Mitt nyttårsforsett heter Ellen

.
Jeg har lang trening i å bryte nyttårsforsetter, like lang trening som i å ha nyttårsforsetter. Derfor har jeg unngått det de siste åra. Erfaringa mi sier at det er lettere å slutte å røyke i februar enn ved nyttårstider, irriterende lett, faktisk, men det er en helt annen sak. Erfaringa mi sier også at det er lettere å slutte å røyke enn å slutte å kjøpe bøker, at man får veldig lyst til å kjøpe garn når man har bestemt seg for ikke å gjøre det, og at de lange turene man gikk i januar er bleke minner når mars kommer.

Likevel, på tross av alle de brutte forsettene, prøver jeg i år igjen. Og i år heter mitt nyttårsforsett Ellen. Ja, altså, nyttårsforsettet mitt heter ikke bare Ellen, det heter Ellen også. I tillegg heter det Tone, Turid, Trine og Gry. Det heter Elisabeth og Stine, Anne, Trude og Lene. Og Annelene.

Navnet spiller ikke så stor rolle her - det som spiller en rolle er at jeg har et nyttårsforsett, og det dreier seg om folk jeg bryr meg om. Det dreier seg om å ta en telefon. Eller dra på besøk. Eller gå på kafé, jeg liker å gå på kafé, på et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på kafé, og det skal jeg begynne med igjen. Sammen med Laila. Og Hanne. For jeg vil vite hvordan de har det. Jeg vil høre hvilke bøker de leser, jeg vil krangle litt om politikk, jeg vil le av de morsomme tingene som skjer, og jeg om jeg kan gjøre noen triste ting litt lettere, vil jeg gjøre det også.

Jeg vil være litt mindre sosial amøbe, uten å overdrive, jeg liker å være sammen med meg selv. Men jeg trenger Ellen. Og jeg trenger Laila, Turid, Trine og Gry. Jeg trenger at noen forteller meg ting jeg ikke visste at jeg ville vite. Jeg trenger å le sammen med noen, og å være trist sammen med noen. Det gjør meg til et bedre menneske. Og når man har mennesker der ute som man bruker mye tid å tenke på, kan man omgjøre noe av tanketiden til gjøretid. Man kan sende en mail. Eller en SMS. Eller gå på kafé. Det skal jeg gjøre mer i 2009.

Og mitt nyttårsforsett heter Ellen.
.

Generasjonsskifte

.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.

Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.

Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.

Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.

Nok nå...

.

Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.

Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.

Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.

Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.

.

... og vi har pynte tre ...

.


Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.

Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.

Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.

Og vi har sett opp fuggelband....

.

Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.

Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.

Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.

I år kommer jula sakte

.


Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.

Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.

Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.

1979: The Greedies synger julen inn...

.



The Greedies, eller The Greedy Bastards som de kalte seg først, var et kortvarig prosjekt som bestod av medlemmer fra Thin Lizzy og Sex Pistols. Bandet har ikke akkurat gått inn i musikkhistorien som en stor og viktig greie, men jeg er på desperat jakt etter jula, og benytter meg av alle hjelpemidler for å finne den. Også "A Merry Jingle". Det kan jo hende at det hjelper....
.