.
Når man bare har en eneste levende plante i huset, bør det være lett å passe på den. Jeg går og stuller og steller med amaryllisen min, snakker med den, og klapper den litt på jorda. Og så fotograferer jeg den, igjen og igjen, som om jeg må dokumentere at noe lever i vinduskarmen min.
Og til de som nå tenker at jeg er en skikkelig plantekløne - nei, jeg er ikke det. Jeg pleide å ha mange, mange planter, helt til jeg en dag fant ut at jeg ikke gadd mer, og kvittet meg med dem. Jeg kastet dem selvfølgelig ikke, men sørget for at alle fikk nye, gode hjem, og bestemte meg for at mine planter heretter skulle ha føttene i ordentlig jord ute.
Nå som jeg har passet en amaryllis i over en måned, husker jeg at det pleide å være hyggelig med planter - kanskje jeg skal ha en eller to i vinduskarmen. Eller kanskje jeg skal kjøpe en gullfisk i stedet....
.
