OK - jeg bor nesten i skogen, og jeg har en til tider alt for stor hage. Mesteparten av tida, faktisk, men det spiller forsåvidt ingen rolle akkurat nå - det spiller mest en rolle når gresset skal klippes, eller det MÅ lukes. Når man nesten bor i skogen, er man utsatt for dyr, og stort sett er det veldig hyggelig. Det er søtt å se rådyrkalver suge på bladene på plommetreet, og det er nesten greit at de voksne rådyra forsyner seg av rådyre planter. Det er morsomt å se reven tusle forbi om natta, og grevlingene er også artige - de ser ut som et slags dyr som egentlig burde vært utdødd - ganske trege og ganske umoderne. Ja, og så er det insekter her, snegler og vepsebol, og humler som nesten kræsjer i vinduet, og ute i en krok av hagen vokser det brennesle, sånn at neslesommerfuglen skal ha et sted å være. Og vi setter opp fuglekasser, flere for hvert år som går. Høyt henger de, og hyggelige er de. Men så har det seg sånn at fugler ikke alltid velger å bo i fuglekasser satt opp på spesielt egna steder. I år har en fuglefamilie slått seg til oppunder taket på garasjen som ikke er garasje, men arbeidsrom. Ved siden av der de har slått seg ned er en takrenne med vinkel, ved siden av der er det en vedstabel. På toppen av dette sitter det en katt. Jeg og katten har kranglet i hele dag - jeg flytter katten, den sniker seg tilbake. Jeg skjønner selvfølgelig at katten vil ha fugl, men jeg kan ikke med ro i sjelen sitte å se på at den høster et fuglereir. Vedstabelen er nå flytta for å gjøre det litt vanskeligere for katten - de stakkars fugleforeldrene ser ikke fullt så nevrotiske ut som de gjorde for et par timer siden, og katten har flyttet seg noen meter. Hun går ikke langt, og min teori er at hun kommer til å vente til ungene begynner å fly, og at hun da kommer til å prøve å fange dem. Man kan jo håpe på at det å flytte vedstabelen var det som skulle til for å redde noen små fugelunger, eller at akkurat det reiret er bebodd av verdens dyktigste flyvere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar