Vigdis vesle verden

Innekatt

2012-02-13T20:15:00.001+01:00

Panda er innekatt om dagen. Hun bruker store deler av dagen til å sove. Når hun ikke sover, spiser hun. Eller hun sitter i vinduskarmen og lengter ut.

Et par ganger om dagen glemmer hun at det er vinter, og skraper på døra og vil ut. Så kommer hun på at det er kaldt på labbene, og gjør det hun må så fort hun bare kan, før hun kommer inn og setter seg i vinduskarmen igjen.

Det er bare når det er snø Panda er en klappekatt. Resten av året må vi be pent om å få klappe henne, og aller nådigst lar dronningen oss slippe til av og til. Men om vinteren, da får vi klappe nesten så mye vi vil.

Og jeg, som heller ikke liker å være kald på føttene, tar en klappe-på-katt dag, og tenker at vinterdagen ble litt hyggeligere med en gang....
.

En god dag å være katt...

2012-02-06T19:49:00.000+01:00

Dette er en god dag å være katt på - i alle fall for kattene som bor hos meg. Hvis jeg var katt, ville jeg så absolutt likt å bo sammen med meg, og fått maten ferdig servert, og blitt klappet når jeg trengte det.

I dag har kattene ligget urørlige og sett ut som utstoppa varianter av arten. Av og til har de gløtta opp, for å forsikre seg om at alt er som det skal, og Panda har hoppet opp i vinduskarmen og kikket ut flere ganger, før hun har lagt seg tilbake i godstolen.

Hroar har fått katteseng, laget av noe som skulle bli en ullgenser for sikkert 20 år siden. Når noe har ligget så lenge uten å bli ferdig, er det på tide å innse at løpet er kjørt, den UFO'en (unfinished object) kommer aldri til å fly. Da må det enten kastes, eller tenkes nytt. For å strikke ermer 20 år etter, er ikke aktuelt.

Jeg kasta i alle fall delene jeg hadde i vaskemaskinen, krympa de, og sydde de sammen til en katteseng. Tanken var at Panda skulle ligge der og se vakker ut, men Hroar, som egentlig er litt for stor for en seng i størresle medium, har okkupert plassen.

Og der har han ligget i hele dag. Og hadde de ikke vært for snorkelydene og for at han av og til gløtter opp med gule, trøtte øyne, hadde han sett utstoppa ut.

Og jeg tenker at det er godt å være katt. I alle fall for katter som bor hos meg....
.

Bare tre igjen....

2012-01-15T21:40:00.000+01:00

1937: Mormor og morfar med de tre eldste døtrene og mormors mor foran den nye lastebilen.

- Nå har jeg bare tre igjen, sier mormor, og rister på hodet.

Hun snakker om ungene sine. Tidligere har den eldste datteren og den yngste sønnen dødd, og sist uke døde datter nummer to.

- Nå har jeg bare tre igjen. Det er ikke riktig, ungene skal ikke dø først, sier hun, som om få uker fyller 101 år.

Jeg nikker, og skjønner så inderlig godt hva hun mener.

- Men jeg har vært heldig, sier hun.
- Alle seks fikk vokse opp, og ble til kjekke folk.

Hun fortsetter å snakke om ungene sine, de som er der, og de som ikke er der mer. Og hun gjentar at hun har vært heldig, hun synes synd på de foreldrene som opplever at ungene er født syke, eller dør når de er små.

- Det må være fælt å oppleve, sier mormor.
Igjen nikker jeg enig. Mormor husker ikke at jeg er en av de foreldrene som har opplevd at et lite barn dør, og det er ingen grunn til å minne henne på det.

Hun er stille en stund.
Så gjentar hun: Nå har jeg bare tre igjen.

Og igjen nikker jeg enig...
.

Snev av vinter

2012-01-10T21:30:00.000+01:00

Det er ikke sånn at jeg har lengta etter vinter og snø, absolutt ikke. Likevel var det greit å se at favorittreet mitt plutselig så ut som et vintertre, himmelen var hvit, og at det ble spor på bakken der jeg gikk.

Og jeg så Hroar, den rare katten, gå i sine egne spor. Ikke bare en gang, men mange, og lekende lett så det ut til å være. Ikke visste jeg at katter går i sine egne spor, men nå vet jeg det...
.

Josef, igjen

2012-01-08T20:46:00.000+01:00

Den ensomme Josef i krybba er pakket bort. Ikke helt alene, heller.

Maria og Jesusbarnet kom riktignok ikke tilbake. Teoriene om hvorfor de ikke var der, ble flere og flere etterhvert som juledagene gikk. Reiste de fra ham, tro? Kanskje Maria ønsket seg noe annet, at hun nektet å tilbringe jula i en stall?

Tenåringen i huset mener at det var Josef som ba Maria om å dra. Hun sier at han faktisk ikke trodde på de jomfru-greiene, og at han ikke ville ha noe mer med henne å gjøre.
Vi vet ikke, men fortsetter sikkert å spekulere til neste jul.

I alle fall, Josef har fått selskap. Under juletreet lå det en pakke til Josef, og det var ingen i vårt hus som hadde kjøpt den, så flere var med på lage historien om Josef.
Vi trodde kanskje det var en ny Maria, men det viste seg å være et esel. Så nå har han fått selskap i stallen.

Og neste år ønsker han seg et lam...
.

Da det var jul...

2012-01-06T00:18:00.001+01:00

Også dyra var interessert i pakkene under treet. I alle fall Hroar. Og han var veldig fornøyd med tomme esker, bånd og julepapir. Sånn sett er han grei å ha med å gjøre, og det er i alle fall noe.
.

Jula kan komme

2011-12-23T03:25:00.000+01:00

Treet er på plass, selv om det ikke har fått pynt på enda, gavene er pakka inn, maten er kjøpt inn.

Og nissen med tissen og vennene hans er plassert på den vante plassen sin, så nå kan jula bare komme....
.

Bare Josef

2011-12-07T19:16:00.001+01:00

Den tristeste julekrybba noensinne, fant jeg på et loppemarked. Så trist var den, at jeg kunne ikke gå fra den.

Bare Josef er her. Ingen Maria. Ikke noe Jesusbarn. Ikke en gang et lite lam har han til å holde seg med selskap.

Kanskje Maria har tatt med seg Jesusbarnet og reist sin vei. Eller kanskje de bare er i butikken. Jeg håper de bare er i butikken. Jeg håper i alle fall ikke at de sitter i en annen krybbe, eller at de er helt knust.

Kanskje Josef tenkte at han kunne få det koselig i krybba si, og kanskje har han det koselig, men det ser aller mest ensomt ut.

I alle fall, jeg kunne ikke gå forbi. Jeg tenkte at Josef kunne få bo hos meg, at jeg kunne sette en liten katt eller to i krybba, sånn at han har noen å klappe på. Eller en barbiedukke, kanskje.

- Slapp av, Josef, sier jeg når jeg går forbi, det ordner seg. Noen kommer til å stå i krybba sammen med deg om ikke så lenge. Og klarer ikke jeg å ordne det, kommer det helt sikkert til å skje når de store ungene kommer hjem til jul.
.

Gjev eg var i eit varmare land

2011-11-23T21:27:00.000+01:00

Nei, Pandapus synger ikke mellom bakkar og berg. Men på regnværsdager maler hun noe som høres ut som rolige vuggesanger for seg selv, og har lagt seg til i en koffert, som om hun også lengter etter varmere dager.
.

Hroar snuser rundt

2011-11-14T20:59:00.000+01:00

Hver dag lukter Hroar på bilen for å finne ut om noen fremmede har tisset på den.
Og hver dag tisser han på den selv, for å markere at han har bil, han også.
.

Fuglehus

2011-11-12T13:13:00.000+01:00

Hvis jeg var fugl, ville jeg bodd i et sånt hus. Jada, jeg vet at fugler ikke pleier å bo i hus, men jeg ville bodd i et sånt hus, likevel, for å slippe å bli våt på fjæra, og for å sitte i ly for vinden. Hadde jeg vært en heldig fugl, hadde jeg hatt TV, også.

Huset fant jeg på Kongsberg, det er laget av elever ved kulturskolen, og er det absolutt fineste fuglehuset jeg noen gang har sett.
.

La vie en rose

2011-11-01T07:30:00.000+01:00

Ikke alle finner seg i at det er over, at det er november nå. Som rosa i hagen min, for eksempel. Den gir seg ikke. Her er det rose i alle stadier. Her er optimistiske knupper, som fortsatt tror de har en framtid, akkurat som alle andre ungdommer står de og strutter og venter på det som skal komme. De har enda ikke kjent frosten bite skikkelig.

Rosene i sin beste aldre, som står der og bare er blendene vakre, tror heller ikke helt på vinteren, selv om et og annet begynner å henge på dem også.

