Kattehule

.

Pandapus har gode dager. I alle fall når det ikke regner. Hun ligger rundt omkring og hviler seg om dagen, flere steder i hagen vår er det kattegroper, der hun har ligget gresset flatt. Flere steder, der det er busker og kratt, lager hun seg små huler som hun ligger i når det blåser eller regner litt.


Hun kommer fram for å spise, strekke seg eller bli klødd. Så legger hun seg igjen. Det er gode dager for Pandapuser, og netter. Da er hun våken og rastløs og jakter på de som er mindre enn henne selv. Eller skraper på døra for å komme inn. Eller ut. Hun skraper i alle fall.
Og vi som lever med henne, tenker at det er godt at vi ikke har lært henne å ringe på døra...
.

Gull i hagen

.

OK, jeg sutrer over ugrass som vokser fortere enn lukehendene mine klarer å forholde seg til, og jeg banner over de ekle brune sneglene som sklir rundt på slimet sitt og spiser valmuesøstre. Og jeg synes det regner for mye, eller for lite, og at hage av og til er et ork.


Men så har vi de gode hagedagene, dagene fulle av sommerfugler og blomsterduft og katt som ruller i grusen. Og de veldig gode dagene, når man finner små skatter i hagen. Heldig er den som bor i skogkanten i en litt lurvete hage, med katt og sommerfugler og blomster som lukter seinsommer. Og kantarell. I hagen. Og snart i magen.
.

Mormor tør ikke fly

.


- Jeg skal aldri fly, sier mormor bestemt. -Den eneste grunnen til at jeg kunne komme til å havne i et fly var hvis jeg var døende og ute av stand til å bestemme over meg selv, fortsetter hun. Tanken på at min mormor ikke skal være i stand til å nekte å fly selv om hun skulle være døende, er litt fjern. Min mormor er en bitteliten gammel dame, men hun har mer stahet i seg enn de fleste. Jeg tenker at om mormor noen gang skal ombord i et fly må hun ikke bare være døende, hun må være bevisstløs også.

Min mormor er født i 1911. Hun er 98 1/2 år gammel, og ja, når man blir gammel nok begynner man å telle halve år igjen. Da mormor var jentunge på Notdodden så hun et fly, eller, som det het da, flymaskin, fly over der hun bodde. Det lyser fortsatt i øynene hennes når hun forteller hvor overrasket hun ble da noen fortalte henne at det var folk oppi der. Hun var nok litt eldre enn på bildet over, der hun er sammen med både storebroren og lillebroren sin. Det å se et fly den gangen gjorde et så stort inntrykk på mormor at dette er en historie hun forteller igjen og igjen - ikke bare fordi hun er gammel og forteller de samme tingene flere ganger, hun fortalte denne historien for 40 år siden også, og da var hun bare 58.

Hun vet ikke helt sikkert når episoden med flyet skjedde. Men hun vet at det var før 1920, for da flyttet hun fra Notodden. Og når vi husker på at dette var fra flymaskinenes barndom, er det lettere å forstå mormors motvilje mot å fly. Det må ha vært et skremmende og fascinerende syn, et fly med vinger i flere etasjer og en mann med skinnhjelm på inni. Brødrene Wrights første bemannede flytur var i 1903, og den første flyvningen i Europa ble gjennomført av Alberto Santos-Dumont den 23. oktober 1906 da han fløy 60 meter med maskinen 14 Bis.


Min mormor er egentlig en modig dame. Hun er ikke redd for å si det hun mener, og hun er sta og gjør som hun vil. Og hun skal aldri fly. Bare hvis hun er døende og noen andre bestemmer over henne. Hun har aldri, og skal aldri, ha på seg et par langbukser heller. Men det er en annen historie....

Bildene over:
- Mormor og brødrene hennes
- Brødrene Wrights flytur i 1903, hentet fra Wikipedia
.

Sommerfugldager

.

De gjentar seg hvert år, sommerfugldagene. Noen dager i august er verden full av sommerfugler, i alle fall min lille verden. I hundetall kommer de, og koser seg på den store sommerfuglbusken vår.


Når de ikke henger rundt på busken ligger de i grusen eller hviler seg på husveggen. Det hender vi må stoppe bilen og slippe ut sommerfugler som har kommet seg inn og som gjerne vil på bytur. Og vi må jage dem ut av huset, forsiktig, uten å skade de skjøre vingene. Og de dagene det er sommerfugldager må vi se hvor vi setter føttene.


Dronningkatten liker også sommerfugldager. Hun ligger under den største sommerfuglbusken, og av og til strekker hun ut en labb og fanger en sommerfugl, som hun så spiser med noe som ser ut til å være stort velbehag. Vi andre nøyer oss med å se på dem.

Og etter sommerfugldager kommer gresshoppenetter, med gresshoppespill overalt vi beveger oss. Katten liker gresshopper, hun også...
.

Hagen min er en uoppdratt tenåring

.


Jeg har gjemt meg for hagen min lenge. Jeg har gått både forbi den og midt i den og sett en annen vei, lenge, alt for lenge. Ugrasst har hatt hjemmealeinefest, og akkurat som tenåringer gjør av og til, har de invitert alt for mange gjester. Og akkurat som tenåringer har de plutselig blitt store.

Jeg har oppført meg som jeg av og til gjør når jeg går i byen og ser en jeg kjenner litt men ikke orker eller har tid til å snakke med, sånne som gjør at du stuper inn i en butikk der du ikke skal ha noe og det strengt tatt ikke finnes noe du har lyst til å se på heller. Jeg har gått ut i hagen og sett på de få og små tingene som har fungert, og stupt inn et annet sted når jeg har sett skvallerkål og løvetann i bedene mine.

I dag har jeg gått til kamp mot ugresset. Akkurat som med tenåringer man har glemt å oppdra: det er en beinhard jobb når man skal ta igjen det forsømte. Jeg har ikke gjort mye, men litt, og kan i alle fall se små resultater. Og akkurat som med enkelte ting unger gjør som er søtt og morsomt når de er små: du vet at det ikke er søtt lenger når de er store, og det må du si fra om, akkurat som åkervindelen - hvit og vakker, men rede til å overta hagen din om du ikke tar den bort.

Og jeg ser på den lenge forsømte hagen min, og tenker at det er godt for både ungene mine og meg at jeg er flinkere til å dra opp unger enn ugress....
.

Å få mus i gave

.


Når Katt fanger mus, kommer hun løpende så fort hun kan, med musa i munnen og halen rett til værs. Hun legger musa foran meg, mens hun kommer med noen veldig stolte porre-lyder, lyder hun bare har når hun har fanget noe.

Siden jeg ikke akkurat har lyst til å dele byttet med henne, forteller jeg henne hvor flink hun er. Hun ruller stolt rundt og rundt i grusen, mens musa ligger på lit-de-parade. Dessverre rakk ikke jeg å fotografere mens musa lå pent dandert, da jeg rakk fram etter å ha gått for å hente kameraet, hadde måltidet begynt.

Tidligere måtte jeg legge musa i en skål for at Katt skulle spise, nå har hun funnet ut at det er greit uten tallerken også, og hun spiste hele dyret. Bare halen er tilbake, og den ligger nå plassert under den busken der hun legger alle rester etter byttedyrene. Siden jeg tror katten min er spesielt intelligent, regner jeg med at hun har et eller annet tellesystem, der under busken, og at hun unner seg en ekstra godbit hver gang hun runder hundre.

Heldig er den som har en Katt som kommer hjem med gaver, særlig når de er ferdig jaktet.
.

Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.