 |
| Første skoledag en gang på 1970-tallet. Alle sto to og to, utenom hun som gjemte seg bak mora si. |
Mange små mennesker har hatt sin aller første skoledag denne uka. Med ransler som er alt for store til små kropper, pennal som fortsatt er reine og ryddige, og matbokser som ennå ikke har rukket å lukte av alt for gamle brødskiver. Små toppmotiverte mennesker som gleder seg til å lære å lese og skrive.
 |
| Foreldrene sto ikke to og to, det var ikke så mange fedre som tok seg fri fra jobben. |
Jeg husker leseboka fra førsteklasse kjempegodt. "Da klokka klang", med Fi-fi og Fo-fo. "Mor sa sel", "Far så sil", leste vi, og "Ola så same". Det var bare farger i den første delen av boka, den som presenterte bokstavene og de korte tekstene. Når vi hadde lært alle bokstavene og bygget dem sammen til ord, kunne vi lese, og da var det slutt på fargene. Da ble historiene mer alvorlige også, om gutter som slo seg når de sykla og måtte på sykehus.
 |
| Dette bildet var skyld i at mange av oss skrev sæu i flere år. |
Vi lærte å lese. Vi lærte å lese selv om det tok slutt på fargeillustrasjonene. Alle i min klasse kunne lese, det vet jeg, for på den tida drev vi med høytlesing. Ikke alle leste bra, og noen grua seg sikkert veldig til det ble deres tur, men de kunne lese likevel. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med leseopplæringa. Og jeg vet ikke helt hvor de var de som ikke kunne lese - jeg husker ei som begynte å grine når vi hadde prøveskole, hun dukka aldri opp i førsteklasse. Kanskje hun ikke lærte å lese heller, jeg vet ikke.
 |
| Noen ganger var det veldig synd på Fo-fo, som her, for eksempel. |
Og jeg tenker at dette høres ut som en annen verden, et annet århundre, og det var det. Det var et annet årtusen, faktisk. Og jeg tenker ikke at alt var bedre før, det var det slettes ikke, mye var verre. Men kanskje, kanskje, at Fi-fi og Fo-fo ikke var så verst for små mennesker som skulle lære å lese.
.
Jeg lærte også å lese av Fi-fi og Fo-fo! :D Har mange gode minner til den boka, og har den fortsatt liggende hjemme, faktisk. Men det var ikke skoleboka mi, 1990-elev som jeg er, men min brors fra fem år tidligere, og han brukte den for å lære meg å lese. :)
SvarSlettDet er noe med Fi-fi og Fo-fo jeg liker, uten at jeg helt vet hva det er. Det kan umulig være de meningsfulle tekstene, "far sa fil" tar ikke akkurat små lærelystne mennesker ut på spennende reiser.
SvarSlettMen kanskje det er nettopp noe av det som funker - vi trodde at vi kunne lese lenge før vi kunne det, kanskje det ga oss sjøltillit i forhold til å mestre lesing.
Og så liker jeg det at leseboka var noe felles - vi som vokste opp samtidig har de samme referansene. De som er like gamle som meg vet hvem Ola Ola Heia er, og vi har grått til Margrethe Kind. Jeg er ikke helt sikker på om det å lage individuelle lesebøker tilpasset hver elev funker like godt. Og nå er jeg ikke bare nostalgisk - nå er jeg litt norsklærer også.
Morsomt at broren din lærte deg å lese med Fi-fi og Fo-fo, forresten. Mine unger har også lært hverandre å lese, ved hjelp av sine egne lesebøker :-)