De mer eldre er slitne, og har mistet både glans, og et og annet kronblad. Kontrasten blir så stor, så stor, til knuppene som står ved siden av. Men fortsatt er det lett å se at det er en rose, sliten og resignert, men rose.

På slutten er det ikke mye igjen, men det er som om hodet reiser seg igjen. De riktig gamle rosene ser bedre ut enn de halvgamle. De bøyer ikke hodene, selv om bladene faller av.

Og på bakken ligger et kronblad, og vitner om at det er helt sant, ting tar slutt.

Og jeg tenker at noen ganger er det med roser som med folk.
.

Jeg fant, jeg fant. Et gammelt minne.

2011-10-31T03:24:00.000+01:00

En container står i gården min, og tar mot rusk og rask. Den fylles opp av bøker jeg aldri mer skal lese, stoler jeg aldri skal sitte i. Og mange gamle minner.

Første gangen de to største ungene mine var på bytur alene, skulle de kjøpe julgegaver. Fornøyd gikk fireåringen av gårde, med hånden godt festa til storesøster på ni.

Ikke fullt så fornøyde var de da de ble henta av pappaen senere. Niåringen var oppgitt og sur, og det var fireåringen også. Han hadde laget en scene i butikken, fordi han heller ville kjøpe noe til seg selv, og søsteren hadde til slutt marsjert av gårde. Da de ble henta, satt de iskalde på en fortauskant. Men gaver hadde de fått kjøpt til slutt.

Jeg fikk en sparegris. Eller, egentlig fikk jeg to, men den ene knuste for noen år siden. Nå går den andre, også. Han har lenge stått med tom mage og bare samlet støv. Fireåringen og niåringen har blitt flotte voksne, som klarer det å handle sammen helt uten å furte. Tror jeg, da.

Og sparegrisen, han ligger i en container og vinker. Den som ikke har penger, trenger ingen sparegris. Og i alle fall hvis hun sjelden tørker støv. Men minnene om to små mennesker og en bytur før jul, de tar jeg vare på...
.

Som i en gammeldags kjærlighetshistorie

2011-10-28T21:54:00.000+02:00

Ute, sent i oktober, fant jeg dem, blomsten og bien. Det er rett før blomsten visner, de ved siden av henne har allerede sluppet kronbladene sine ned på bakken.

Og der, i fanget hennes, lå han, helt død, bien. Hverandres, helt til det siste.
.

Noen har det verre. Alltid.

2011-10-23T23:21:00.001+02:00

Noen har bokstavelig talt fått hjertet revet ut av kroppen.
.

Och löven ligger klistrade mot marken...

2011-10-17T13:02:00.001+02:00

I år igjen...
.

Mora mi sier at...

2011-10-12T15:04:00.001+02:00

Jeg har blomst. En stor, fin og rosa blomst.

OK, det er ikke akkurat uvanlig at folk har blomster hjemme hos seg selv. Det er bare litt uvanlig at jeg har det. Fra før av har jeg en gammel porselensblomst, en arv fra da jeg hadde såpebutikk. Den får jeg til, men det er fordi jeg allerede kjente den godt da den flytta inn her.

Og så har jeg tre spragler. De får jeg også til. I alle fall nesten. Når de legger seg ned og ser triste ut, får de et glass vann, og vips, så reiser de seg igjen.

Nå har jeg en blomst til. Den er en gave fra da jeg var og snakket om blogging på Sandefjord bibliotek da det var seniorsurfedag. Den er stor og fin, og foreløpig ser den fornøyd ut (men så har den bare vært her noen dager).

Vanligvis er pleier ikke jeg å høre på det mora mi sier. Jeg gjorde ikke det da jeg var liten, og har ikke sett noen grunn til å begynne med det som voksen heller.

Men når mamma sier at denne planta skal ha et eggeglass vann i uka, tror jeg at jeg skal gjøre et unntak, og gjøre som mora mi sier...
.

Hjertelig hilsen høsten

2011-10-10T16:08:00.000+02:00

Selv om sommeren ble borte før
vi forstod at den var her,
kan det være fint ute.
Det sier høsten,
og det er jeg enig i.

Edderkopp

2011-10-10T00:26:00.000+02:00

En edderkopp har laget et stort spinn utenfor vinduet mitt. Jeg sto lenge og så på den, der den løp fram og tilbake for å gjøre nettet sitt enda større.

Og jeg er veldig glad for at jeg ikke er en liten flue.
.

Sagt ved middagsbordet

2011-10-07T16:44:00.000+02:00

.

Han: Kan du ikke være litt medgjørlig?
Hun: He? Vil du at jeg skal få slag og miste språket?

.

Plutselig fikk jeg lyst til å være venn med hagen min igjen

2011-10-06T14:59:00.001+02:00

Etter en sommer der hagen min og jeg ikke har vært på talefot, fikk jeg plutselig lyst til å være venn med den igjen. Eller i alle fall deler av den.

Som denne rosebusken. Den gir seg ikke. Det er oktober, og den blomstrer og blomstrer. Den er jeg venn med.

Men grasset, det som skulle vært klippet for ukesvis siden, det er jeg ikke venn med. Og de fleste plantene mine hater meg.

Men løvetannen synes at jeg er ganske grei. Det er sjelden den får utfolde seg så fritt som i hagen min.

Og jeg tenker at jeg har vært en skikkelig dårlig hagedame i år. Men det ser det ikke ut som om den nye rosevennen min bryr seg om. Heldigvis.
.

Nytt teppe

2011-10-05T14:11:00.001+02:00

Det er høstmørkt om kvelden, og det betyr at snart er det jul. Jeg har tenkt at i år skal ikke julekvelden komme overraskende på kjerringa, og har begynt det kjedelige arbeidet det er å montere hekla lapper sånn at det kan bli til tepper. Jeg hekla flere tepper i våres, og til min store overraskelse monterte jeg de med en gang. I sommer, der i mot, har jeg bare hekla, og nå lå tre, eller kanskje fire, umonterte tepper rundt omkring.

Jeg er ferdig med et, men det hadde store, store lapper. Nå ligger hundrevis av små lapper og venter. Og jeg gruer meg litt til å gå i gang.
.

Fin tur i skogen...

2011-09-28T20:33:00.000+02:00

Noen ganger, på en fin tur i skogen, finner man så mye kantarell og svart trompetsopp at man glemmer å ta fram kameraet.... Og, for å være ærlig, det som var veldig mye svart trompetsopp i skogen, er ikke like imponerende når det ligger ferdig tørket på glass. Da er det bare kjennere som vil nikke, og si "God fangst", med et snev av misunnelse i stemmen.

Men før vi fant alt det gode i skogbunnen, så vi dette lille huset som holdt på å gå i oppløsning. Hadde vi hatt barn på tur, hadde vi sikkert laget en historie om at der hadde det en gang bodd en heks... Vent, vi laget jo akkurat den historien, selv om vi ikke hadde barn med. Om heksenes hus som faller sammen i skogen, fordi ingen tror på dem mer....

Synd vi ikke hadde med en unge vi kunne skremme litt....

.

Tur på kirkegårder...

2011-09-21T18:00:00.000+02:00

Helt fra jeg var liten, har jeg likt å gå på kirkegårder. Den gangen pleide jeg å plukke markblomster som jeg la på gravene til folk jeg ikke kjente, til de som hadde ustelte graver og så ut som om de var glemt. Den gangen kjente jeg ingen som lå på kirkegårder.

Nå kjenner jeg mange. Jeg er ikke like flink til å legge blomster på kirkegården, ikke til de jeg kjenner, en gang. Ikke fordi jeg har glemt, men fordi jeg har andre måter å huske på.

Fortsatt liker jeg å gå på kirkegårder. Jeg går nesten alltid på kirkegården når jeg kommer til et nytt sted. Jeg leser navn jeg ikke kjenner så godt, navnetradisjonene på et sted er godt synlig på kirkegården. Og jeg lager små historier inne i hodet mitt. jeg stopper ofte litt ekstra opp ved barnegraver.

Noen ganger finner jeg små, fine ting på kirkegården. Som det lille røde hjertet noen har laget ved et av navnene på minnesmerket over Estonia-ofrene. Jeg liker å se små tegn på at noen husker.

Og noen ganger gråter jeg litt.
.

Etter en krangel

2011-09-19T21:10:00.000+02:00

.

Han: Vet du hvor brødkniven er?
Hun: Den sitter i ryggen din, du er bare så ufølsom at du ikke merker det!

.

Den våte veien hjem

2011-09-06T13:56:00.004+02:00

Den som går den fine veien hjem i dag, kan tro at hun er et annet sted. Det bråker i grøftekanten, vi har fått en egen minifoss, med stemme som en stor.

Og regnet har laget små bekker der vi ikke vil ha bekker.

