Å, jeg strever så med mine små, du

.

Av en eller annen grunn står jeg ofte og nynner på en Margrethe Munthe sang når jeg kikker på fuglene som jobber og sliter for å forsørge barna sine. De strever og strever, inn i kassa med mat, ut med avfallstoffer fra reiret. Hele dagen. Tusen ting å tenke på, har de, fuglene, eller ikke så mange forskjellige ting, da, heller den samme tingen mange ganger. Men streve gjør de i alle fall - så får vi bare håpe at armer og bein holder seg der de skal.

Å, jeg strever så med mine små, du!
Jeg har tusen ting å tenke på, du!
Siden hodet gikk av gamle Rikka,
må jeg alltid her alene gå, du,
passe dem, du,
alle fem, du,
holde orden i mitt hus og hjem, du!

Det gikk enda an hvis de var bra, du!
Huff, men ben og armer de går a', du!
Hodene er skralle,
på dem nesten alle,
snart så må vi på klinikken dra, du!
Tenk nå går, du,
Evas hår, du!
Bare ny parykk til jul hun får, du.

Se nå har jeg nettopp vasket klær, du,
derfor har jeg dem i sengen her, du!
De må ligge syke
nå, mens jeg skal stryke,
for de har så altfor lite hver, du.
Ha dem pene,
hele, rene,
det er ikke greit for en alene!

Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!

.

Humla suser...

.


Noen ganger tenker jeg at jeg nok er litt som ei humle når jeg er ute i hagen min, suser rundt, og vet ikke helt hvor jeg skal. Jeg luker litt rundt en blomst, så litt rundt en annen, før jeg surrer videre, prøver å ikke kræsje i brennesle, før jeg setter meg ned igjen.

Armene mine er litt for små for den store hagen min, akkurat som at humlas vinger heller ikke passer den helt.

Men vi klarer oss, både humla og jeg, der vi surrer rundt, og tar avstikkere innom blomster vi synes er fine, vi klarer oss, med de vingene vi har, og det vi ikke får til, får vi overlate til de med større vinger og større armer.
.

Å eie en fuglekasse

.


Det har vært liv i fuglekassene lenge. Så lenge at beboerne har begynt å flytte ut. Det er spennende hvert år, å se hvor de velger å bosette seg, fuglene, og hvilken fuglekasse som blir tatt først. Denne lille fuglen har bodd i den aller fineste fuglekassa, den som er malt blå med mønster på og som datteren min har laget. De som kom etterpå, måtte bo i de vanlige ubehandla fuglekassene. Det så forresten ikke ut til å gjøre dem noe særlig.

Hvert år synes jeg det er like morsomt å følge med på fuglene som kommer. Det er morsomt å høre på pipinga fra kassene, og det er fint å se at ungene begynner å fly. Katten følger også med - det hender nemlig at fugleungene bommer på åpningen i huset når de skal hjem igjen etter den første flyturen, og da sitter hun klar. Hun sitter forresten klar i ukesvis. I år har hun ikke tatt en eneste fugleunge, ikke det jeg vet, i alle fall, og jeg pleier å vite det, siden hun alltid er stolt av byttet sitt, Jegerkatten.

Hvert år synes jeg synd på foreldrefuglene - å fostre opp fugleunger må være noe av det mest slitsomme som finnes - først fly fram og tilbake, fram og tilbake, med reirmateriale, så ruge og ruge, før ungene endelig er der.

Å ha spebarn i huset er ingenting i forhold til å være moren til en fugleunge. Og faren. For der flyr de, fram og tilbake, hele dagen, mens det skriker i fuglekassa. Med nebbene fulle av mark kommer de hjem til de sultne skrikerungene som bare tier still akkurat i det noen putter mat inn i dem. Så skriker de igjen.

Jeg lurer på om fugleforeldrene av og til tenker at de ikke gidder å dra rett hjem fra jobben, siden det bare er mas likevel, eller at de angrer på alle eggene, det var jo ikke akkurat sånn de hadde tenkt at det skulle bli. Og så lurer jeg på om de aller tynneste fuglene er de som kommer fra oppløste hjem - du kan ikke bli fet fugl med bare en forelder, det er jeg helt sikker på.

Og jeg tenker at jeg er veldig glad for at jeg ikke har vinger og fjær, og at mine unger ikke har skreket like mye som fugleungene gjør. Jeg hadde sikkert ikke kommet rett hjem fra jobben. Og mine unger hadde vært de mest pjuskete i klassen....
.

Laagendalfestivalen 2009

.


I dag er det klart for årets Laagendalfestival. Hver krone som kommer inn går til kreftsaken, så å møte opp der er virkelig å støtte en god sak. Laagendalfestivalen arrangeres for fjerde gang på Vestmoa gård, Lauvmoa i Lågendalen.

