Ordnung muss sein

Nå har jeg også grønnsakshage. Seks pallekarmer stor, og det er jo ikke så mye, men likevel, det er en grønnsakshage. Eller skal bli, for det er ikke så mange grønnsaker der enda. Foreløpig minner det kanskje mest om en nyanlagt kirkegård, før man har rukket å få opp stein og planter, men det er altså min kommende grønnsakshage.

I den første har jeg planta jordbærplanter. Katten har foreløpig spist en av de, men det så ikke ut til å være det beste den hadde smakt, så det er nok ikke den som utgjør den største trusselen.

I de to neste kassene har jeg sådd. Jeg har sådd reddiker, tre slag rakk jeg å så litt av, før jeg husket på at jeg ikke liker reddiker. Da sådde jeg mainepe og mangold i stedet. Jeg vet ikke om jeg liker mangold, heller, men det var et fint bilde på frøposen. Så hadde jeg noen eldgamle kålrotfrø, og putta de i jorda også. Duken oppå er for at ikke kålflua skal finne ut at jeg har sådd noe den liker.

De siste kassene har bare jord. Jeg har sådd bønner inne, og squash, eller kanskje jeg glemte å så squash og sådde noe annet i stedet, jeg husker ikke helt, men det får jeg vel kanskje vite etterhvert. Eller kanskje ikke - jeg glemt å vanne bebiplanter før...  I så fall får jeg finne på noe annet. Og uansett: jeg har grønnsakshage. Og der hersker orden. (Og en dronningkatt som ruller seg i den svarte jorda).
.

Kampen mot naturen

.


Å ha hage er en evig kamp mot naturen. Skogen ligger der og vil kommer og overta det den en gang eide, sneglene venter på at jeg skal snu ryggen til, sånn at de kan skli superfort på slimet sitt og spise plantene mine, de ville plantene vokser fortere enn de tamme, og skvallerkålen er konge i bedet.




Det er da jeg tenker at jeg vil ha asfalt. Svart og skinnende, med krittstreker der jeg har tegnet et paradis. Asfalt som man ikke trenger å luke, bare koste. Siden jeg har et godt utvalg av maling og pensler, tenker jeg at jeg godt kan male en blomst eller to, eller så mange jeg vil, ingen snegler spiser asfaltblomster.....




De varer aldri lenge, asfaltfantasiene mine. Jeg har ett bed som til enhver tid er ryddig, og kan heldigvis snu ryggen til resten. Og så er jeg akkurat passe nærsynt, sånn at når jeg tar av meg brillene, ser jeg blomster og andre uspesifiserte grønne ting, og sneglene skimter jeg bare i det fjerne. Og jeg tenker at jeg vil være nær hagen min, for bare jeg er nær nok, forsvinner rotet.
.

Yesss! Det er vår...

.


Den aller siste rest av vinteren ligger i grusen og ser ensom ut. Ikke at jeg synes så synd på den at jeg tilbyr asyl i fryseboksen, eller noe, det er bare det at den ser litt ensom ut. Og det er greit, dens tid er over, det er på tide å slippe taket nå.



Krokusene bryr seg slettes ikke om at ingen rydda i bedet der de bor i fjor høst. Jeg bryr meg litt om det, for det er kjedelig å bære bort det visne og gamle nå. Enda kjedeligere enn om høsten. Jeg skal skrive det ned på en lapp og henge det på oppslagstavla, sånn at jeg kanskje gjør litt mer hagearbeid i oktober. Kanskje. Hvis jeg husker hvor kjedelig akkurat denne delen av våren er.




Under plommetreet lyser det blått i små stjerner. Av tamme planter tror jeg det er de jeg liker aller best om våren, de ser ut som unger i en skolegård, de nikker og ser ganske snille ut, akkurat som unger i en skolegård gjør når ser den fra utsida. Ser man skolegården fra innsida fordi man for eksempel har inspeksjon, ser ikke alle like snille ut, noen krangler, noen gråter, og noen er fulle av snørr. Jeg ser på blomstene fra utsida, og de er bare snille....
.

Hvit trøffel

.


At hvit trøffel handles for 750 euro for 100 gram, inngår nå i serien om kunnskap jeg har tilegna meg og som jeg absolutt aldri kommer til å få bruk for i praksis.
.

Sol...

.


Det er sol, det drypper ute, og om man hører godt etter, kan man høre at det klukker under snøen, der det pleier å være ei grøft. Det smelter på veien, og blir bart. Snøen er skitten og gammel, og i ferd med å trekke seg tilbake. Fuglene synger høyere enn for noen dager siden, og små mennesker med sekk på ryggen hinker hele veien hjem fra skolen.
.

Mormor er 99 år

.


I går ble min mormor 99 år. "Jeg lurer på om jeg rekker hundre", sier mormor, og jeg tenker at det gjør hun nok, om hun holder seg frisk, i alle fall så frisk som man kan være når kroppen har levd i 99 år.

Min mormor er en bitteliten dame, hun blir mindre og mindre for hvert år som går, sånn som gamle damer pleier. -Jeg pleide å være høyere, sier mormor, og så pleide jeg å ha høyhæla sko når jeg pynta meg. Det har hun ikke lenger.

Mormor har mange historier, og hun forteller gjerne de samme tingene igjen og igjen. Det gjør ingenting, når hun forteller historien sin flere ganger, blir den lettere å huske. Både for hun som forteller og for oss som hører på.

Ting går saktere når man er nesten hundre. Beina går saktere, og det tar litt lenger tid å huske ting. -Ting er ikke som de var, sier mormor, hun liker ikke at det går så sakte, og hun liker ikke å ikke få til alle de samme tingene som før.

-Jeg glemmer, sier mormor. Hun husker ikke alltid hvor hun har lagt tingene sine. Men hun husker hvordan det var å være liten jente å se et fly for første gang, og hun forteller gjerne om hvordan hun traff han som senere skulle bli min morfar. Og her om dagen minnet hun meg om hvilken dato nevøen min hadde bursdag på, hun hadde rett, jeg tok feil.



Og fortsatt kan hun legge kabal. Ikke så mange varianter som før, riktignok, men hun kan. Og jeg blir slått av en nesten hundreåring når det kommer til å stokke kortene....
.

Postmann Pat

.

I mange år har denne bilen ligget i skuffen, postbilen til Postmann Pat. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke den til, det er derfor den ligger i en skuff, men av og til tar jeg den fram og ser litt på den, og tenker at den dag kommer den nok til nytte, denne fine, lille lekebilen.

Den er slitt og brukt, postbilen. Jeg vet ikke hvem som har eid den, jeg fant den, og plutselig var den i lomma mi. Det er ikke som om jeg har stjålet den, akkurat, den var en forlatt leke, jeg hadde sett den mange ganger over lang tid før jeg tenkte at den var ment for meg.

Men hva jeg skal bruke den til - det er fortsatt ikke klart. Kanskje den bare blir liggende i skuffen, for så å bli tatt fram og lufta litt et par ganger i året. Det er i så fall greit det også, uansett blir jeg glad når jeg kommer på at jeg har den fine, fine bilen liggende, og jeg tenker at egentlig er den fin nok som den er, bare til pynt.
.