Til og med iberiasneglene synes det er for vått på bakken, og søker tilflukt i trærne.

.

Den fine veien hjem - i dag igjen

2011-09-01T23:02:00.002+02:00

.

I dag møtte jeg ingen orm, bare rådyr. To stykker, faktisk. Mor og barn. Som mødre flest, holder også denne et øye med kalven sin, og ser om den holder seg der den skal.

Jeg har fulgt disse to i hele sommer, og har kikka litt ekstra etter dem, og bekymra meg om jeg ikke har sett dem. Det er nemlig ikke hvert år jeg har anledning til å følge med på en funksjonshemma rådyrmamma. Da vi så henne, hinkende på tre bein, med en bitteliten kalv, ble vi bekymra, og tenkte at dette ikke kunne gå bra. Og det var ikke bare en forbigående skade, hun mangler den nederste delen på det ene beinet.

Det har gått bra. Mor og barn har gressa på jordet i hele sommer. Ungen er nysgjerrig, og ingen av dem er særlig redde. Som unger flest, løper også denne fort fra sted til sted, og den kan hoppe kjempehøyt.

Og moren, hun rekker tunge til verden, og viser at også de som ikke er perfekte kan klare seg bra.

Den fine veien hjem

2011-08-31T14:01:00.002+02:00

Noen ganger møter jeg dyr når jeg går den fine veien hjem. Ofte møter jeg rådyr, de gresser på jordet, eller spiser blomster. Jeg liker å møte rådyr.

Det hender at jeg møter grevling, også, om kvelden. Selv om jeg synes det er fint å se grevlingen tusle forbi, liker jeg ikke å møte den. Når jeg sier hei høyt, hopper den så høyt den kan, og løper inn i skogen. I alle fall har den gjort det til nå, og det håper jeg den vil fortsette med.

I dag møtte jeg en orm. Jeg tror det er en stålorm, og da er den vel egentlig en øgle, men den ser i alle fall ut som en orm. Jeg var ikke redd for den, eller noe, det var fint å se den sole seg i veikanten, jeg håper den har vett nok til å passe seg når det kommer biler. For selv om jeg synes det er litt skummelt med skapninger som ikke har bein, deler jeg gjerne det fine, fine veien hjem med dem.
.

Hroar hviler, på en måte...

2011-08-30T21:24:00.000+02:00

Hroar hviler i trappa. OK, dette ser ikke ut som en stilling som er behagelig å ligge i, men han kan ligge sånn lenge, lenge. Hadde han ikke snorket så høyt, er det nesten så man måtte pirket i ham, for å sjekke at han er i live.

Hroar gløtter med øyne som er preget av forrige ukes kattekamp. Og rett etter at kameraet er lagt bort, setter den ikke så veldig kloke katten hodet fast i sprinklene i trappa.... Igjen....

.

Solsikka mi

2011-08-27T14:41:00.000+02:00

Jeg har bare en solsikke. Og akkurat som resten av familien min, er den ikke særlig høy, den heller.

Men inne i seg har den i alle fall et hjerte....

.

Gaven

2011-08-21T13:10:00.000+02:00

Jeg kikka ned, og så at det lå en gave i grusen. En fugl.

Jeg er sikker på at den er fra Hroar. Hadde den vært fra Panda, hadde gaven bestått av nebb, fjær og føtter. Hun tar nemlig aldri med seg kjøtt hjem....
.

Søppel

2011-08-18T14:00:00.000+02:00

Jeg liker ikke at folk kaster søppel. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tenker ofte at jeg ser mest søppel der det ikke er så pent fra før, eller der det er tomt og nakent. Der er det liksom ikke så farlig at folk kaster fra seg ting, eller tømmer søppelkassa, tenker jeg at noen tror.

Og jeg tenker at om det hadde ligget noe annet der, lett henslengt som søpla gjør det, blomster, for eksempel, eller små skulpturer, ville jeg stoppet opp og tenkt at noen hadde pynta. Og når jeg ser på søpla bare som objekt, og ikke som noens avfall, latskap eller sinne, tenker jeg at selvfølgelig ville byen vært renere uten søppel, men penere blir den ikke før vi pynter. Med blomster eller små skulpturer....
.

Den fine veien hjem

2011-08-17T15:55:00.001+02:00

.

Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi et epletre med nesten modne epler. Jeg husket barndommens smak av eplekart bare ved å se dem, men likevel måtte jeg smake....

Rognebæra henger høyt i år, også, og jeg antar at de er sure. De smakte jeg ikke på.

De bjørnebæra som har fått mest sol, er modne. Og søte, søte.

Og jeg tenker at jeg er heldig, som så alle de fine tingene, og fikk smake både surt og søtt på den fine veien hjem.

Jeg tenker på mødrene i Somalia....

2011-08-15T13:45:00.000+02:00

Jeg kan knapt forstå tallene, når jeg leser at 29 000 barn under fem år har dødd av sult i Somalia de siste tre månedene. Jeg prøver å tenke det om i skoleklasser, og kommer til 1000. Tusen skoleklasser med 29 elever i hver. 29 000 barn. Det er som en liten by. Tallet blir så stort, at det er vanskelig å fatte.

Og jeg tenker på mødrene. Mødre som bærer barna sine så langt de orker, for å komme et sted det er trygt, et sted de kan få hjelp. Alle som har båret små barn inne i kroppen og utenfor kroppen, vet noe om behovet for å beskytte. Alle som har båret små barn kan forestille seg håpløsheten når man ser barnet sitt visne bort. Alle som har båret små barn, kan forestille seg sorgen over å måtte begrave den som skulle leve lenger enn deg selv, hun du hadde ønsker om at skulle få et godt liv, et langt liv.

Og jeg tenker at det å ikke kunne gi barna mat, må være noe av det verste foreldre kan oppleve. Små, små mennesker, som er helt avhengige av at noen passer dem. Så kan man bare ikke. Og jeg tenker at nå må noen foreldre foreta valg ingen foreldre burde måtte ta: hvem som skal leve og hvem som skal dø. Og jeg tenker at dette må de leve videre med, blikkene fra de som ikke kunne reddes vil komme tilbake igjen og igjen.

Det er ikke en mor, eller to mødre. Det er mødrene til 29 000 barn, og barna er kanskje navnløse og utallige for oss, men for noen har de vært viktige små mennesker, med navn og en plass i søskenflokken. Og hver eneste et av barna har en historie. Det er han som alltid sov med tommelen i munnen, hun som fikk et arr i panna da hun tok sine første skritt, og ikke var like flink til å gå som hun trodde. Hun som alltid lo så hun hikstet når søsknene kilte henne. Han som ville klare alt selv. De er døde. 29 000 små barn, med navn.

Og jeg tenker på små, varme barnekropper, som sover tett inntil. Små kropper som har rett til fulle bryst og fulle matskåler. Og jeg tenker på mødre som bærer det kjæreste de har, for å prøve å redde dem. Og jeg tenker på mødrene med de tomme armene, de som ikke har noen å bære lenger.

Den er nesten ikke er til å holde ut, tanken på alle de døde, og tanken på de som må leve uten dem. Og jeg tenker at jeg så gjerne skulle båret et lite menneske et stykke, og avlastet noens slitne armer.
Det kan jeg ikke. Men jeg kan gi penger. Heldigvis er flere på plass, og forsøker å hjelpe, der det verken er nok penger, eller nok armer.

Og jeg lar Flyktningehjelpen være armene mine, og gir et bidrag, sånn at kanskje noen mødre slipper å få hull i hjertene sine, og fortsatt kan kjenne små, varme armer rundt halsen.

Kontonummer 8380.08.06006.
Ring 820 44 747 og gi 200 kroner.
SMS: Send HJELP til 2160 og gi 250 kroner.

Katt og avis

2011-08-14T22:36:00.000+02:00

Nei, han følger ikke med i hva som skjer i verden. Som de fleste katter jeg kjenner, er han opptatt av to ting: mat og søvn. Bortsett fra enkelte perioder, og særlig om våren. Da er han opptatt av tre ting.

Men som så mange andre, liker også Hroar å slenge seg på sofaen med en avis....
.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

2011-08-03T00:28:00.000+02:00

... for de har mannen tatt....
.

Sneip og tyggis

2011-08-01T11:15:00.000+02:00

På en søppelkasse hadde noen installert en tyggegummi og en sigarettsneip. Mest sannsynlig helt uten å vite det, hadde noen laga en skulptur.

Jeg ble litt trist for at jeg ikke hadde en liten plastfigur med spade i veska mi, sånn at jeg også kunne bidratt til installasjonen....
.

Jeg pleide å ha blå valmuesøstre i hagen....

2011-07-31T15:01:00.002+02:00

... og jeg skulle ønske noen spiste iberiasnegler....
.

Frankie who?

