Yesss! Det er vår...

.


Den aller siste rest av vinteren ligger i grusen og ser ensom ut. Ikke at jeg synes så synd på den at jeg tilbyr asyl i fryseboksen, eller noe, det er bare det at den ser litt ensom ut. Og det er greit, dens tid er over, det er på tide å slippe taket nå.



Krokusene bryr seg slettes ikke om at ingen rydda i bedet der de bor i fjor høst. Jeg bryr meg litt om det, for det er kjedelig å bære bort det visne og gamle nå. Enda kjedeligere enn om høsten. Jeg skal skrive det ned på en lapp og henge det på oppslagstavla, sånn at jeg kanskje gjør litt mer hagearbeid i oktober. Kanskje. Hvis jeg husker hvor kjedelig akkurat denne delen av våren er.




Under plommetreet lyser det blått i små stjerner. Av tamme planter tror jeg det er de jeg liker aller best om våren, de ser ut som unger i en skolegård, de nikker og ser ganske snille ut, akkurat som unger i en skolegård gjør når ser den fra utsida. Ser man skolegården fra innsida fordi man for eksempel har inspeksjon, ser ikke alle like snille ut, noen krangler, noen gråter, og noen er fulle av snørr. Jeg ser på blomstene fra utsida, og de er bare snille....
.

Hvit trøffel

.


At hvit trøffel handles for 750 euro for 100 gram, inngår nå i serien om kunnskap jeg har tilegna meg og som jeg absolutt aldri kommer til å få bruk for i praksis.
.

Sol...

.


Det er sol, det drypper ute, og om man hører godt etter, kan man høre at det klukker under snøen, der det pleier å være ei grøft. Det smelter på veien, og blir bart. Snøen er skitten og gammel, og i ferd med å trekke seg tilbake. Fuglene synger høyere enn for noen dager siden, og små mennesker med sekk på ryggen hinker hele veien hjem fra skolen.
.

Mormor er 99 år

.


I går ble min mormor 99 år. "Jeg lurer på om jeg rekker hundre", sier mormor, og jeg tenker at det gjør hun nok, om hun holder seg frisk, i alle fall så frisk som man kan være når kroppen har levd i 99 år.

Min mormor er en bitteliten dame, hun blir mindre og mindre for hvert år som går, sånn som gamle damer pleier. -Jeg pleide å være høyere, sier mormor, og så pleide jeg å ha høyhæla sko når jeg pynta meg. Det har hun ikke lenger.

Mormor har mange historier, og hun forteller gjerne de samme tingene igjen og igjen. Det gjør ingenting, når hun forteller historien sin flere ganger, blir den lettere å huske. Både for hun som forteller og for oss som hører på.

Ting går saktere når man er nesten hundre. Beina går saktere, og det tar litt lenger tid å huske ting. -Ting er ikke som de var, sier mormor, hun liker ikke at det går så sakte, og hun liker ikke å ikke få til alle de samme tingene som før.

-Jeg glemmer, sier mormor. Hun husker ikke alltid hvor hun har lagt tingene sine. Men hun husker hvordan det var å være liten jente å se et fly for første gang, og hun forteller gjerne om hvordan hun traff han som senere skulle bli min morfar. Og her om dagen minnet hun meg om hvilken dato nevøen min hadde bursdag på, hun hadde rett, jeg tok feil.



Og fortsatt kan hun legge kabal. Ikke så mange varianter som før, riktignok, men hun kan. Og jeg blir slått av en nesten hundreåring når det kommer til å stokke kortene....
.

Postmann Pat

.

I mange år har denne bilen ligget i skuffen, postbilen til Postmann Pat. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke den til, det er derfor den ligger i en skuff, men av og til tar jeg den fram og ser litt på den, og tenker at den dag kommer den nok til nytte, denne fine, lille lekebilen.

Den er slitt og brukt, postbilen. Jeg vet ikke hvem som har eid den, jeg fant den, og plutselig var den i lomma mi. Det er ikke som om jeg har stjålet den, akkurat, den var en forlatt leke, jeg hadde sett den mange ganger over lang tid før jeg tenkte at den var ment for meg.

Men hva jeg skal bruke den til - det er fortsatt ikke klart. Kanskje den bare blir liggende i skuffen, for så å bli tatt fram og lufta litt et par ganger i året. Det er i så fall greit det også, uansett blir jeg glad når jeg kommer på at jeg har den fine, fine bilen liggende, og jeg tenker at egentlig er den fin nok som den er, bare til pynt.
.

Bortskjemt bordkatt

.



Om dagen sitter den viterdeprimerte katten og kikker ut vinduet. Den er et trist syn, det er som om hele den blir litt pjuskete, pelsen stritter litt mer enn vanlig, og når den ikke sitter i vinduskarmen eller sover, går den hvileløst rundt .

Av og til må den ut, ikke lenge, men nok til å få bekreftet at det er sant: det er kaldt der ute, om man blir våt på beina. Når du har fire bein som blir kalde og våte, er det ekstra trist.

Om natta er katten ofte en bordkatt. Og vi, menneskene den eier, lister oss litt rundt, og tenker at det er best at den får være i fred, triste katter får ligge på bordet, nesten så mye de vil. Så stryker vi litt på henne, og minner henne om at det går over. Snøen forsvinner, vinteren blir borte. Det ser ut som om hun tror akkurat like lite på det som vi gjør det....
.

Et funn i bokhylla

Denne boka fant jeg i bokhylla mi. Jeg kjøpte den på en bokmesse en gang fordi det var så fine bilder i den. Jeg tenkte at jeg kunne klippe i den, tegne i den, leke med den. Jeg kan ikke det. Den skal få stå i hylle, med den fine, fine, gullsjiraffen på ryggen.

Det er vanskelig å klippe i en bok der informasjonssiden ser sånn ut:

Flodhester er skumle og farlige dyr. Denne ser ikke så verst ut.

Sidene med fugler er veldig fine. Fuglesidene var den egentlige grunnen til at jeg trengte denne boka.

Favoritten min er likevel frosken. Eller, han der vel kanskje en padde, han her.

Så nei, denne boka skal ikke klippes i. Den skal jeg se på og bla i, mens jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne klippe i bøker jeg synes er fine.
.