Lørdag 13.02. spiller Philips Pirater på Hammersmith, Sandefjord.
fredag 12. februar 2010
onsdag 10. februar 2010
Fot i vinduskarmen
.
Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.
Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.
Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.
Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.
Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.
Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.
mandag 8. februar 2010
Auberginer og sånt....
.
Om jeg bare kunne velge å ha tilgang til noen få matvarer, ville aubergine vært en av dem. Forutsatt at den ikke hadde hatt intim kontakt med noens kropper før den havna på mitt kjøkken....
.
Om jeg bare kunne velge å ha tilgang til noen få matvarer, ville aubergine vært en av dem. Forutsatt at den ikke hadde hatt intim kontakt med noens kropper før den havna på mitt kjøkken....
.
søndag 7. februar 2010
Å sitte i heisen
.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.
I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.
Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.
Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.
En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.
Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.
Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.
I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.
Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.
Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.
En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.
Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.
Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.
fredag 5. februar 2010
Når maten ser på deg...
.
I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.
Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.
I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.
Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.
onsdag 3. februar 2010
Hattifnatt-dag
.
Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.
Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.
Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.
Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.
Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.
Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.
Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.
Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.
mandag 1. februar 2010
Dølle-hatt
.
De som kjenner meg vet at jeg har et noe anstrengt forhold til korps. For meg er det med korps ganske mystisk - jeg skjønner at det må være noe helt spesielt, noe jeg ikke vet om eller forstår.
Joda, jeg kan forstå at folk vil ha en sosial aktivitet, men jeg skjønner ikke hvordan de holder ut musikken. Og etter å ha hørt diverse juniorkorps opp gjennom åra, skjønner jeg ikke at ikke de som spiller der slutter, når de må gjennom den fryktelig fasen med grusomme marsjer de ikke klarer å spille. Og jeg skjønner ikke at de ikke har storesøsken som tvinger dem til å slutte for å slippe å høre all øvinga.
Musikken er den ene tingen som gjør at jeg ikke skjønner at noen orker å gå i korps. Det andre er klærne. At ungdom helt frivillig, eller i alle fall nesten frivillig, hver 17. mai ifører seg uniformer som ser ut som om de ble sydd i Øst-Europa på 1970-tallet er i alle fall uforståelig, og gjør meg enda mer sikker på at det er noe med korpslivet jeg ikke forstår, noe hemmelig, spennende og morsomt.
Men kanskje jeg er et skritt nærmere innsikt i det nå, etter at jeg fikk min helt egne korpshatt i julegave. Den lå i en eske merket med "Dette er en veldig stygg gave", og den er ikke pen, korpshatten min. Det finnes faktisk en egen facebook-gruppe for folk med sånne hatter, "Dølle-hattene" heter gruppa, og der er jeg medlem. Fram til nå har jeg vært det eneste medlemmet som aldri har hatt en sånn sak på hodet, og overgangen er stor til å eie sin helt egen.
Jeg kommer sikkert til å gjøre skam på den, for det følger sikkert med regler for når og hvor man skal bruke den. Jeg prøver å finne ut av det, og har prøvd å ha den på av og til, jeg prøvde å si at det var en TV-hatt, men ingen av de andre som bor i mitt hus klarte å se på TV så lenge en med dølle-hatt var i rommet, så jeg må finne et annet bruksområde.
Og kanskje dølle-hatten min på mystisk vis vil gi meg innsikt i korpslivet, eller i alle fall være inngangsbillett til en fest med andre damer med dølle-hatter.... Eller kanskje jeg må vente enda lenger før jeg blir innvia i hemmelighetene, og at hatten bare er første trinnet på en stige, og jeg kanskje f.eks. får hansker til neste år. Jeg vet ikke, og foreløpig leiter jeg etter anledninger som gjør det naturlig å iføre seg en dølle-hatt.
.
De som kjenner meg vet at jeg har et noe anstrengt forhold til korps. For meg er det med korps ganske mystisk - jeg skjønner at det må være noe helt spesielt, noe jeg ikke vet om eller forstår.
Joda, jeg kan forstå at folk vil ha en sosial aktivitet, men jeg skjønner ikke hvordan de holder ut musikken. Og etter å ha hørt diverse juniorkorps opp gjennom åra, skjønner jeg ikke at ikke de som spiller der slutter, når de må gjennom den fryktelig fasen med grusomme marsjer de ikke klarer å spille. Og jeg skjønner ikke at de ikke har storesøsken som tvinger dem til å slutte for å slippe å høre all øvinga.
Musikken er den ene tingen som gjør at jeg ikke skjønner at noen orker å gå i korps. Det andre er klærne. At ungdom helt frivillig, eller i alle fall nesten frivillig, hver 17. mai ifører seg uniformer som ser ut som om de ble sydd i Øst-Europa på 1970-tallet er i alle fall uforståelig, og gjør meg enda mer sikker på at det er noe med korpslivet jeg ikke forstår, noe hemmelig, spennende og morsomt.
Men kanskje jeg er et skritt nærmere innsikt i det nå, etter at jeg fikk min helt egne korpshatt i julegave. Den lå i en eske merket med "Dette er en veldig stygg gave", og den er ikke pen, korpshatten min. Det finnes faktisk en egen facebook-gruppe for folk med sånne hatter, "Dølle-hattene" heter gruppa, og der er jeg medlem. Fram til nå har jeg vært det eneste medlemmet som aldri har hatt en sånn sak på hodet, og overgangen er stor til å eie sin helt egen.
Jeg kommer sikkert til å gjøre skam på den, for det følger sikkert med regler for når og hvor man skal bruke den. Jeg prøver å finne ut av det, og har prøvd å ha den på av og til, jeg prøvde å si at det var en TV-hatt, men ingen av de andre som bor i mitt hus klarte å se på TV så lenge en med dølle-hatt var i rommet, så jeg må finne et annet bruksområde.
Og kanskje dølle-hatten min på mystisk vis vil gi meg innsikt i korpslivet, eller i alle fall være inngangsbillett til en fest med andre damer med dølle-hatter.... Eller kanskje jeg må vente enda lenger før jeg blir innvia i hemmelighetene, og at hatten bare er første trinnet på en stige, og jeg kanskje f.eks. får hansker til neste år. Jeg vet ikke, og foreløpig leiter jeg etter anledninger som gjør det naturlig å iføre seg en dølle-hatt.
.
Abonner på:
Innlegg (Atom)