2011-07-30T14:46:00.001+02:00

.
... tenkte jeg, da skulle inn på jernbanestasjonen...

Og så begynte jeg å lure på hvem som har hengt opp denne. Hvorfor skrev hun ikke rett på veggen, men på en klistrelapp på vinduet? Og jeg tenkte at hun kanskje kjenner noen som jobber med å rydde og vaske på T-banen, eller et annet sted, eller kanskje hun har gjort det selv, og vet hvor vanskelig det er å fjerne skrift fra veggen. Og kanskje hun tenkte at uansett hva man måtte mene om skrift på vegg, var det jo ikke meninga å gjøre arbeidsdagen vanskeligere for helt vanlige arbeidsfolk.

Eller kanskje hun ikke tenkte det i det hele tatt, det spiller ingen rolle, for hvem hun nå er, ga i alle fall meg mye å lure. Som for eksempel, hvem er Frankie... Og hva har han gjort....
.

I hagen min vokser det tomater...

2011-07-29T21:10:00.002+02:00

Og plutselig kjenner jeg at jeg er litt venn med den igjen, hagen. Vi har ikke vært så gode venner i år, hagen har grodd ugrasset for fort, og jeg har luka for sakte, og alt for mange iberiasnegler har slima rundt.

Men i kveld plukket jeg modne tomater, det er 25 varmegrader klokka 21, og ikke en regnsky er i sikte. I dag er vi venner igjen, hagen og jeg. Så gode venner at jeg setter meg litt på det grønne fanget og kjenner at, jo, det ble sommer, til slutt.
.

Nattlig besøk....

2011-07-29T15:43:00.005+02:00

Det er ikke bare rådyr og grevling som går forbi om natta....
.

Bringebær

2011-07-27T18:59:00.001+02:00

Søte og røde bringebær kan få plass i notatboka mi, og jeg tenker et øyeblikk at alt nesten er helt normalt.

Men jeg begynte å grine da jeg brant meg på brennesle....
.

Ufattelig. Trist.

2011-07-23T12:18:00.001+02:00

Noen dager bli annerledes enn de skulle være. Noen dager blir ordløse og triste, blytunge og uendelig lange. Når det uvirkelige plutselig blir virkelig og nært, og ikke bare scener fra amerikanske nyhetssendinger.

Det skal være liv og latter på sommerleir. Det skal være diskusjoner, men de skal være vennlige. På leir skal man sitte rundt bålet om kvelden og løse problemene i verden, og kanskje sine egne.

Kanskje man har et myggestikk å klø på, myggen kan være irriterende når man sitter ute sendt om kvelden. Men det er verdt det, å klø.

På leir møter man venner fra året før, og mange nye. Noen får kanskje kjæreste for første gang, og er glade for det. Noen er kanskje triste fordi det blir slutt med kjæresten. Noen klager på maten, og noen krangler med venninna. Og noen kanskje lengter litt hjem. Men det hjelper når man sitter rundt bålet om kvelden, og er sammen. På leir.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. For foreldre, som aldri får sine hjem. Foreldre som, hvis de ligner litt på meg, tenker at sommerleir nesten er det tryggeste stedet man kan ha ungene sine om sommeren.

Foreldre er ofte fulle av uro når ungene drar på Interrail, til syden, eller på festival - det er så mye som kan skje dem, så mange som kan skade dem. Men leir, det skal være trygt. Unger som er på leir, skal komme hjem slitne og trøtte, etter alt for seine kvelder ved bålet. De skal savne nye venner, og kanskje den nye kjæresten. De skal være fulle av glød og pågangsmot, og ha mange nye tanker med seg. De skal komme hjem.

Noen dager blir annerledes enn de skulle være. Sommerleir skal være ungdom som prøver å tørke den våte soveposen i buskene, men de synger likevel, for de er på leir. Sammen. Og foreldrene kanskje ringer og spør om de husker på å kle seg om kvelden, og om de får sovet noe.

Noen dager blir annerledes. Noen dager blir usigelig lange. Blytunge og triste.
Og der det skulle vært glade ungdommer på leir, er bare stillheten etterpå....
.

Lykkekaker

2011-07-20T00:23:00.000+02:00

Etter å ha spist kinesisk, fikk vi lykkekaker, jeg og mannen. De er ikke akkurat spennende å spise, de smaker papir, men det er morsomt å se hva som er inni, akkurat som kinderegg.

Og nå går vi bare og venter, hver på vår egen måte...
.

Ut av veggen...

2011-07-18T19:45:00.000+02:00

Plutselig, i Stockholm, var det som om noen prøvde å komme seg ut av murveggen.

Og sån kan vi jo ha det av og til, noen hver av oss....
.

Forlatt og fastlenka i Stockholm

2011-07-16T19:26:00.000+02:00

Som bildet viser, dreier det seg ikke om folk. Det er ingen dramatisk overskrift fra en løssalgsavis, eller handling fra en kriminalroman.

Kanskje det dreier seg om en som kjørte til byen, glemte det, og tok T-banen hjem. Da vi hadde gått forbi denne flere ganger da vi var i Stockholm tidligere i sommer, begynte jeg å lage små historier inne i hodet mitt... Og enda en historie ble til, da jeg oppdaget at noen hadde tegnet et hjerte i støvet.
.

Sommervær

2011-07-15T15:41:00.001+02:00

Regn er også sommervær. Og det lyse lette sommerregnet kan man ikke klage over, det som gjør at man slipper å vanne og at det lukter friskt og godt ute. Det som har med seg fine regnbuer med løfter om at et sted der framme har man noe godt i vente. Det regnet gjør ikke noe.

Men det tunge, plaskende regnet, det som lager groper i bedene og gjør at det sier scvupp når jeg går over over plenen, det forbeholder jeg meg retten til å klage på....
.

Jeg så på endene og tenkte på søstrene mine...

2011-07-13T01:00:00.001+02:00

.
Plutselig, da jeg så på endene, tenkte jeg at de var litt som folk der de gikk. Noen hadde store ungeflokker, noen små, og noen var uten. Noen sto i grupper og snadra, noen sløva i skyggen. Som folk. Og jeg tenkte at jammen fant jeg meg selv og søstrene mine også.

Her er lillesøstra mi. Hun passer på ungen sin. Hun er opptatt av at han skal være trygg i trafikken, og få nok mat. Hun gløtter av og til opp og kikker på de andre, men er ganske fort opptatt med avkommet igjen.

Her er mellomsøstra mi og jeg. Vi går og snadrer og spiser. Det er mulig at ungene våre er så store at de klarer seg helt selv, men like sannsynlig er det at vi har stukket av for å spise godsakene alene - vi gjorde i alle fall det en gang vi fant en fantastisk isbar i Danmark.

OK - ikke alt ligner. Selv om vi søstrene kan ligne på fugler, driter vi ikke på gata ...
.

Mormor og mat

2011-07-11T14:15:00.000+02:00

- Jeg kunne ikke tenke meg å dra til utlanda, sier mormor, all den rare maten.
Hun kikker opp fra kabalen hun holder på å legge.
- Og jeg har sett på TV at det er mannfolka som lager maten. Det synes jeg er ekkelt, jeg vet jo ikke om de vasker seg en gang!
.

Tyggis i nesa

2011-07-01T01:10:00.000+02:00

Et sted i Stockholm gikk jeg i en park med skulpturer. Jeg skulle ikke se på skulpturer, jeg var sliten i beina og sutrete, jeg skulle drikke øl, og ta toget hjem til hotellet.

Så fikk jeg se denne damen, med en tyggis plassert i det ene neseboret, og det ble spennende å se på skulpturer likevel. Ingen av de andre hadde tyggis i noen av kroppsåpningene, og jeg hadde ikke tyggis i veska.
.

Målbevisst snegle

2011-06-29T21:01:00.000+02:00

Jeg kan ikke fordra slimete dyr som spiser opp plantene i hagen min, men av og til treffer jeg på en snegle jeg kan like. Jeg liker de som bærer med seg husene sine på ryggen, alt sitt har de med seg, og er evige campingturister.

Denne sneglen møtte jeg i Sverige. Hun krabbet på et turistinformasjonsskilt som lå på bakken, veldig turistaktig, med campingvognen på ryggen, og det var helt klart hvor hun skulle - på en stripe av slim skled hun mot blomsten.

Kanskje hun syntes det var et passende sted å stoppe for å gjøre sånt som snegler gjør når de hviler - hva nå det er. Jeg fikk i alle fall noe å se på da jeg var på reise og trengte noen minutters hvile.
.

Valmuer

2011-06-19T00:50:00.000+02:00

Hagemannen gjorde et skikkelig krafttak i hagen i mai, og luka bort en klematis, mange akeleier, og alle valmuene mine. Det vil si, noen valmuer er tilbake, de som ikke vokser i bed fikk være i fred.

