Og alle hjerter gleder seg....

... i alle fall hjertene til de som skal feire minnedagen over den kristne martyren Valentin, som ble steinet til døde i 273, han som skrev et brev til sin kjæreste, og ba henne holde seg til Gud.

Det kan jo være, som de romantiske blant oss sikkert vil hevde, fordi han elsket henne så høyt, så høyt. Eller, den litt mer kyniske varianten: siden han ikke fikk henne, ville han ikke at noen andre skulle få henne heller.

Firmanavn og sånn

Forleden dag så jeg en firmabil med logoen til Servix Plantedekor. Det høres ganske gøy ut å jobbe med plantedekor, og i tillegg var navnet i seg selv morsomt. I alle fall for de av oss som av og til har underlivshumor, og som vet at cervix er det samme som livmorhals, og det gjør vel de fleste voksne damer i alle fall.

Og jeg tenker at hvis noen hadde kontaktet meg og sagt at de var fra servix, tror jeg nok at jeg hadde begynt å fnise...

Så liker jeg ting som har med ord å gjøre, og jeg vil anta at andre som også har litt kjennskap til både latin og anatomi trekker litt på smilebåndet når servixmannen kjører forbi...

Sakte mandag

Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke. Det ble en så rolig mandag at jeg vet at det kommer hektiske dager senere i uka. Men det gjør ingenting. For jeg har sett et tre som er i ferd med å erobre en stein, og i treet ved siden av både så, og ikke minst hørte, jeg en stor hakkespett.




Og himmelen var blåere enn den har vært på lenge, og vannet var helt, helt stille. Det var hundespor i sanda, men heldigvis møtte ikke jeg noen hund.




Båtene har fortsatt vinterklær på - det hadde jeg også, for jeg vet at det ofte er kaldere enn det ser ut til. Det var det ikke i dag - jeg fikk et snev av vårfornemmelser, og selv om jeg vet at det er januar, kikka jeg litt etter blomster i grøftekanten. Det gule jeg så var en gjenglemt badeball, som, om den hadde vært et menneske, hadde sett ganske ensom og trist ut.




En båt lå opp ned i stranda. Helt av seg selv så den nesten ut som et kunstverk.




Egentlig burde dette vært en hektisk mandag. Det ble det ikke.

Vinterkatt

Man hører ofte om hvor mye hundeeiere og hunder likner på hverandre. Jeg er ikke 100% sikker, men jeg mistenker at dette gjelder for katteeiere og deres katter også. Jeg er for eksempel en bestemt dame, som liker å få det som jeg vil. Det er katten min også. Vi liker å sove og spise, og om sommeren graver vi i bedene. Vi har riktignok ulike hensikter med gravingen, men vi graver. Ingen av oss lister oss rundt, det høres når vi går opp ei trapp, og ingen kan klø oss bak øret hvis vi ikke har bestemt det selv.

Jeg liker ikke vinteren, og jammen bor det ikke en vinterdeprimert katt i mitt hus. Hun ligger inne og sturer, hun som vanligvis er ute og plager (og spiser) dyr som er mindre enn henne selv, ligger på en stol, eller i noens seng, og ser ganske trist ut. Ikke en gang det å følge med på treet med meisebollene frister henne, hun ser ut til å vente på varmere og lysere tider.

Hun blir ganske sur hvis noen tar stolen hun vil ligge i. Vi reiser oss vanligvis og gir henne plassen hun vil ha, for hun kan sitte og stirre på oss i flere timer, mens hun venter. En dag, etter å ha stirret lenge på 15-åringen som satt i stolen Katt ville ha, lot hun som om hun ville ut. Da femtenåringen var nesten framme ved utgangsdøra, snudde Katt og løp og tok stolen. Hun er en viljesterk dame som benytter seg av alle virkemidler hun kjenner.

