.
OK. Jeg har visst det en stund, at det ville bli umulig å late som om det fortsatt var varmt, i alle fall sånn passe varmt, og at det var lenge til vinteren.
Det er fortsatt mulig å leve i fornektelse, og tenke at det er lenge til vinteren, men det er ikke lenger mulig å late som om det er varmt. Det er kaldt og gufsete. Ute og inne.
Heldigvis er det mulig å gjøre noe med temperaturen inne. Det er på tide å bære ved inn i huset, sånn at jeg kan bli varm av de samme trærne som varmet mannen min da han hugget dem opp tidligere.
Og noen er fornøyde. Kattene ligger foran ovnen, og ser ut som om de er i ferd med å synke inn i en dvalelignende tilstand, sånn som bare katter kan gjøre det.
Og jeg tenker at i mitt neste liv vil jeg bli en katt. Og bo hos en mann som er flink til å hugge ved...
.
