Huset som ikke sover...

.

Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."

Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.

Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.

De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.

"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.

.

The Wombats: Is this Christmas?

.



Jeg trenger julestemning, og siden jeg både er svak for unge britiske menn som synger og spiller og merkelige australske pungdyr, prøver jeg å komme i julestemning med The Wombats "Is this Christmas". Jeg er særlig litt svak for åpningen, ...Not A Creature Was Stirring, Except A Wombat...

Jeg vet ikke helt om det hjelper på julestemningen, men det er forsøket verdt. Forøvrig skal The Wombats spille på Slottfjellsfestivalen 2009, men da er det vel neppe julesanger som står på repertoaret.
.

En gang var jeg mammaen til Lucia

.


Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.

Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.

I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.

Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.

Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.

Hjertevenner

.


Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.

Jeg er en bygd

.

Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.

Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)

Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.

Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.

Et øyeblikk var verden rosa...

.




... i skrivende stund er det bare et kvarter siden at verden, i alle fall min lille verden, var helt rosa. Den var så rosa at min ellers ikke så veldig observante sønn kom og dro med seg mora si ut for å se. Det varte ikke lenge, nå er det ikke rosa ute lenger, nå er det rett før mørkt. Men et øyeblikk var verden rosa...
.

Engler

.

Her er årets engleproduksjon. Det vil si, de ble strikka og tova i fjor, i romjula. Jeg begynner ofte på julegreier i romjula, da har jeg god tid, og julestemning. Nå varer julestemninga sjelden lenge nok til at jeg får fullført prosjektene, så disse englene har ligget som slappe skall i en pose og sett ut som om de skulle bli noe helt annet enn engler fram til nå.

Nå er de ferdig monterte, de er sydd og stappet, og de har fått hver sin lille pose med tørkete bønner inne i seg, sånn at de kan stå støtt.
.