En vakker dag...

.
Den løse snøen gjør det skummelt å gå, man må være oppmerksom, og tenke på lårhalser og andre ting som kan brekke. Man må bare ikke være så forsiktig at man bare ser ned, da ser man nemlig ikke hvor fin verden kan være en vinterdag.

Hadde jeg sett ned, hadde jeg ikke sett isen som lager trollstemning langs et lite fjell.

Jeg hadde heller ikke sett at noen har tegna et hjerte i snøen, kanskje med en skistav, siden det var spor av ski i veien. Jeg vet ikke, men det var fint å se at noen har tatt seg tid til å stoppe og tegne i snøen.

Det er ikke sikkert han har sett ned, han heller, han som la fra seg sykkelen sin i veikanten for å gå snarveien til skolen. Kanskje han ikke husket hvor han hadde lagt den, den morgenen han gikk til skolen, og snøværet kom.

 På den annen side: når man ser ned, ser man små skulpturer laget av skitten snø. Der jeg bor, er snøen rein, så unntakene ser man på lang avstand. De er ganske fine, når man ikke tenker på hva det er.

Og jeg tenker at jeg er heldig som har så fin vei å gå hjem, og at mange andre veier også er fine å gå, selv om de ikke har rein snø der noen har tegna hjerter. Vi må bare huske på å se dem.
.

Døde roser

 .

Den gangen jeg hadde planter inne i huset, pleide jeg å være ganske flink med dem. Jeg både snakka med dem og ga dem vann, og hadde mange, mange. Deter sånn med oss som samler - vi kan sjelden ha bare en av noe.
Så slutta jeg med planter, katten gravde i pottene, de tok mye plass og tid.

En stund hadde jeg en kjøttetende plante, men den regna vi mer som dyr, den ble satt bort om sommeren, og vi fanga fluer til den om vinteren.

Nå har jeg planter igjen. Det starta med amaryllisen jeg fikk før jul, og så har jeg tatt med meg to planter fra såpebutikken jeg hadde i Bakgården, en porselensplante og en aloe vera. Og det er nok. Amaryllisen glemte jeg å kaste da den var død, og så viste det seg at den ikke var død likevel, men kvikna til liv med nye blader, så her får den være.

Døde er imidlertid rosene jeg har i en skål. De får være her de også, og på en måte liker jeg dem bedre enn levende planter. Kanskje fordi jeg ikke trenger å snakke med dem....
.

Kona til Lille Hjelper

.

Nå pleier jo ikke personene som opptrer i Donald-bladene å være gift, men om de var det, ville jeg tro at kona til Lille Hjelper kunne se omtrent sånn ut....

Philips Pirater på Hammersmith

 .

Lørdag 13.02. spiller Philips Pirater på Hammersmith, Sandefjord.

Fot i vinduskarmen

.


Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.

Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.

Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.

Auberginer og sånt....

.

Om jeg bare kunne velge å ha tilgang til noen få matvarer, ville aubergine vært en av dem. Forutsatt at den ikke hadde hatt intim kontakt med noens kropper før den havna på mitt kjøkken....
.

Å sitte i heisen

.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.

I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.

Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.

Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.

En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.

Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.

Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.