Så der står de, under bjerka, oransjerøde og lysende, og ser ut som noe som ikke finnes i virkeligheten....
.

Fortellinger i hagen min

2011-05-25T22:55:00.001+02:00

I hagen min blomstrer løytnantshjertene. Det er mange historier om hvordan den fikk navnet sitt. En av dem er sånn:
Løytnantshjerte har fått navnet sitt etter hva du ser når blomsterhjertet åpnes. Når løytnanten åpnet hjertet ville han se en pike, og bli minnet om at det fantes vakre jomfruer. Inni hjertet var det en nydelig pike i bare «benklærne». Piken hadde hvitt undertøy på overkroppen, og ballongbukser til truse. Løytnanten skulle bli minnet på at han måtte være forsiktig, så han kunne komme tilbake å få seg en vakker jomfru til kone.

Det historien er ikke Løytnantshjertene i min hage enig i. De har sin egen historie. OK, det er med ei jente her også. Hun har på seg en fin rosa kjole, og hun skal ut med en løytnant.

Så hører hun løytnantens historie om hvorfor han skal være forsiktig i krigen.
- Hallo, sier hun, for det første er jeg ikke jomfru, og for det andre er jeg ikke noens jævla premie for å overleve en krig.
Hun vrenger av seg kjolen, og tar beina fatt, for en mann av den typen vil hun ikke ha.

Åssen det gikk med løytnanten? Det vet jeg ikke - mulig han står der betutta med sabelen i været. Noen dame fikk han i alle fall ikke.
.

Gode dager...

2011-05-21T21:22:00.000+02:00

Det er den fineste tida på året, det er nesten så jeg glemmer at det har vært vinter, og skal bli vinter igjen. Her og nå er det i alle fall ingen spor av den kalde tida tilbake, verden er grønn, og det blomstrer.

Dette er selvfølgelig ikke i min hage. I min hage er det mest løvetann som blomstrer, men det gjør ikke noe, jeg liker løvetann også. Men av og til er det deilig å gå i en park og se store rhododendron, og jeg klarer å gjøre det nesten uten misunnelse.

.

Lilla!

2011-05-16T22:09:00.000+02:00

Noen bruker dagen til å stryke skjorter og pusse sko. Siden jeg verken har planer om å iføre meg skjorte eller sko i morra, monterer jeg like godt et teppe....
.

Snart sommer...

2011-05-09T15:41:00.000+02:00

.
For noen, tulipanene, for eksempel, er den fine tida straks over.

Men syrinene har vakre dager i vente.....

Løvetann

2011-05-08T12:59:00.000+02:00

Hadde Løvetannen hatt sitt eget TV-program, hadde det vært "Der ingen skulle tro at noen kunne gro".
Tøff som få, kjemper den seg fram, og gjør verden lysende og gul.

Slår man den ned, svarer den ved å komme opp igjen, riktignok med kortere stilk enn før, men den gir seg ikke. Så kort blir stilken til slutt, at gressklipperen bare kjører over den.

Sta og full av pågangsmot fortsetter den å lyse opp verden. Og man kan ikke annet enn å bli glad når små soler popper opp fra asfalten.
.

Den fine veien hjem, første uka i mai

2011-05-05T00:02:00.000+02:00

.

Noen hadde bæsja på stia. Det synes jeg var litt dumt. Men jeg tråkka ikke i det.

Sneglene sklir rundt på slimet sitt. Av alle ekle skapninger, leder de, tett fulgt av flått. Hadde jeg bodd i et annet land, er det ikke sikkert at snegler hadde vært de ekleste, men her er de eklest.

Det lukta brennesle. Hver vår tar jeg på brennesla, akkurat som om jeg må kjenne etter om den er den samme. Det er den.

Plutselig har hjemveien min blitt grønn. Den skal bli enda grønnere. Snart kommer bøketrærna til å springe helt ut.

I utkanten av hagen min, står bregnene. De ser ut som en flokk mennesker som venter på å komme inn på konsert, der de står i grupper og nikker til hverandre.

Og morelltrærna blomstrer. Og jeg tenker at vi har mange gode dager i mai....

Sang fra baksetet

2011-04-26T12:19:00.000+02:00

En hel ferie sang fireåringen "Svart katt over veien, Tuva leker med døden" hver gang vi satte oss inn i bilen. Og det gjorde vi ofte.

Igjen og igjen sang hun de samme ordene. Vi trodde vi skulle bli gale.

Når hun ikke sang, var det for at vi hadde stoppet i en grøftekant eller på en rasteplass for at hun skulle tisse. Bilturene tok veldig lang tid, for en fireåring kan tisse veldig ofte. Vi trodde vi skulle bli gale av det også....
.

Da Hroar erklærte krig

2011-04-25T21:47:00.000+02:00

Den ikke så veldig kloke katten Hroar og mannen i huset, liker hverandre ikke. De går rundt og kikker stygt på hverandre, og noen ganger ser det ut som om de hater hverandre. Noen ganger biter Hroar Mannen. Hardt, så det blør.

- Han har blitt snillere, sier jeg til Mannen, han biter ikke lenger, se, han vil bli vennen din.
Hroar legger seg i fanget mitt, og maler og brummer. Høyt. Av og til stopper han opp, og ser på Mannen.

- Se, han hater meg, sier Mannen. Han ser i alle fall stygt på meg.
- Neida, svarer jeg, klapper den lurvete katten, og belønnes med dyp brumming, og et hode som stryker seg inntil meg.

Så en kveld mistenkte jeg Mannen for å ha rett. Hroar kom inn, gned seg inn til beina mine og hilste. Så gikk han rett ut i gangen, der Mannens arbeidstøy hang. Han gikk rett bort til klærne, og markerte, på hannkatters vis, revir.
Så gikk han videre inn på mannens arbeidsrom, stilte seg med rumpa mot bassgitaren, rista på halen og spredte dråpene sine. Jeg tørket og vasket så godt jeg kunne, og tenkte at der, Hroar, der gikk du til krig.

- Hva skal jeg svare med, sa Mannen dagen etter, jeg kan jo ikke akkurat pisse i matskåla, heller.

Jeg har tatt en alvorsprat med Hroar. Jeg har sagt at nå kommer ballene til å forsvinne, dette var bokstavelig talt dråpen. Det er bare det at katten aldri er hjemme når det passer med et besøk hos veterinæren.

Nå er det våpenstillstand i hjemmet. Mannen rører ikke katten, og katten pisser ikke på bassgitarer. De går rundt og kikker på hverandre, på god avstand.

Katten har fortsatt baller, men ikke så lenge til. Selv om han nok er en dyktig kattekriger ute i verden, er det ikke sånn hjemme i huset. Her er nemlig resultatet gitt : Den med de største ballene vinner....
.

Montert!

2011-04-25T12:58:00.000+02:00

Etter å ha ligget umontert siden februar, fikk jeg endelig satt sammen lappene i dette teppet. Ikke fordi jeg hadde så lyst, men fordi det neste som skal monteres, er så mye, mye verre å få sammen. Av to onder valgte jeg altså det enkleste, og jammen ble det ikke et gode ut av det...
.

Jeg ser ut av hagen....

2011-04-24T19:09:00.002+02:00

Når jeg står enden av hagen min, lurer jeg på om jeg skal slutte med hele hageprosjektet. Naturen er bare så mye bedre enn meg....
.

Appelsinhode

2011-04-22T15:04:00.001+02:00

Ikke alle går en glad påske i møte, for atskillige appelsiner betyr påsken slutten på tilværelsen. Jeg tipper at båtpåske ikke er spesielt hyggelig om man er appelsin.
.

Kjøp påskeegget sjøl!

2011-04-20T13:51:00.000+02:00

Kjære alle damer som maser om at barn, søsken, foreldre, kjærester osv skal gi dere påskeegg. Slutt med sutringa.

Her er en god og viktig nyhet: Du er voksen, og kan kjøpe egget ditt sjøl. Du kan kjøpe så stort egg du bare vil, flere, til og med. Fordelen med å kjøpe egget sjøl, er at du kan fylle det med akkurat det du liker best, og du kan bestemme at det er påfyll underveis.....
.

Den fine veien hjem....

2011-04-19T15:29:00.001+02:00

.
Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi en liten sol i veikanten....

Så gikk jeg forbi noe som både er rustent og rundt på en gang. Jeg liker både rustne og runde ting....

Jeg stoppa ved en trestamme der mange småkryp bor. De har spist på den i flere år, og den blir mindre og mindre.

I grøfta var det en fin liten foss....

... og bøketrærne har øyne som ser på meg når jeg går forbi.

Da jeg kom hjem, lå Katt og rulla i grusen.

Og hjemme var det kaffe, bok og katt å klappe på....
.

I hagen - uten briller...

