bare lek med farger, og det kjennes godt ut.

To søte jenter fra TV-aksjonen har vært her - det kjennes også godt ut. Godt å se at ungdommer gidder å bruke noen timer en søndag på å gjøre noe for andre. Og hvis dette er en vanlig tv-aksjonssøndag hjemme hos meg, kommer jeg til å ringe givertelefonen om en stund, når jeg bare har tenkt litt mer på at jeg sikkert ikke gav nok. Og det gjør vi jo sjelden, gir nok, mener jeg.

Ellers var jeg på en veldig hyggelig og liten intimkonsert i går, der "Melodar" spilte. Jeg har hørt dem før, på Promenaden. Den gangen var det mye støy i lokalet, og musikken kom ikke fram. Nå var det et interessert publikum som hørte på musikken - og dette var noe helt annet - og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Men i dag har jeg en sløv søndag. Det er bare meg, lerretet mitt og "Modest Mouse"....

Se, det var en ekte prinsesse - "Princess Leah" i Sandefjord

Jeg pleier å overse prinsesser. Jeg pleier ikke å like prinsesser. Jeg pleier i hvert fall ikke å skrive om prinsesser. I dag gjør jeg et unntak. I går så, og ikke minst hørte, jeg "Princess Leah" i Verdensteateret i Sandefjord, der de spilte på ungdomskonserten til Oktoberblues. Nå liker jeg prinsesser. Ikke sånne som sutrer om de skulle komme til å sovne på ei ert, men sånne som spiller rå punk/rock som voksne damer liker å høre på, selv om de helt sikkert ikke er hovedmålgruppa. Dette vil jeg ha mer av. Mye mer.

Oktoberblues

Det er oktober, og den årlige! Oktoberbluesfestivalen arranges i Sandefjord. De som kjenner meg, vet at blues egentlig ikke er helt min greie, men her er det ting jeg har lyst til å få med meg. I kveld er det en ungdomskonsert som jeg tror blir bra, og ellers finner man informasjon om de ulike arrangementene på Oktoberblues' egne sider.

Storm i juni

Dette var planlagt å bli Irene Nemirovskys hovedverk, et romanepos bestående av fire eller fem deler krigshistorie. Hun rakk å bli ferdig med de to første bøkene, før hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun ble myrdet av nazistene. Originalmanuset ble ikke utgitt i Frankrike før i 2004, og Storm i juni består av to deler; "Storm i juni" og "Dolce".
Den første delen handler om tyskernes inntog i Frankrike, og flukten fra Paris. Del to foregår i en landsby der en del tyske soldater er stasjonert. Handlingen her går fram til Tyskland erklærer Sovjet krig, og de tyske soldatene flyttes til østfronten.
"Storm i juni" er en annerledes krigsroman. Personene blir skildret av en forfatter som helt klart klarer å fange ulike mennesketyper. Det er leit å lese siste setning og samtidig kjenne forfatterens skjebne, her skulle det kommet mer.
Boka inneholder også fortellingen om Irene Nemirovskys liv, noe som også er fascinerende lesning. Og det er interessant å lese om hennes notater rundt verket, og få et lite innblikk i hvordan hun jobbet.
Dette er en perle av en bok, en bok man er fristet til å si veldig mye om, men som nok aller helst bare bør finne en leser, uten at man sier så veldig mye om den - det kan lett bli mange unødvendige og store ord om en bok som utmerket godt klarer å si noe til de fleste lesere helt av seg selv.

Om høsten, jordskokker og sko i gangen

Det er et kaldt drag i lufta, og om kvelden blir det mørkt. Gangen min er full av sko, og snart fylles den opp av jakker også. For ikke så mange år siden bodde jeg sammen med små mennesker som hadde små runde føtter, og små sko. Nå har de samme menneskene blitt store, de har store føtter, de har store sko, de har mange sko. Og skoa står overalt i min gang. Når jeg ser på de ikke fullt så små menneskene tenker jeg at tida jammen går fort - de små har blitt nesten ferdige voksne som snart skal ut i verden å klare seg sjøl. En er allerede ute i verden og klarer seg sjøl, og har en egen gang full av sko - førti par flyttet hun med seg da hun reiste for et par år siden, og det har sikkert ikke blitt færre av dem.

Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg også at tida jammen går fort. Det er ikke lenge siden jeg stod på samme sted, kikka ut, og tenkte at i år skal det bli orden i hagen. Og plutselig er det høst. Jeg kikker ut, og ser alt jeg ikke gjorde. Og så ser jeg heldigvis noen av tingene jeg rakk. Og jeg ser at jordskokken blomstrer, og vet at under bakken ligger det deilige knoller som er fine og sprø, og som egner seg godt i f.eks. en wok om noen uker. Jordskokken er en fantastisk grønnsak. De er det siste jeg forholder meg til i hagen om høsten - jeg graver dem opp fram til det blir så kaldt og hardt i bakken at jeg ikke orker det lenger, og de er det første jeg graver opp om våren. En av de gode tingene med høsten, er jordskokken. Og det at det er mørkt ute om kvelden, gjør at jeg kan stå i vinduet og slippe å se det jeg ikke har gjort i hagen. Og tida går fort - om ikke lenge kommer våren tilbake, med nye muligheter...

Oh, my God....

Jeg har latt meg målbinde. Alt jeg kan si til dette er: Djizezz...