We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.
søndag 21. juni 2009
To the nice couple that bought us
.
We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.
We usually come with a card that explains that we are one-of-a-kind creatures, there are no patterns for us, and we are hand-knitted in Sandefjord, Norway. Thank you for buying us both when you visited our little shop in Bakgården.
.
tirsdag 9. juni 2009
Rådyrbråk
.
Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.
Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....
Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.
Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.
Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...
OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.
Jeg kaller ham Roar, rådyret som står og roper i hagen min. Han er ikke oppkalt etter noen jeg kjenner, jeg bare tenkte at det passet å gi ham et navn på r, siden han nå en gang er et rådyr, og det han roper kan, om man legger massevis av godvilje til, tolkes som noe roar-aktig. Vent, da er det vel ikke han som heter Roar, siden det er sjelden man står og roper på seg selv... OK - jeg kaller ham Roger.
Roger kommer hver eneste natt, når det nærmer seg morgen. Han står i hagen og gresser, eller ugresser som det heter på disse kanter. Han er søt, så søt at man til og med kan tenke seg å kalle ham for Bambi. Men det er før han åpner munnen. Ut av dette vakre dyret kommer det lyder man forbinder med store fulle menn som spyr. Det er like overraskende å høre som når små rosa bebier raper med hele seg, eller som da datteren min sa snutefaen til politiet, hun var to år, hadde store blå øyne og var søt, og hadde barnevakter med dårlig innflytelse....
Roger står forresten ganske stille og spiser for seg selv, helt til han får øye på meg. Da tramper han i bakken og går mot meg mens han kommer med rådyrlydene sine. Han liker virkelig ikke at jeg er i hagen, han vil helt tydelig ha alt selv.
Lenge kan han stå og trampe med bena, før han fortsetter å spise, eller han løper sin vei. Særlig hvis det kommer lyd fra kameraet mitt løper han, eller hvis han har trampet så nær meg at jeg føler meg truet og bruker den strenge lærerstemmen min og ber ham gå sin vei.
Jeg trøster meg med at han vel ikke kan være så veldig farlig - som jeg ble enig med en venninne: i verste fall, om han angriper, får jeg legge hendene rundt halsen hans og klemme til - jeg er tross alt en voksen dame. Det er lite sannsynlig, men tenk hvis, tenk om akkurat han er et Psykopat-rådyr, og selv om de fleste rådyr er snille, kan det vel finnes en og annen gærning blant dem også. Og jeg er sikker på at de begynner i det små, de slemme rådyrene også, de begynner kanskje med å skremme en dame, så blir de avhengige og det går lenger og lenger, til de plutselig en dag angriper. Og akkurat da er sikkert jeg der...
OK - noen synes nok at jeg er urettferdig mot Roger, så jeg gir meg nå. Men de som syntes dette er nevrotisk, kan jo lure på hvordan det går om jeg klarer å fotografere Gunnar Grevling....
.
lørdag 6. juni 2009
Å, jeg strever så med mine små, du
.
Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.
Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.
Å, jeg strever så med mine små, du!
Jeg har tusen ting å tenke på, du!
Siden hodet gikk av gamle Rikka,
må jeg alltid her alene gå, du,
passe dem, du,
alle fem, du,
holde orden i mitt hus og hjem, du!
Det gikk enda an hvis de var bra, du!
Huff, men ben og armer de går a', du!
Hodene er skralle,
på dem nesten alle,
snart så må vi på klinikken dra, du!
Tenk nå går, du,
Evas hår, du!
Bare ny parykk til jul hun får, du.
Se nå har jeg nettopp vasket klær, du,
derfor har jeg dem i sengen her, du!
De må ligge syke
nå, mens jeg skal stryke,
for de har så altfor lite hver, du.
Ha dem pene,
hele, rene,
det er ikke greit for en alene!
Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!
.
onsdag 3. juni 2009
Humla suser...
.
Noen ganger tenker jeg at jeg nok er litt som ei humle når jeg er ute i hagen min, suser rundt, og vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg luker litt rundt en blomst, så litt rundt en annen, før jeg surrer videre, prøver å ikke kræsje i brennesle, før jeg setter meg ned igjen.
Armene mine er litt for små for den store hagen min, akkurat som at humlas vinger heller ikke passer den helt.
Men vi klarer oss, både humla og jeg, der vi surrer rundt, og tar avstikkere innom blomster vi synes er fine, vi klarer oss, med de vingene vi har, og det vi ikke får til, får vi overlate til de med større vinger og større armer.
.
Noen ganger tenker jeg at jeg nok er litt som ei humle når jeg er ute i hagen min, suser rundt, og vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg luker litt rundt en blomst, så litt rundt en annen, før jeg surrer videre, prøver å ikke kræsje i brennesle, før jeg setter meg ned igjen.
Armene mine er litt for små for den store hagen min, akkurat som at humlas vinger heller ikke passer den helt.
Men vi klarer oss, både humla og jeg, der vi surrer rundt, og tar avstikkere innom blomster vi synes er fine, vi klarer oss, med de vingene vi har, og det vi ikke får til, får vi overlate til de med større vinger og større armer.
.
tirsdag 2. juni 2009
Å eie en fuglekasse
.
Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.
Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.
Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.
Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.
Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.
Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.
Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.
Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.
Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.
Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.
Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.
Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.
lørdag 30. mai 2009
Laagendalfestivalen 2009
.
I dag er det klart for årets Laagendalfestival. Hver krone som kommer inn går til kreftsaken, så å møte opp der er virkelig å støtte en god sak. Laagendalfestivalen arrangeres for fjerde gang på Vestmoa gård, Lauvmoa i Lågendalen.
Disse spiller på festivalen:
Gangdahl & the Shoemakers
The Benefits
Roger Bekkevold
Bob Band
TJ and the Marshalls
Tush Philips Pirater
Gus & his freaky Friends
Festivalkomiteen lover variert musikk, eller som de sier selv, "gammelt bråk og ungt bråk". De understreker også at 150 kroner gir mye musikk for pengene, og oppfordrer alle til å støtte opp om denne saken.
.
I dag er det klart for årets Laagendalfestival. Hver krone som kommer inn går til kreftsaken, så å møte opp der er virkelig å støtte en god sak. Laagendalfestivalen arrangeres for fjerde gang på Vestmoa gård, Lauvmoa i Lågendalen.
Disse spiller på festivalen:
Gangdahl & the Shoemakers
The Benefits
Roger Bekkevold
Bob Band
TJ and the Marshalls
Tush Philips Pirater
Gus & his freaky Friends
Festivalkomiteen lover variert musikk, eller som de sier selv, "gammelt bråk og ungt bråk". De understreker også at 150 kroner gir mye musikk for pengene, og oppfordrer alle til å støtte opp om denne saken.
.
tirsdag 19. mai 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)