Den fine veien hjem

.

Noen ganger møter jeg dyr når jeg går den fine veien hjem. Ofte møter jeg rådyr, de gresser på jordet, eller spiser blomster. Jeg liker å møte rådyr.

Det hender at jeg møter grevling, også, om kvelden. Selv om jeg synes det er fint å se grevlingen tusle forbi, liker jeg ikke å møte den. Når jeg sier hei høyt, hopper den så høyt den kan, og løper inn i skogen. I alle fall har den gjort det til nå, og det håper jeg den vil fortsette med.

I dag møtte jeg en orm. Jeg tror det er en stålorm, og da er den vel egentlig en øgle, men den ser i alle fall ut som en orm. Jeg var ikke redd for den, eller noe, det var fint å se den sole seg i veikanten, jeg håper den har vett nok til å passe seg når det kommer biler.  For selv om jeg synes det er litt skummelt med skapninger som ikke har bein, deler jeg gjerne det fine, fine veien hjem med dem.
.

Hroar hviler, på en måte...

.

Hroar hviler i trappa. OK, dette ser ikke ut som en stilling som er behagelig å ligge i, men han kan ligge sånn lenge, lenge. Hadde han ikke snorket så høyt, er det nesten så man måtte pirket i ham, for å sjekke at han er i live.

Hroar gløtter med øyne som er preget av forrige ukes kattekamp. Og rett etter at kameraet er lagt bort, setter den ikke så veldig kloke katten hodet fast i sprinklene i trappa.... Igjen....

.

Solsikka mi

.

Jeg har bare en solsikke. Og akkurat som resten av familien min, er den ikke særlig høy, den heller.

Men inne i seg har den i alle fall et hjerte....

.

Gaven

.

Jeg kikka ned, og så at det lå en gave i grusen. En fugl.

Jeg er sikker på at den er fra Hroar. Hadde den vært fra Panda, hadde gaven bestått av nebb, fjær og føtter. Hun tar nemlig aldri med seg kjøtt hjem....
.

Søppel

.

Jeg liker ikke at folk kaster søppel. Jeg liker det virkelig ikke. Jeg tenker ofte at jeg ser mest søppel der det ikke er så pent fra før, eller der det er tomt og nakent. Der er det liksom ikke så farlig at folk kaster fra seg ting, eller tømmer søppelkassa, tenker jeg at noen tror.

Og jeg tenker at om det hadde ligget noe annet der, lett henslengt som søpla gjør det, blomster, for eksempel, eller små skulpturer, ville jeg stoppet opp og tenkt at noen hadde pynta. Og når jeg ser på søpla bare som objekt, og ikke som noens avfall, latskap eller sinne, tenker jeg at selvfølgelig ville byen vært renere uten søppel, men penere blir den ikke før vi pynter. Med blomster eller små skulpturer....
.

Den fine veien hjem

.

Da jeg gikk hjem, gikk jeg forbi et epletre med nesten modne epler. Jeg husket barndommens smak av eplekart bare ved å se dem, men likevel måtte jeg smake....

Rognebæra henger høyt i år, også, og jeg antar at de er sure. De smakte jeg ikke på.

De bjørnebæra som har fått mest sol, er modne. Og søte, søte.

Og jeg tenker at jeg er heldig, som så alle de fine tingene, og fikk smake både surt og søtt på den fine veien hjem.

Jeg tenker på mødrene i Somalia....

.

Jeg kan knapt forstå tallene, når jeg leser at 29 000 barn under fem år har dødd av sult i Somalia de siste tre månedene. Jeg prøver å tenke det om i skoleklasser, og kommer til 1000. Tusen skoleklasser med 29 elever i hver. 29 000 barn. Det er som en liten by. Tallet blir så stort, at det er vanskelig å fatte.

Og jeg tenker på mødrene. Mødre som bærer barna sine så langt de orker, for å komme et sted det er trygt, et sted de kan få hjelp. Alle som har båret små barn inne i kroppen og utenfor kroppen, vet noe om behovet for å beskytte. Alle som har båret små barn kan forestille seg håpløsheten når man ser barnet sitt visne bort. Alle som har båret små barn, kan forestille seg sorgen over å måtte begrave den som skulle leve lenger enn deg selv, hun du hadde ønsker om at skulle få et godt liv, et langt liv.

Og jeg tenker at det å ikke kunne gi barna mat, må være noe av det verste foreldre kan oppleve. Små, små mennesker, som er helt avhengige av at noen passer dem. Så kan man bare ikke. Og jeg tenker at nå må noen foreldre foreta valg ingen foreldre burde måtte ta: hvem som skal leve og hvem som skal dø. Og jeg tenker at dette må de leve videre med, blikkene fra de som ikke kunne reddes vil komme tilbake igjen og igjen.

Det er ikke en mor, eller to mødre. Det er mødrene til 29 000 barn, og barna er kanskje navnløse og utallige for oss, men for noen har de vært viktige små mennesker, med navn og en plass i søskenflokken. Og hver eneste et av barna har en historie. Det er han som alltid sov med tommelen i munnen, hun som fikk et arr i panna da hun tok sine første skritt, og ikke var like flink til å gå som hun trodde. Hun som alltid lo så hun hikstet når søsknene kilte henne. Han som ville klare alt selv. De er døde. 29 000 små barn, med navn.

Og jeg tenker på små, varme barnekropper, som sover tett inntil. Små kropper som har rett til fulle bryst og fulle matskåler. Og jeg tenker på mødre som bærer det kjæreste de har, for å prøve å redde dem. Og jeg tenker på mødrene med de tomme armene, de som ikke har noen å bære lenger.

Den er nesten ikke er til å holde ut, tanken på alle de døde, og tanken på de som må leve uten dem. Og jeg tenker at jeg så gjerne skulle båret et lite menneske et stykke, og avlastet noens slitne armer.
Det kan jeg ikke. Men jeg kan gi penger. Heldigvis er flere på plass, og forsøker å hjelpe, der det verken er nok penger, eller nok armer.

Og jeg lar Flyktningehjelpen være armene mine, og gir et bidrag, sånn at kanskje noen mødre slipper å få hull i hjertene sine, og fortsatt kan kjenne små, varme armer rundt halsen.

Kontonummer 8380.08.06006.
Ring 820 44 747 og gi 200 kroner.
SMS: Send HJELP til 2160 og gi 250 kroner.

Katt og avis

.

Nei, han følger ikke med i hva som skjer i verden. Som de fleste katter jeg kjenner, er han opptatt av to ting: mat og søvn. Bortsett fra enkelte perioder, og særlig om våren. Da er han opptatt av tre ting.

Men som så mange andre, liker også Hroar å slenge seg på sofaen med en avis....
.

I bedene mine vokser ingen valmuer i år....

.

... for de har mannen tatt....
.

Sneip og tyggis

.

På en søppelkasse hadde noen installert en tyggegummi og en sigarettsneip. Mest sannsynlig helt uten å vite det, hadde noen laga en skulptur.

Jeg ble litt trist for at jeg ikke hadde en liten plastfigur med spade i veska mi, sånn at jeg også kunne bidratt til installasjonen....
.