Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

.

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

Frankie who?

.
... tenkte jeg, da skulle inn på jernbanestasjonen...

Og så begynte jeg å lure på hvem som har hengt opp denne. Hvorfor skrev hun ikke rett på veggen, men på en klistrelapp på vinduet? Og jeg tenkte at hun kanskje kjenner noen som jobber med å rydde og vaske på T-banen, eller et annet sted, eller kanskje hun har gjort det selv, og vet hvor vanskelig det er å fjerne skrift fra veggen. Og kanskje hun tenkte at uansett hva man måtte mene om skrift på vegg, var det jo ikke meninga å gjøre arbeidsdagen vanskeligere for helt vanlige arbeidsfolk.

Eller kanskje hun ikke tenkte det i det hele tatt, det spiller ingen rolle, for hvem hun nå er, ga i alle fall meg mye å lure. Som for eksempel, hvem er Frankie... Og hva har han gjort....
.

I hagen min vokser det tomater...

.

Og plutselig kjenner jeg at jeg er litt venn med den igjen, hagen. Vi har ikke vært så gode venner i år, hagen har grodd ugrasset for fort, og jeg har luka for sakte, og alt for mange iberiasnegler har slima rundt.

Men i kveld plukket jeg modne tomater, det er 25 varmegrader klokka 21, og ikke en regnsky er i sikte. I dag er vi venner igjen, hagen og jeg. Så gode venner at jeg setter meg litt på det grønne fanget og kjenner at, jo, det ble sommer, til slutt.
.

Nattlig besøk....

.

Det er ikke bare rådyr og grevling som går forbi om natta....
.

Bringebær

.

Søte og røde bringebær kan få plass i notatboka mi, og jeg tenker et øyeblikk at alt nesten er helt normalt.

Men jeg begynte å grine da jeg brant meg på brennesle....
.

Ufattelig. Trist.

.

Noen dager bli annerledes enn de skulle være. Noen dager blir ordløse og triste, blytunge og uendelig lange. Når det uvirkelige plutselig blir virkelig og nært, og ikke bare scener fra amerikanske nyhetssendinger.

Det skal være liv og latter på sommerleir. Det skal være diskusjoner, men de skal være vennlige. På leir skal man sitte rundt bålet om kvelden og løse problemene i verden, og kanskje sine egne.

Kanskje man har et myggestikk å klø på, myggen kan være irriterende når man sitter ute sendt om kvelden. Men det er verdt det, å klø.

På leir møter man venner fra året før, og mange nye. Noen får kanskje kjæreste for første gang, og er glade for det. Noen er kanskje triste fordi det blir slutt med kjæresten. Noen klager på maten, og noen krangler med venninna. Og noen kanskje lengter litt hjem. Men det hjelper når man sitter rundt bålet om kvelden, og er sammen. På leir.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. For foreldre, som aldri får sine hjem. Foreldre som, hvis de ligner litt på meg, tenker at sommerleir nesten er det tryggeste stedet man kan ha ungene sine om sommeren.

Foreldre er ofte fulle av uro når ungene drar på Interrail, til syden, eller på festival - det er så mye som kan skje dem, så mange som kan skade dem. Men leir, det skal være trygt. Unger som er på leir, skal komme hjem slitne og trøtte, etter alt for seine kvelder ved bålet. De skal savne nye venner, og kanskje den nye kjæresten. De skal være fulle av glød og pågangsmot, og ha mange nye tanker med seg. De skal komme hjem.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. Sommerleir skal være ungdom som prøver å tørke den våte soveposen i buskene, men de synger likevel, for de er på leir. Sammen. Og foreldrene kanskje ringer og spør om de husker på å kle seg om kvelden, og om de får sovet noe.

Noen dager blir annerledes. Noen dager blir usigelig lange. Blytunge og triste.
Og der det skulle vært glade ungdommer på leir, er bare stillheten etterpå....
.

Lykkekaker

.

Etter å ha spist kinesisk, fikk vi lykkekaker, jeg og mannen. De er ikke akkurat spennende å spise, de smaker papir, men det er morsomt å se hva som er inni, akkurat som kinderegg.

Og nå går vi bare og venter, hver på vår egen måte...
.