Mormor er 99 år

.


I går ble min mormor 99 år. "Jeg lurer på om jeg rekker hundre", sier mormor, og jeg tenker at det gjør hun nok, om hun holder seg frisk, i alle fall så frisk som man kan være når kroppen har levd i 99 år.

Min mormor er en bitteliten dame, hun blir mindre og mindre for hvert år som går, sånn som gamle damer pleier. -Jeg pleide å være høyere, sier mormor, og så pleide jeg å ha høyhæla sko når jeg pynta meg. Det har hun ikke lenger.

Mormor har mange historier, og hun forteller gjerne de samme tingene igjen og igjen. Det gjør ingenting, når hun forteller historien sin flere ganger, blir den lettere å huske. Både for hun som forteller og for oss som hører på.

Ting går saktere når man er nesten hundre. Beina går saktere, og det tar litt lenger tid å huske ting. -Ting er ikke som de var, sier mormor, hun liker ikke at det går så sakte, og hun liker ikke å ikke få til alle de samme tingene som før.

-Jeg glemmer, sier mormor. Hun husker ikke alltid hvor hun har lagt tingene sine. Men hun husker hvordan det var å være liten jente å se et fly for første gang, og hun forteller gjerne om hvordan hun traff han som senere skulle bli min morfar. Og her om dagen minnet hun meg om hvilken dato nevøen min hadde bursdag på, hun hadde rett, jeg tok feil.



Og fortsatt kan hun legge kabal. Ikke så mange varianter som før, riktignok, men hun kan. Og jeg blir slått av en nesten hundreåring når det kommer til å stokke kortene....
.

Postmann Pat

.

I mange år har denne bilen ligget i skuffen, postbilen til Postmann Pat. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke den til, det er derfor den ligger i en skuff, men av og til tar jeg den fram og ser litt på den, og tenker at den dag kommer den nok til nytte, denne fine, lille lekebilen.

Den er slitt og brukt, postbilen. Jeg vet ikke hvem som har eid den, jeg fant den, og plutselig var den i lomma mi. Det er ikke som om jeg har stjålet den, akkurat, den var en forlatt leke, jeg hadde sett den mange ganger over lang tid før jeg tenkte at den var ment for meg.

Men hva jeg skal bruke den til - det er fortsatt ikke klart. Kanskje den bare blir liggende i skuffen, for så å bli tatt fram og lufta litt et par ganger i året. Det er i så fall greit det også, uansett blir jeg glad når jeg kommer på at jeg har den fine, fine bilen liggende, og jeg tenker at egentlig er den fin nok som den er, bare til pynt.
.

Bortskjemt bordkatt

.



Om dagen sitter den viterdeprimerte katten og kikker ut vinduet. Den er et trist syn, det er som om hele den blir litt pjuskete, pelsen stritter litt mer enn vanlig, og når den ikke sitter i vinduskarmen eller sover, går den hvileløst rundt .

Av og til må den ut, ikke lenge, men nok til å få bekreftet at det er sant: det er kaldt der ute, om man blir våt på beina. Når du har fire bein som blir kalde og våte, er det ekstra trist.

Om natta er katten ofte en bordkatt. Og vi, menneskene den eier, lister oss litt rundt, og tenker at det er best at den får være i fred, triste katter får ligge på bordet, nesten så mye de vil. Så stryker vi litt på henne, og minner henne om at det går over. Snøen forsvinner, vinteren blir borte. Det ser ut som om hun tror akkurat like lite på det som vi gjør det....
.

Et funn i bokhylla

Denne boka fant jeg i bokhylla mi. Jeg kjøpte den på en bokmesse en gang fordi det var så fine bilder i den. Jeg tenkte at jeg kunne klippe i den, tegne i den, leke med den. Jeg kan ikke det. Den skal få stå i hylle, med den fine, fine, gullsjiraffen på ryggen.

Det er vanskelig å klippe i en bok der informasjonssiden ser sånn ut:

Flodhester er skumle og farlige dyr. Denne ser ikke så verst ut.

