Verdens vakreste votter

... og de er mine. Jeg kjenner en superflink strikker, og hun har strikket verdens fineste votter til meg. Jeg kan strikke, egentlig er jeg ganske god til det også, men i nærheten av å produsere hva min venninne kan trylle fram ved hjelp av strikkepinner og garn er jeg ikke.

Jeg eier votter med hund og katt på, med poter på tuppen og kjøttbein på tommelen.

Jeg eier verdens fineste votter. De kom i posten, og gjorde meg kjempeglad.
.

Døden i vinduskarmern

.



Nei, dette er ikke tittelen på en kriminalroman jeg skriver i smug, det er amaryllisen min som definitivt er død, etter å ha vært døende ganske lenge. Og det er en høyst naturlig død, hun var mett av dage, blomsten min.

Og jeg , som aldri har passet en amaryllis før, tenker at dette skal jeg gjøre igjen til neste år. Hvis jeg husker på å kjøpe en.
.

Hund

.


En gang hadde jeg en usynlig hund. Den het Mulle. Hadde Mulle vært synlig, ville han sett sånn ut. I alle fall forestiller jeg meg det. Nå har jeg ingen usynlig hund lenger, men jeg har denne av porselen. Jeg passer nok aller best til å ha en usynlig hund, den må man verken gå tur med eller tørke støv av.
.

Amaryllisen min

.


Nå holder blomstene på den siste stilken også på å visne. Mulig at forfallet går litt fortere siden jeg har glemt å vanne den....
.

Lukten av død

.



Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.

Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.

Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.

OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.

Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.

Skjerf

.



Etter å ha holdt på med håndarbeidsgreier nesten hele livet, gikk det plutselig opp for meg at jeg aldri har laga et skjerf. Det har jeg gjort nå, hekla av sokkegarn. Typisk at sprengkulda blir borte i det jeg fester trådene...
.

Amaryllis og forgjengelighet

.


Ingenting varer evig, og det som lever i min vinduskarm må dø. Den flotte amaryllisen min står der fortsatt høyreist, men med fire slappe blomster på den ene stilken. Ved siden av er det en annen stilk med fire nyutsprungne, her står det nye og det gamle side om side.

Jeg burde selvfølgelig klippet bort stilken med de blomstene som har gjort sitt, de er visne nå. Samtidig er det noe fascinerende vakkert ved dem, fargen som blir dypere, blomsten som blir slappere.

Så jeg lar den stå. Så får det heller se trist ut for noen, med visne blomster i vinduskarmen. Jeg skal i alle fall følge den en stund til, helt til det ikke lenger er en spennede prosess. Eller til en annen i huset ikke skjønner at den er ment å være der og kaster den, og den må dele skjebne med paprikaene jeg fulgte med på for en stund siden.

Og jeg tenker at selv om det ikke er ofte jeg har blomster inne, tror jeg at jeg har glede av dem mye lenger enn mange andre, når de først er her.
.