Amaryllisen min

.


Nå holder blomstene på den siste stilken også på å visne. Mulig at forfallet går litt fortere siden jeg har glemt å vanne den....
.

Lukten av død

.



Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.

Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.

Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.

OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.

Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.

Skjerf

.



Etter å ha holdt på med håndarbeidsgreier nesten hele livet, gikk det plutselig opp for meg at jeg aldri har laga et skjerf. Det har jeg gjort nå, hekla av sokkegarn. Typisk at sprengkulda blir borte i det jeg fester trådene...
.

Amaryllis og forgjengelighet

.


Ingenting varer evig, og det som lever i min vinduskarm må dø. Den flotte amaryllisen min står der fortsatt høyreist, men med fire slappe blomster på den ene stilken. Ved siden av er det en annen stilk med fire nyutsprungne, her står det nye og det gamle side om side.

Jeg burde selvfølgelig klippet bort stilken med de blomstene som har gjort sitt, de er visne nå. Samtidig er det noe fascinerende vakkert ved dem, fargen som blir dypere, blomsten som blir slappere.

Så jeg lar den stå. Så får det heller se trist ut for noen, med visne blomster i vinduskarmen. Jeg skal i alle fall følge den en stund til, helt til det ikke lenger er en spennede prosess. Eller til en annen i huset ikke skjønner at den er ment å være der og kaster den, og den må dele skjebne med paprikaene jeg fulgte med på for en stund siden.

Og jeg tenker at selv om det ikke er ofte jeg har blomster inne, tror jeg at jeg har glede av dem mye lenger enn mange andre, når de først er her.
.

Å passe et fuglebrett

.

Det nytter ikke
å gå i andre tanker,
glemme eller slurve.
Du må ha
fuglestemmene inni deg
som ei lita, levende klokke.

Den som kan passe
et fuglebrett
kan også elske.

-Kjersti Ericsson, titteldiktet fra samlinga
"Å passe et fuglebrett", 1990
.

Fortsatt litt jul....

.


OK, så var det ikke helt sant, det med at jeg hadde rydda bort hele jula. Det er forresten sjelden helt sant når jeg forteller ryddehistorier, jeg er en av de absolutt dårligste rydderne jeg vet om.

Og jeg innrømmer det: vi har fortsatt juletre. Enda flere innrømmelser: det er av plast. Det er ikke av spesielt pen plast en gang, men det er greit nok.

Jeg har et rart forhold til juletrær. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg om det i det hele tatt, men det er ikke helt sant. Jeg bryr meg i alle fall nok om det til at da de store ungene mine dekket absolutt hele treet med pynt i fjor, og det så bare grusomt ut, som et juletre, begynte jeg å grine. Så alvorlig var det at de om-pynta.

Før, da vi hadde ekte tre inne, kasta vi alltid ut jula tredje juledag. Litt fordi det var barnåler over alt, men medt fordi jeg ikke kunne være i samme rom som treet uten å nyse. Nå drysser det ikke, og jeg nyser ikke, og vi er late, så her kan det komme til å være juletre lenge.

Og så er det snømannen. Han som vi fraktet varsomt hjem fra en sommerferie i Ribe. Han ser bedene på oss, som om han spør om å få være her litt til. Han folder til og med hendene. Og når snømenn folder hendene, er det alvor.....
.

Blottlagte blomster

.



-Herregud, det er så pornografisk, sier venninna mi, og påstår at hun føler seg som en kikker når hun ser blomster veldig nært. Så legger hun til at det jo faktisk er blomstenes kjønnsorganer hun kikker på, og føler seg enda mer som en kikker.

Nå får ikke det henne til å stoppe å glo, hun føler seg ikke beklemt av å se på de nakne blomstene, og hun glor gjerne litt på halvnakne naboer også.... (Ups, det var visst feil - det er jo jeg som glor på de halvnakne naboene hennes når jeg er der på besøk. Og jeg skynder meg å legge til at hun bor i blokk, jeg bor på landet, jeg glor på alle levende mennesker som beveger seg i naboblokka når jeg er på besøk...)

I alle fall, den står i vinduskarmen min og blottlegger reproduksjonsorganene sine, amaryllisen, rød, blussende og forfengelig. Uten tanke på at det kan virke støtende på de som gjemmer både arr og støvbærere under kronbladene sine. Og godt er det - det er godt at noen er frodige og freidige i januar også.
.