Disse spiller på festivalen:
Gangdahl & the Shoemakers
The Benefits
Roger Bekkevold
Bob Band
TJ and the Marshalls
Tush Philips Pirater
Gus & his freaky Friends

Festivalkomiteen lover variert musikk, eller som de sier selv, "gammelt bråk og ungt bråk". De understreker også at 150 kroner gir mye musikk for pengene, og oppfordrer alle til å støtte opp om denne saken.
.

Philips Pirater og Freddy & the Casuals - konsert lørdag

Å partere en gris....

I anledning at det var verden bokdag i går, skriver Jakob Arvola om Husmorboken. Dette fikk meg til å huske at jeg også har et eksemplar av den boka, og jeg har av og til brukt den også.

Jeg hadde blant annet stor glede av denne boka den ene gangen jeg kjøpte en halv gris. Jeg satt hjemme hos meg selv med min ene halvdel grovpartert gris og Husmorboka, en venn av meg satt med den andre halvdelen grovpartert gris og en moderne kokebok med fargebilder hjemme hos seg selv, og vi findelte grisebitene våre med kniv i den ene hånda og telefon i den andre. Ektefellene våre var selvfølgelig veldig opptatte den kvelden, de hadde vett til å forstå at det var lurt å rømme huset når partering sto på kartet.

Det hadde sikkert vært morsomt å tjuvlytte på den syke, syke telefonsamtalen som utspant seg over flere timer den kvelden: en som leser høyt fra en bok om hvordan kjøttstykket skal se ut, mens en annen forsøker å beskrive bildet. Hallo - vi snakker om kjøtt. Ganske rødt og ganske dødt, alt sammen. Særlig morsomt, og ganske absurd, ble det da vi forsøkte å instruere hverandre i hvordan kniven skulle føres. Vi skar og delte, og fikk pakket ned griseliket i fryseposer til slutt. OK - det var nok mer bog på den grisen enn det som er normalt, alt vi ikke visste hva var endte i den kategorien.

Litt artig er også at både min medparterer og jeg syntes det luktet vondt av kjøttet hver gang vi tok det opp fra fryseboksen - det luktet som da vi parterte, men bare for oss, våre lure ektefeller som ikke hadde tilbrakt tid med slaktet syntes det luktet helt vanlig gris. Så ikke bare sleit vi med å dele dyret, vi fikk liten glede av det i tillegg.

Min venn kasta det halve grisehodet med en gang. Det skulle jeg også gjøre, hodesylte var ikke noe å tenke på en gang i mitt hus, men jeg fant ikke hodet noe sted. Ikke før dagen etter - da fant jeg det liggende i dukkevogna til den yngste datteren min, med en liten dyne over seg. Til store protester fra små mennesker som ville ha en gris, endte Grynte i søpla.

Jeg har ikke kjøpt halve døde dyr siden. Jeg har nok ikke sett i Husmorboken heller. Jeg innser at den er for vanskelig for meg. Men om noen skulle skrive Husmorboka for dummies lover jeg å kjøpe den, og bruke den. Bare jeg slipper å partere en gris.
.

365 middager på en halv time....

.
Jeg har kjøpt kokebok. Egentlig kjøper jeg ikke bøker, man har da nyttårsforsetter, men jeg gjør enkelte unntak for nyttige fagbøker. "365 middager på en halv time" må sies å være en nyttig fagbok, om den virker.

OK - jeg skjønner at man ikke kan lage 365 middager på en halv time i virkeligheten, siden det bare blir noen sekunder på hver, men bare det å kunne lage en middag på en halv time er bra nok for meg, siden jeg er en sakte middagslager til vanlig.

I dag har vi spist "Wok med fiskekaker og kinakål". Som husets voksne sønn sa: man bytter ut alle ingrediensene man vanligvis har i en wok med ting man aldri har i en wok og lager noe nytt, og tror at det skal gå bra.

16-åringen kikka på oppskriften og sa: "Herregud, sånne som lager kokebøker spiser hva som helst".

Jeg synes i grunnen at fiskekakene smakte bra sammen med kinakål, hvitløk og ingefær, men det så ikke bra ut, ingen matfotograf kunne fått det måltidet til å se bra ut uten å ty til omfattende retusjering.

Men: boka holdt det den lovte - det tok under en halv time å lage retten, og det står ikke noe sted at det skulle være 365 gode og pene middager på under en halv time. Jeg skal absolutt lage flere ting fra boka, så det kommer nok flere innlegg i serien stygg, rask og vond mat etterhvert.
.