Blottlagte blomster

.



-Herregud, det er så pornografisk, sier venninna mi, og påstår at hun føler seg som en kikker når hun ser blomster veldig nært. Så legger hun til at det jo faktisk er blomstenes kjønnsorganer hun kikker på, og føler seg enda mer som en kikker.

Nå får ikke det henne til å stoppe å glo, hun føler seg ikke beklemt av å se på de nakne blomstene, og hun glor gjerne litt på halvnakne naboer også.... (Ups, det var visst feil - det er jo jeg som glor på de halvnakne naboene hennes når jeg er der på besøk. Og jeg skynder meg å legge til at hun bor i blokk, jeg bor på landet, jeg glor på alle levende mennesker som beveger seg i naboblokka når jeg er på besøk...)

I alle fall, den står i vinduskarmen min og blottlegger reproduksjonsorganene sine, amaryllisen, rød, blussende og forfengelig. Uten tanke på at det kan virke støtende på de som gjemmer både arr og støvbærere under kronbladene sine. Og godt er det - det er godt at noen er frodige og freidige i januar også.
.

Ut med jula

.


"Tjuendedags-Knut feier jula ut" het det i gamle dager. Her skal det ikke ventes til 20. dag - i dag skal jula ut. Til og med nissene har slutta og smile - de er lei av å bare stå til pynt....

Det skal forresten ikke feies - Knut bor ikke her, det gjør derimot Per, og han er en racer med støvsugeren....
.

Blomsten min

.


Den lever fortsatt, amaryllisen. Med fire store blomster. Den står i vinduskarmen, og når det er lyst ute, ser den nesten gjennomsiktig ut, som om den leker skyggeteater med seg selv.

.

Mat, mat, mat, over hele linja....

.


Det er nok nå. Mer enn nok. Etter å ha spist oss gjennom utallige mattyper som har jule- foran seg, er vi mette. Vi har spist juleribbe, julesylte, julekaker, julegrøt.... Det er nok nå. Vi er så mette.

Å si at vi er jævla mette, høres ikke bra ut. Ordene jævla og mett har ingenting i samme setning å gjøre, men det er det vi er, jævla mette. Og det er nok nå.
.

Å passe en amaryllis

.


Når man bare har en eneste levende plante i huset, bør det være lett å passe på den. Jeg går og stuller og steller med amaryllisen min, snakker med den, og klapper den litt på jorda. Og så fotograferer jeg den, igjen og igjen, som om jeg må dokumentere at noe lever i vinduskarmen min.

Og til de som nå tenker at jeg er en skikkelig plantekløne - nei, jeg er ikke det. Jeg pleide å ha mange, mange planter, helt til jeg en dag fant ut at jeg ikke gadd mer, og kvittet meg med dem. Jeg kastet dem selvfølgelig ikke, men sørget for at alle fikk nye, gode hjem, og bestemte meg for at mine planter heretter skulle ha føttene i ordentlig jord ute.

Nå som jeg har passet en amaryllis i over en måned, husker jeg at det pleide å være hyggelig med planter - kanskje jeg skal ha en eller to i vinduskarmen. Eller kanskje jeg skal kjøpe en gullfisk i stedet....
.

Juleblomst

.


For meg som har feiret jul på lavt nivå de siste årene, er ikke juleblomster det jeg har hatt mest av, og i alle fall ikke sånne som man kjenner fra de er små knopper. I år fikk jeg en amaryllis av moren min i november, og har klart å passe den hele tiden.

Her er den like før den springer helt ut. Og en ting er sikkert - amaryllis er superlett å få til - at en lever i vinduskarmen min, er bevis nok....
.

Engler daler ned i skjul...

.


Som så mange andre, trodde jeg også at englene dalte ned i et skjul da jeg var liten. Stall - skjul - i alle fall et uthus av et eller annet slag. Vi hadde ikke skjul, men naboen hadde, og det var jeg litt misunnelig på, og jeg kikka nok litt ekstra på det skjulet rundt juletider. Det tok litt tid før jeg forsto at ordet skjul hadde mer enn en betydning. Nå står englene helt åpenlyst i vinduskarmen min, verken i skjul eller skjul, fordi det er jul.

Det jeg lurer på nå, er hvem Lønnli, han som i blant oss går, er...
.