2011-04-18T14:25:00.000+02:00

Ofte når jeg går ut i hagen, er alt jeg ser det jeg ikke har gjort. Siden jeg har stor hage, har jeg mye ugjort å se på...

I dag gikk jeg ut uten briller, og fikk en helt ny og vakrere opplevelse, og ingen dårlig samvittighet over løv som falt i fjor.....

Og jeg tenker at jammen kom nærsyntheten til nytte....
.

Gi oss i dag vårt daglige brød....

2011-04-17T19:21:00.000+02:00

Denne henger på veggen hos mormor, ved siden av komfyren. Mormor er så gammel at hun vet at daglig brød ikke er en selvfølge. Vi som ikke er like gamle, vet det også, men vi tenker ikke over det. Vi er stappmette, og det er en selvfølge.

Og vi ler litt av gamle tallerkener på bestemødrenes vegger....
.

Skattkista

2011-04-08T14:45:00.000+02:00

I mormors hylle står Skattkista, et konversasjonsleksikon fra 1953. Når mormor sover, gjør jeg som da jeg var liten og kjedet meg; Jeg leser i leksikon. Det er kanskje derfor jeg fortsatt sitter inne med en del kunnskap man ikke får særlig bruk for i hverdagen, jeg vet for eksempel hvor lang en rev kan bli....

Ok, faktakunnskapen man kan hente fra et leksikon fra 1953, er det så som så med. Men man kan finne ut mye om hvordan folk tenkte i 1953. Den gangen var neger fortsatt et vanlig ord, og man hadde begynt å bli bevisste på utbyttingen av arbeidskraft i Afrika. I Artikkelen om Afrika, står å lese:

Når damene i de europeiske storbyene sitter og drikker sjokolade, tenker de nok ikke på negeren som har samlet kakaofruktene. Musikeren som farer over tangentene på pianoet, glemmer transporten av elfenbein på en sår negerskulder. Kreftpasienten som får radiumbehandling, veit ikke at det er mange harde negerdagsverk som har gjort det mulig å skaffe radium.

Det er merkelig å lese. Ikke bare det at det står neger, men like mye hvor utmalende beskrivelsene er. Jeg regner med å gå på skattejakt i Skattkista flere ganger....
.

Og det ble vår....

2011-04-07T16:12:00.000+02:00

I forrige uke var bedene mine fortsatt fulle av snø. Men når våren kommer, kommer den fort, og krokusene har bare ligget og ventet på å få stå opp. Nå er de her....

Hagesyndene fra i fjor, er her også. Det er helt tydelig at det å late som om man ikke har hage en hel sommer, straffer seg året etter. Det må mye opprydning til før det ser presentabelt ut i bedene. Om man da tenker at det skal bli presentabelt.

Siden jeg ikke skal presentere bedene mine for noen som helst, har jeg tenkt å rydde akkurat det jeg vil. Og med mitt forhold til rydding, er det ikke sikkert at det blir så mye....
Men skvallerkålen er pen og grønn, og kjerringrokkene lager en eventyrskog for småkryp, så noen stor krise er det ikke. Det med ugrass, mener jeg.

Og vårblomstene er viljesterke, og baner seg fram gjennom rusk og rask, så jeg fortviler ikke. Ikke i dag, i alle fall. I dag bare gleder jeg meg...
.

Støv suger

2011-04-04T11:34:00.000+02:00

Det helper ikke å ha fin støvsuger. Kjedelig er det, okke som.
.

Å tenne lys

2011-04-02T15:44:00.000+02:00

Det er fint å tenke på andre. Det er fint å tenne lys, også. Det er fint å tenne lys for å huske, for å bli minet på ting, for å ta ting inn over oss.

Og det hjelper. Det hjelper oss selv til å forstå ting som har skjedd. Det gir oss en anledning til å huske på fine ting, eller triste. Det gir oss en følelse av fellesskap, det at vi tenner lys.

Mer gjør det ikke. Det blir ikke mindre vondt for de vi tenner lys for, bare for oss selv. Ingen får familier tilbake, eller mat i magen av at vi tenner lys. For all del, man må gjerne fortsette å tenne lys. Så mange man vil. Men det gjør ikke noe om det følger handlinger med lysene også, i tillegg til tiden det tar å tenne lighteren og å oppdatere facebook-profilen....
.

Jeg fant, jeg fant....

2011-04-01T07:17:00.001+02:00

Hele verden er full av skatter. Jeg har funnet et egg, et egg med noe som ser ut som om det kunne blitt en dinosaur, hvis det var ekte, og ikke av plast.

Jeg fant det i Bergen, der noen hadde gitt det til Fretex, sånn at jeg kunne kjøpe det og ta det med til Sandefjord.

Hva jeg skal med egget? Ja, hva skal man egentlig med egg av plast? Jeg skal ikke kaste det på noen, i alle fall, det ville ikke vært pent gjort. Jeg skal rett og slett se litt på det av og til, og ikke noe mer. Det holder det. Det får meg til å smile.
.

Sommerferien, som om det var en stil

2011-03-29T19:38:00.000+02:00

Vi var på ferie. Vi hadde med familiene våre. Vi fant en isbar. Kanskje verdens beste. De laga i alle fall verdens beste rabarbarais. Vi ville ikke dele med noen. Vi gikk dit hver dag. Etter en stund syntes vi at vi måtte si det til menn og barn, så de også fikk smake. Men vi sa aldri hvor ofte vi egentlig var der. Så dro vi hjem.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
.

Kabeltromler

2011-03-28T14:42:00.000+02:00

Jeg liker kabeltromler. Jeg synes de er fine alene, og jeg synes de er fine når de er sammen med hverandre. De står der, som skulpturer, uten at de vet det selv. Uten at de som går forbi vet det, heller.

Som kjempestore trådsneller står de der, eller som noe som kan bli til et hagebord.
.

Våket av typen over....

2011-03-27T19:29:00.000+02:00

Jeg liker ord. Jeg liker andre ord enn de man venter å finne, og jeg liker at de er andre steder enn der man venter å finne dem.

Og jeg liker tanken på at typen over våker. Tror jeg. Jeg liker i alle fall at han gir beskjed om at han gjør det....
.

Å vente på bussen....

2011-03-26T12:57:00.000+01:00

Jeg liker å vente på bussen der noen skriver på veggene. Jeg liker å se på pene bokstaver, og å lese ordene. Jeg pleier å lage små fortellinger om de som har skrevet.

Noen ganger kommer bussen alt for fort, og jeg rekker ikke å bli ferdig med historien. Da er det fint å ha med kamera....
.

Søvnløs på sanatoriet

2011-03-25T07:19:00.000+01:00

Den siste uka har jeg tenkt at om jeg noen gang skal skrive en roman, skal den hete nettopp det: Søvnløs på sanatoriet.

Først tenkte jeg at hovedpersonen, som er frisk, ligger søvnløs, natt etter natt, og hører de syke hoste. Hun blir mer og mer sliten ettersom dagene går, fanget blant de syke. Og sympatien og omsorgen for de slitne blir etterhvert forandra til hat og desperasjon.

Så, etter noen dager, og netter, ble det klart at om jeg noen gang skal skrive den boka, blir det en kriminalroman. En blodig en.

Og jeg lurer på om mannen som bor i mitt hus noen gang kommer til å bli kvitt hosten sin....
.

Skrift på veggen

2011-03-24T13:53:00.000+01:00

Selv kunne jeg skrevet helvetes jævla dritt, eller jeg kunne skrevet navnet på et menneske av kjøtt og blod. Et sted i Svendborg står det med store bokstaver "Jeg elsker Vibeke", det kan jeg forstå, at noen elsker Vibeke, og må si det til hele verden.

Jeg kunne skrevet et slagord for noe, eller, mer sannsynlig, mot noe. Jeg kunne skrevet et band-navn, kanskje.

Litt overraska ble jeg da noen rett og slett hadde skrevet Gud på veggen, og det så ut som om de mente det....
.

Best å ikke brekke noe...

2011-03-23T14:41:00.000+01:00

... i alle fall ikke om dette er eneste vei til legevakta....
.

Snadring i Gamle Bergen

2011-03-23T00:10:00.000+01:00

Jeg hadde aldri vært i Gamle Bergen før, da vi gikk en tur innom på lørdag. Ingenting var åpent, men det var fint å gå mellom de gamle husene en vårettermiddag. Jeg kan bare forestille meg hvor hyggelig det må være om sommeren, en fin dag det ikke regner.

Vi møtte ikke så mange mennesker der, men vi møtte fugler i, og ved, andedammen.
Det var flere gjess der, og en var kjempesinna, og jaga alle andre fugler som prøvde å nærme seg, enten de var ender eller kråker. Bare en annen gås fikk være i nærheten. Jeg tipper at den sinte gåsa er en gasse, av det sjalu og primitive slaget, som ikke lar noen andre komme i nærheten av dama si.