Sidene med fugler er veldig fine. Fuglesidene var den egentlige grunnen til at jeg trengte denne boka.

Favoritten min er likevel frosken. Eller, han der vel kanskje en padde, han her.

Så nei, denne boka skal ikke klippes i. Den skal jeg se på og bla i, mens jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne klippe i bøker jeg synes er fine.
.

Vintergnom

.

De som tror at hagegnomene hviler seg om vinteren, tar feil. Da er de nemlig vintergnomer, som er ute og måker. De er litt som fjøsnissene i gamle dager, det er ikke lett å få øye på dem, og akkurat som sine nære slektninger nissene, er de humørsjuke og utgjør en ganske ustabil arbeidskraft.



Hos oss er det mye måking om dagen. Noen har måkt vei fram til inngangen til den store sønnen. Hvis ikke, hadde nok han levd lykkelig, innesnødd i et slags frivillig eksil, i hele vinterferien.

Kattehuset har også blitt måka fram. Katten liker best å se ut på vinteren, men noen ganger må også den ut, og da er det godt å ha sitt eget hus. Egentlig er det et ordentlig vindu i huset også, men det er dekket av snø.

Det er alt for mye snø nå, trøsten er at det går over, det går alltid over, og blir til søle og slaps som schvupper når vi går. I mellomtida, mens vi venter på våren, får vi stelle pent med nisser og gnomer og alle andre skapninger som er med på å flytte snøen, sånn at vi kommer fram.

.

Jeg går i hi!

 .

OK, det er nok snø nok. For en gangs skyld er det noe det er nok av til alle - alle som vil kan leke i den, flytte på den, gå på den, spise den. Alle som vil. Jeg vil ikke.

Jeg tenker at jeg vil være inne til den forsvinner. Ikke har jeg hund som må luftes, og arbeidsplassen min er her jeg bor, jeg har ingen jobbavtaler som gjør at jeg må ut av huset de neste ukene, så jeg blir inne.

Av og til skal jeg se på snøen fra vinduet, se om det minker litt. Og så skal jeg ringe til han som har arbeidsplassen sin et annet sted, og si at nå har brøytebilen vært her, så nå må du skynde deg hjem. Og hvis jeg trenger melk og brød, skal jeg gi beskjed om det samtidig.

Jeg skal måke en smal sti fram til fuglebrettet, for det er strevsomt å være fugl om dagen, og så skal jeg måke en sti fram til ungdommen med egen inngang, bare for å se at han er våken av og til i vinterferien sin.

Og jeg skal sitte under et teppe med en kopp kakao og en bok jeg har hatt på vent lenge, og tenke at det egentlig er greit å være i hi. I alle fall for en kort periode.
Så skal jeg gå til vinduet igjen, og se om det minker....
.

Jeg samler. På garn også.

 .

Jeg samler. Jeg samler på mange ting det er kjekt å ha. Og så samler jeg på mange ting jeg skal lage noe av en gang. Garn, for eksempel. Det er bare det at når man skal lage noe av garn, er det veldig fristende å gå inn i en garnbutikk å kjøpe noe nytt.

Sånn har det seg at selv om man bruker garn hele tiden, minker ikke garnlageret, det vokser. Noe av det som ligger på lager, har ligget der lenge. Noen garnnøster har vært med på flere flyttelass, og om de hadde vært mennesker, hadde de både hatt stemmerett og flytta hjemmerfra.

Noen av tinga som ligger på lager aner man ikke hva man skal bruke til. Hvorfor i all verden kjøpte jeg det tjukke bomullsgarnet, for eksempel? Jeg som liker tynt garn og tynne pinner. Jeg har sett på det i mer enn 20 år, en gang hekla jeg ei mus av det garnet, og fikk brukt mikroskopiske mengder. Så la jeg det tilbake på lageret.

Jeg lurer på om jeg skal hekle ei mus til. Eller kanskje en gryteklut. Før jeg legger det tilbake på lageret....
.