Når maten ser på deg...

.

I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.

Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.

Hattifnatt-dag

.


Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.

Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.

Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.

Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.

Dølle-hatt

.


De som kjenner meg vet at jeg har et noe anstrengt forhold til korps. For meg er det med korps ganske mystisk - jeg skjønner at det må være noe helt spesielt, noe jeg ikke vet om eller forstår.

Joda, jeg kan forstå at folk vil ha en sosial aktivitet, men jeg skjønner ikke hvordan de holder ut musikken. Og etter å ha hørt diverse juniorkorps opp gjennom åra, skjønner jeg ikke at ikke de som spiller der slutter, når de må gjennom den fryktelig fasen med grusomme marsjer de ikke klarer å spille. Og jeg skjønner ikke at de ikke har storesøsken som tvinger dem til å slutte for å slippe å høre all øvinga.

Musikken er den ene tingen som gjør at jeg ikke skjønner at noen orker å gå i korps. Det andre er klærne. At ungdom helt frivillig, eller i alle fall nesten frivillig, hver 17. mai ifører seg uniformer som ser ut som om de ble sydd i Øst-Europa på 1970-tallet er i alle fall uforståelig, og gjør meg enda mer sikker på at det er noe med korpslivet jeg ikke forstår, noe hemmelig, spennende og morsomt.

Men kanskje jeg er et skritt nærmere innsikt i det nå, etter at jeg fikk min helt egne korpshatt i julegave. Den lå i en eske merket med "Dette er en veldig stygg gave", og den er ikke pen, korpshatten min. Det finnes faktisk en egen facebook-gruppe for folk med sånne hatter, "Dølle-hattene" heter gruppa, og der er jeg medlem. Fram til nå har jeg vært det eneste medlemmet som aldri har hatt en sånn sak på hodet, og overgangen er stor til å eie sin helt egen.

Jeg kommer sikkert til å gjøre skam på den, for det følger sikkert med regler for når og hvor man skal bruke den. Jeg prøver å finne ut av det, og har prøvd å ha den på av og til, jeg prøvde å si at det var en TV-hatt, men ingen av de andre som bor i mitt hus klarte å se på TV så lenge en med dølle-hatt var i rommet, så jeg må finne et annet bruksområde.

Og kanskje dølle-hatten min på mystisk vis vil gi meg innsikt i korpslivet, eller i alle fall være inngangsbillett til en fest med andre damer med dølle-hatter.... Eller kanskje jeg må vente enda lenger før jeg blir innvia i hemmelighetene, og at hatten bare er første trinnet på en stige, og jeg kanskje f.eks. får hansker til neste år. Jeg vet ikke, og foreløpig leiter jeg etter anledninger som gjør det naturlig å iføre seg en dølle-hatt.
.

Ceci n'est pas une pipe

.


Dette er ingen pipe - det er et bilde av en. Og det blir vi minnet på av Magritte, selv om vi egentlig vet det hele tiden: bilde og objekt er ikke det samme. Man kan for eksempel ikke røyke et bilde av en pipe.

Jeg synes piper er fine å se på og gode å holde i, og da mener jeg virkelige piper. Bilder av piper interesserer meg ikke så mye. Jeg synes piper er så gode å holde i at jeg prøvde å lære meg å røyke pipe for noe som kjennes ut som en evighet siden. Jeg klarte det imidlertid ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg tror det har noe med tålmodighet å gjøre - de som røyker pipe må ha god tid, de tar pauser, og tenner pipa si igjen og igjen. Da jeg røkte ville jeg ha alt fort. Da jeg prøvde å røyke pipe ble jeg innmari varm på leppene.

Jeg ga opp piperøykeprosjektet. Selv om jeg likte å lukte på pakkene med pipetobakk, og selv om det var godt å holde på en pipe. Jeg fikk det rett og slett ikke til, og jeg orka ikke å være verdens dårligste piperøyker. Derfor ble jeg en innmari god sigarettrøyker i stedet. Så ble jeg en god slutter, som absolutt ikke savner det å røyke.

Men noen ganger tenker jeg at når jeg blir en kjempegammel dame skal jeg røyke pipe. Da skal jeg sitte på verandaen min med katten i fanget og stappe pipa mi. Og jeg skal ha all verdens tid, sånn at jeg kan tenne pipa igjen og igjen, sakte, jeg regner med at bare jeg blir gammel nok, kommer tålmodigheten også, den som må til om man skal kunne røyke pipe uten at det brenner på leppene....
.

Glassfugl

.


I vinduet henger en glassfugl. Den har hengt der i flere år, så lenge har den hengt der at jeg ikke pleier å se den, den har blitt til noe som er der, akkurat som vinduet selv er det. I dag så jeg den igjen, både den og den andre fuglen som er nesten tvillinglik, og som også henger der.

Og jeg husket på en sommerdag i Flensburg, med byvandring etter å ha overnattet på et alt for dyrt hotell, som vi hadde overnattet på flere ganger før, så vi visste at det var for dyrt, men ungene elsket det, og hvert år på vei hjem fra ferie sov vi der. Vi gikk i de samme små butikkene i de mange bakgårdene, var hos den samme glassblåseren, spiste samme type is.

Og i vinduet mitt henger en glassfugl som gjør at jeg husker ikke bare glassblåseren som pleide å være på ferie i Norge og som snakka litt norsk, men keramikeren og de som laget barnehusker av gamle bildekk, og den fine, fine, badestranda utenfor byen. Glassfuglen som har vært usynlig i flere år dukket plutselig opp igjen, sammen med et glimt av sommer.
.

Huskelapp2

.


Jeg har det med å lage huskelapper. Og veldig ofte glemmer jeg hva jeg skal huske. Det hender jeg kommer på det lenge etterpå, når det i alle fall er for seint. Sånn som her. Batteriene var til mp3-spilleren min en gang jeg skulle på reise. De glemte jeg. Flaks at jeg alltid har med to mp3-spillere, en med batterier og en oppladbar, siden jeg er unormalt redd for å gå tom for strøm. Denne gangen gikk jeg for første gang tom for strøm, og fikk mp3-nevrosen min bekrefta....
.

Huskelapp

.

Dette er en huskelapp. Den får meg til å huske at jeg måtte huske å ringe noen. Jeg husker bare ikke hvem.....
.