Endene var ikke sinte. Ikke så de så veldig sjalu ut, heller. Flere av endene spaserte bortover med to andriker på slep, uten at de jaga bort alle andre, det både så og hørtes ut som om kampen om kjærligheten var mer verbal enn fysisk.

Jeg tror jeg liker ender bedre enn gjess. I alle fall hvis jeg skal møte dem i en park. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg liker best å spise.
.

I Bergen er det snøklokker...

2011-03-22T00:14:00.000+01:00

..... i hagen min er det bare snø. Men en tur til Vestlandet minnet meg i alle fall om at det er fine ting under snøen....
.

Hroar sier: Det er vår!

2011-03-13T20:05:00.002+01:00

Nå kan ikke Hroar snakke, akkurat, han er jo en katt, og selv om jeg av og til oppfører meg som om kattene mine er folk, vet til og med jeg at de ikke kan snakke. Likevel, Hroar sier det er vår, ikke med ord, men med hele seg.

Han er rastløs, og går rundt og prater, når han beærer oss med sitt nærvær. For Hroar er ute og flyr. Han kommer hjem, sluker maten, og sover gjerne litt, og så må han ut igjen. Når han kommer listende hjem på kattepotene sine om morgenen, er han sliten og møkkete, og ikke lukter han særlig godt heller, som om han har vært på rangel. Og det har han nok. Noen ganger har han vært i slosskamp også, og må trøstes, og hvile, og slikke sår. Men han ligger ikke lenge nede, før han må ut igjen.

Panda sitter stort sett i vinduskarmen, og ser på Hroar. Kommer han for nær, slår hun til ham over nesa. Hroar er redd for Panda, med god grunn.

Men det er vår, og noen ganger gjør man dumme ting for å få nærhet, enten man er folk eller dyr. Da Hroar prøvde å snuse på Pandas rumpe, fikk han en skikkelig smekk, og vi fikk observere en dypt sjokkert dronningkatt som i 20 minutter satt helt stille og bare knurra. Og Hroar trakk seg tilbake, med både de skitne labbene og de skitne tankene sine.

Hroar fikk blodig nese, og kommer neppe til å nærme seg Panda med det første, om ikke våren tar overhånd. Men vi antar at ingen katt som likner Hroar noengang får komme i nærheten av überreinslige Panda, uten å merke at selv om hun er liten og vever, er hun et rovdyr når det gjelder.
.
.

Mormor fyller hundre

2011-03-05T06:32:00.000+01:00

I 1911 gikk Roald Amundsen til sydpolen. Samme år dannet tjenestepikene fagforening, og krevet rett til sommerferie. Og min mormor ble født.

Det har gått hundre år. Mormor har fått seks barn, 20 barnebarn, 38 oldebarn og 10 tippoldebarn.

Mobiltelefoner, datamaskiner og TV er bare noen av tingene som har kommet til i de åra mormor har levd. Men også vaskemaskin, p-piller, antibiotika og støvsuger er ting hun har opplevd bli en del av dagliglivet. Og kulepennen. Kulepennen ble funnet opp i 1938, da mormor var 27 år.

Hundre år høres lenge ut. Men mormor påstår at det har gått fort: Det er bare å ta en dag av gangen, så er man plutselig hundre år, har hun sagt.

Og akkurat i dag fyller hun hundre. Seig, sta og kvikk, er hun, den bittelille dama. Og jeg tenker at det er ikke så verst egenskaper å ha hos en stam-mor.
.

Venter på vår....

2011-03-02T15:53:00.000+01:00

Det er nok nå. Nok vinter. Nok snø. Nok kulde.

Nå er det bare å vente på vår....
.

Om å tråkke i sement

2011-02-18T20:03:00.000+01:00

Noen ganger drømmer jeg at jeg sitter fast i bakken. Jeg prøver å bevege meg, men beina lar seg ikke rikke, som om jeg skulle ha tråkka i sement. Jeg våkner svett og sliten, og Hroar ligger på beina mine....
.

Torskerogn...

2011-02-15T21:33:00.000+01:00

Jeg følger opp gårsdagens mandarinsteinhjerte med et bilde av torskerogn, også med en slags hjerteform.
Jeg har aldri tilberedt fersk torskerogn før, og skal aldri gjøre det igjen heller, men en liten prat på lærerværelset i dag brakte fram minner om barndommens torskerognmiddag.

Jeg likte torskerogn. Jeg likte smaken og konsistensen, og syntes formen var spennende. Det synes jeg fortsatt, at formen er spennende. Men min torskerogn smakte ikke som barndommens torskerogn, selv om jeg leste lenge og vel i Ingrid Espelids kokebok. Enten har torskerogna endra seg med åra, eller mine smaksløker har endra seg, eller så var mora mi flinkere til å lage torskerogn enn det jeg er...

Ofte leker jeg med maten. Jeg har utført avanserte hjernekirurgiske inngrep på blomkål, for eksempel. Og da torskrogna la på fjøla og så ut som en hjerne, hadde jeg veldig lyst til å skjære i den. Jeg gjorde det ikke, siden jeg hadde lest at man for all del ikke måtte stikke hull på posen, da ville nemlig en million egg lekke ut.

Jeg angrer. Noen typer mat bør man heller leke med enn å spise, og for meg faller torskerogn i den kategorien. Jeg ville garantert likt torskerogn bedre om jeg hadde lobotomert den i stedet for å spise den.

Jeg skal aldri mer tilberede torskerogn, og jeg tror at jeg skal la noen andre ting som er minner om barndommens smaker, fortsette å være minner. Og kommer jeg over en torskerogn igjen, skal jeg finne fram skalpellen og leke med den.....

Men pus var i alle fall fornøyd.
.

Alle hjerters dag...

2011-02-14T09:25:00.001+01:00

Til og med mandarinsteinene formet et hjerte i dag, nesten helt av seg selv....
.

Georgteppet

2011-02-13T17:25:00.000+01:00

Endelig er jeg ferdig med teppet til min bittelille nye nevø. Det er bløtt og godt å ta på, akkurat som små ferske mennesker er det...
.

To hender

2011-02-02T12:18:00.000+01:00

Om en måned er min mormors hender hundre år gamle. Hun har opplevd en utvikling som har vært enorm, på alle felt. Min nevø har vært i verden en måned. For ham er verden ny og ubrukt...
.

Kryss i taket

2011-01-28T12:29:00.000+01:00

Det er et kryss i taket mitt. Det var det en av ungene som satte der for noen år siden, og ved siden av står det skrevet: I dag la mamma seg før oss.... Nå tror jeg kanskje det skal komme et kryss til der.

Jeg har hekla et teppe. I løpet av noen uker i januar har jeg hekla ruter som jeg har satt sammen til et teppe. Et stort et, som jeg kan ha over meg hvis jeg skal ligge på sofaen, eller sitte under hvis jeg vil lese bok og drikke kakao.

Nå er det ingen stor prestasjon å hekle et teppe, prestasjonen er å feste alle tråder og å montere det. Det har jeg gjort, og siden jeg er dronninga av halvferdige prosjekter, tenker jeg at dette kvalifiserer til et kryss i taket...
.

Vår tidligere venn poteta

2011-01-25T15:30:00.000+01:00

Før var poteta en venn. Hver eneste dag var den der, i alle fall nesten, og utgjorde en stor del av middagen. Vi lærte om poteta, hvor viktig den var for at folk skulle unngå å sulte. Vi lærte om potetprest og potetpest.

De færreste av oss hadde vel tatt opp en potet noen gang, men fortsatt var det noen som kalte høstferien for potetferie. Og vi sang om poteta. Kom, Kåre, Petter, Hans og Frans, sang vi, om å lete etter poteter.Jeg husker ikke teksten helt. Jeg har funnet en variant av den, på Tromøy historielags side. Jeg tror ikke den er akkurat sånn som vi sang den, men det er i alle fall nesten den samme sangen. Jeg kan ikke huske at vi sang om å støte i trompeten, jeg trodde vi sang at vi synger mens vi leter, men hukommelsen er en skjør ting, så sikker er jeg ikke...

POTETVISE

Fra engelsk av Jakob Fjalestad.

Kom. Kåre, Petter, Hans og Frans, vi støter i trompeten

Og stemmer i en munter sang til ære for poteten!

Hipp hipp, hei, hurra! Leve den som leter!

Det var en indianer visst som spiste først poteter.

Nå alle folk fortærer dem, du verden hva vi eter!

For alle mann i alle land, vi liker jo poteter!

Hver vise har sin egen klang, sin tone, som det heter.

Og denne visa er en sang som handler om poteter.

Noen år etter kom "Ta en potet"-sangen. Noen ganger har jeg lurt på om all kjefta poteta har fått, egentlig var for å bli kvitt den sangen.

