Jula kan komme

.

Treet er på plass, selv om det ikke har fått pynt på enda, gavene er pakka inn, maten er kjøpt inn.

Og nissen med tissen og vennene hans er plassert på den vante plassen sin, så nå kan jula bare komme....
.

Bare Josef

.

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

Gjev eg var i eit varmare land

.

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Hroar snuser rundt

.

Hver dag lukter Hroar på bilen for å finne ut om noen fremmede har tisset på den.
Og hver dag tisser han på den selv, for å markere at han har bil, han også.
.

Fuglehus

.

Hvis jeg var fugl, ville jeg bodd i et sånt hus. Jada, jeg vet at fugler ikke pleier å bo i hus, men jeg ville bodd i et sånt hus, likevel, for å slippe å bli våt på fjæra, og for å sitte i ly for vinden. Hadde jeg vært en heldig fugl, hadde jeg hatt TV, også.

Huset fant jeg på Kongsberg, det er laget av elever ved kulturskolen, og er det absolutt fineste fuglehuset jeg noen gang har sett.
.

La vie en rose

.
 

Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.

Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.

De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.

På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.

Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.

Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

.

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.