Men altså - hun ser trist ut. Og når vår katt ikke har det så bra, blir hun slem mot oss andre - hun maser og tar stolene våre. Hun skraper på dørene om natta, og vil ut og inn, ut og inn. Og hun stirrer på oss til hun får det som hun vil. Og vi, vi lister oss rundt og gir henne det vi tror hun vil ha, hun får en ekstra klapp i forbifarta, og vi tenker at vinteren er jo ganske lang. Og vi gleder oss til våren, vi også.

Nisser i nålefilt

Jeg skulle rydde og vaske til jul. Og pynte. Det gikk ikke så veldig bra, og jeg kan verken skylde på tetonene eller den stakkars lille poselensgutten. Ansvaret er mitt, og bare mitt. Men jeg har i alle fall satt fram tre nisser, og jeg tenker at jeg har blitt ganske god venn med filtenålen nå i desember, og det er jo noe. Det er morsomt å lage disse nissene, ull er et materiale som er godt å ta i, det lukter levende, og figurene som blir formet ser på en måte snille ut. Og så bryr de seg helt sikkert ikke om at jeg ikke har ryddet nok til jul...

Litt om julekvelden, og litt om kjerringa....

Hvert år føler jeg meg litt som en innbygger i den vesle bygda som glemte at det var jul. Det vil si, jeg vet veldig godt at det er jul - hver eneste helg står jeg i den bittelille såpebutikken min og pakker inn julegaver. Det er såper, kosedyr, smekker og nisser.

Ja, jeg vet at det er jul. Jeg bare later som om det er lenge, lenge til, og at det egentlig ikke har noe med meg å gjøre. I mitt hus er det ikke en eneste helt ferdig julegave - det lille som har kommet i hus er ikke pakket inn. Ingen kaker i kakeboksene, ikke en eneste nisse titter fram fra noe som helst, ikke en juleblomst av noe slag.

Og jeg tenker at jul på lavt nivå også er jul - og at en og annen nisse kan finnes fram rett før, og det viktigste av alt er at juledagene blir slappe av dager, sammen med mennesker jeg har lyst til å slappe av med. Og vaskepolitiet kommer vel ikke i år heller, håper jeg. Og hvis de skulle slumpe til å komme innom, kan jeg i alle fall si at jeg vasker hendene med julesåpe...

Vigdis virkelige verden, og den vesle...

Vigdis virkelige verden er nok prega av at dette er en årstid der det skjer mye, og at mye av det som skjer er slitsomt. For eksempel novemberturen til IKEA med mann - den satt i kroppen en stund. Så var det kunst- og håndverksmessa på Lillestrøm - den satt i beina i mange dager, selv om badesalt for slitne føtter lindra det verste. Og så er det det faktum at jeg befinner meg halvveis i siste året på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, og slettes ikke er i nærheten av å føle meg ferdig, men heller mer halvveis....

Da er det godt at det ikke bare er Vigdis' virkelige verden som teller, men også Vigdis' vesle verden. I min lille verden pusler jeg rundt med små kosedyr jeg har heklet, og finner fram nissene fra tidligere år.

OK - det siste er egentlig ikke helt sant. Vigdis' vesle verden er riktignok koseligere enn Vigdis' virkelige verden, men jeg kan for skams skyld ikke ljuge på meg å ha funnet fram nisser. Her kommer nok julepynten til å komme fram rett før kirkeklokkene ringer jula inn.

Men - noen nisser er det her. Jeg lærte nemlig noe nytt da jeg var på kunst- og håndverksmessa - jeg lærte meg nålefilting. Jeg handlet en nissestartpakke hos noen veldig hjelpsomme damer fra Ullform i Stavanger, og mitt aller første nålefiltprosjekt er nissejenta på bildet her. Hun laga jeg på messas siste dag, mens guttene har blitt til senere.

På messa var også noen veldig hyggelige dansker, de kom fra Kartehuset, som ligger på Fyn. Jeg gikk vel litt mer amok i ullhylla deres enn jeg hadde tenkt til, men ulla var bløt og nydelig å ta på, så jeg måtte eie den. Forhåpentligvis klarer jeg å lage noen ullskulpturer etter hvert... Og jeg vet et sted jeg skal innom neste gang jeg er på min favorittøy, Fyn.