I alle fall: Plutselig var ikke poteta en venn lenger. Poteta som før reddet oss, gikk over til å gjøre oss tjukke og dumme. Jeg lurer på om noen synger for poteta nå?
.

Restene av jula

2011-01-17T22:24:00.001+01:00

I fjor var jeg skikkelig dårlig på jul. Jeg bakte ikke, jeg rydda bare det jeg måtte, og jeg var innmari sein med å få fram julepynt. Til gjengjeld har jeg vært ganske sein med å få jula bort også, så det ble vel en gjennomsnittlig lang jul likevel...

Ok, nissene og juletreet har vært borte en stund. Juledukene glemte jeg, så de lå noen dager ekstra, før også de forsvant tilbake i julearkivet. Og i dag så jeg siste rest av jul, en gjenglemt julestjerne i vinduskarmen.

OK, jeg er skikkelig dårlig på jul. Og på planter....
.

Da jeg var liten...

2011-01-17T03:49:00.000+01:00

Da jeg var liten, hadde ikke TV farger. Barne-TV hadde ikke farger, men det tror jeg ikke vi la merke til, inne i hodet der fantasien bor, var det farger. Barne-TV var ikke hver dag, heller. Mandag var det sportsrevyen, da var det ikke barne-TV, og det vi så på tirsdag så vi igjen på torsdag.

Om formiddagen var det skolefjernsyn og trim for eldre. Skolefjernsyn var gøyest, for da lærte vi om barn i andre land, og å lage hånddukke med ert til nese. Jeg tror jeg fortsatt kan lage en sånn hånddukke, jeg trenger bare et par nylonstrømper og en ert....
.

Vinterkatter

2011-01-14T22:09:00.000+01:00

Panda er trist. Hun går korte turer ut, rister på labbene, og løper inn igjen. Dagene bruker hun til å sitte i vinduskarmen og se på verden. Hun er som en gammel dame som fryser lett, og er redd for å brekke lårhalsen. Nå tror jeg ikke Panda er redd for å brekke noe som helst, men hun liker ikke å få snø på potene. En og annen trist lyd kommer fra henne der hun sitter, hun stirrer og stirrer. Heldigvis har hun utsikt til fuglebrettet.

Hroar venter også på våren. Men har ntar det ikke så tungt - han er ikke redd for å få snø på potene, og han ruller gjerne litt i snøen. Og våren, den kommer, bare man sover lenge nok....
.

Jeg ønsker meg et passe godt år

2011-01-02T01:26:00.000+01:00

Jeg melder meg ut av nyttårsforsettforeninga, etter å ha prøvd både å slutte med ting og begynne med ting samtidig som et nytt år starter. I år skal jeg ikke love meg selv noe som helst, hvis jeg skal slutte med noe, eller begynne med noe, skal det være fordi jeg har lyst til det, når det passer meg. I fjor skulle jeg ikke kjøpe bøker, bare lese fra hylla, men snubla inn i en bokhandel i slutten av januar. Jeg kommer sikkert til å snuble i år også, men jeg kommer ikke til å snuble bein av meg sjøl over brutte nyttårsforsetter.

Ikke skal jeg holde nyttårstale, heller. Det er mye en kan si, og mange viktige ting å kjempe for. Jeg venter litt, til nyttårstalerusen har lagt seg. Da kanskje jeg har noe å si. Hvis jeg vil.

Jeg ønsker meg selv et passe godt år - det trenger ikke å være strålende eller fantastisk - passe bra holder i massevis for meg - jeg har rygg til å bære kjedelige og tunge dager, bare det kommer fine dager innimellom. Og jeg ønsker at vinteren ikke blir alt for lang....

Jul

2010-12-24T02:35:00.000+01:00

Den kom seint for kjerringa i år, jula. Ikke alt som skulle vært klart, er det. Julekakene er det bakeren som har bakt, gavene kunne vært penere pakka inn, og ingen har husket på å kjøpe clementiner.
Men nissene har kommet fram, og plastjuletreet står der ferdig pyntet - og ja, det skal være plast hos meg, jeg dreper ikke trær unødvendig for bare noen dager (og i tillegg er jeg allergisk mot gran).

Pandapus hater jul. Hun hater alt som forstyrrer og gjør at ting bytter plass. Hroar, derimot, ser ut til å synes det er helt greit. Han har ingenting i mot å bli dekket med glitter. At han i tillegg har på en grønn lueliknende sak, var bare for å teste om han kan bli julekortmotiv neste år. Det kan han, han gløtta bare såvidt opp, og sov videre. Og jeg tenker at katteverdenen er litt som menneskeverdenen, noen har et fullstendig avslappa forhold til at det blir litt kaos. Jeg lurer på om det har noe å si at han er hankatt....
.

Under snøen...

2010-12-09T20:55:00.001+01:00

Hvor er eieren av sykkelen, tenkte jeg, ble han overraska av et fryktlig snøvær og valgte å gå hjem, fordi det var glatt og skummelt å sykle. Men hvorfor leide han ikke sykkelen med seg, tenkte jeg, likte han den ikke lenger, var den dum, kanskje den har punktert.

Eller kanskje det var en tyv som etterlot seg sykkelen, fordi han plutselig ikke skulle lenger. Men det er også rart, det er liksom ingenting å skulle til akkurat der sykkelen er, en grøft med snø på, bare.
Eller, tenkte jeg, er det ikke bare en grøft med snø på, ligger det noe under snøen, noe vi burde sett, eller noen?

Det tenkte jeg, og samlet enda en historie i hodet mitt. Og så gikk jeg videre. Jeg skal kikke litt ekstra etter når våren kommer....
.

Katteverdenens svar på Onslow...

2010-12-01T23:13:00.000+01:00

Han er ikke særlig klok, Hroar. Akkurat som i menneskeverdenen, er det store variasjoner også når det kommer til katt. Og Hroar er ikke av de klokeste. - det har jeg sagt noe om før.

Hroar er ikke så veldig flink til å vaske seg, heller, og han lukter ikke alltid godt. Når han spiser, gjør han det med hele hodet i matskåla, og han har ofte matrester i pelsen etterpå. Når han oppdager det, ser han glad ut, og slikker det i seg.

Hroar tilbringer mesteparten av dagen i hvilemodus. Han sover overalt, mens han både snorker og promper. Mye. Han er ekstremt lat, og lar seg ikke affisere av det som skjer rundt ham når han hviler.

Hroar roter gjerne i søpla for å se om han finner noe å spise. Han går ikke alltid så langt når han skal på do, men han går i alle fall ut. Jeg er ikke sikker på om Hroar hadde fått bo hos meg hvis han hadde vært menneske.

Om man skal tenke seg en menneskelig variant av Hroar, er det Onslow fra "Høy på pæra". Nå kan man jo tenke seg at ingen frivillig vil la Onslow ligge på sofaen sin. Men noen elsker Onslow. Og noen elsker Hroar.
.

Skikkelig voksen

2010-11-25T22:49:00.000+01:00

Du skjønner at du er skikkelig voksen når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl. Plutselig har tida gått fortere enn man trodde var mulig, og man skjønner at de snakker sant, de gamle, når de sier at det var som om ting skjedde i går.

Plutselig er det ikke deg hun snakker om, når hun sier at hun må ringe hjem og fortelle noe, og det er ikke du som får de kalde føttene hennes i ryggen om natta, og må tviholde på din egen dyne for å ikke fryse.
Og plutselig er det sant at ting som skjedde før, var som i går.

Du skjønner at du er voksen når hun ringer og spør om sånt man spør mødre, svigermødre, eller andre voksne om, som for eksempel hvordan man steker en kalkun, eller om man kan bytte ut hornsalt med natron. Og man etterlyser den boka der alle sånne ting står, de man regner med at voksne skal kunne.

Og du tenker at det var jo i går du satt der med det bittelille mennesket som ikke ville sove, hun som ble stiv som en pinne når du prøvde å ta på henne noe hun ikke ville ha på, hun som gikk rundt en hel sommer med gul boblejakke på, fordi hun av rein stahet nektet for at det var varmt. Hun som insiterte på å ha høyt hår og hadde med seg kosedyr overalt.

Og du tenker at hun er voksen, hun bestemmer når hun skal sove og hva hun skal ha på. Og om hun vil gå en hel sommer med boblejakke på, kan hun det.
Hun er voksen. Med boliglån og studielån og samboer. Men høyt hår har hun ikke lenger.

Og du er voksen. Definitivt voksen. Du er det når ungen din har større boliglån enn det du har sjøl.
.

Rangler

2010-11-25T18:40:00.001+01:00

Noen dager er Vigdis vesle verden ekstra liten. I dag, for eksempel, har jeg sittet under dyna med litt feber og heklenål. Eller, heklenåla var over dyna, og resultatet ble en rangle som er lagt ut i epla-butikken min.
.