Fortellinger i hagen min

.

I hagen min blomstrer løytnantshjertene. Det er mange historier om hvordan den fikk navnet sitt. En av dem er sånn:
Løytnantshjerte har fått navnet sitt etter hva du ser når blomsterhjertet åpnes. Når løytnanten åpnet hjertet ville han se en pike, og bli minnet om at det fantes vakre jomfruer. Inni hjertet var det en nydelig pike i bare «benklærne». Piken hadde hvitt undertøy på overkroppen, og ballongbukser til truse. Løytnanten skulle bli minnet på at han måtte være forsiktig, så han kunne komme tilbake å få seg en vakker jomfru til kone.


Det historien er ikke Løytnantshjertene i min hage enig i. De har sin egen historie. OK, det er med ei jente her også. Hun har på seg en fin rosa kjole, og hun skal ut med en løytnant.

Så hører hun løytnantens historie om hvorfor han skal være forsiktig i krigen.
- Hallo, sier hun, for det første er jeg ikke jomfru, og for det andre er jeg ikke noens jævla premie for å overleve en krig.
Hun vrenger av seg kjolen, og tar beina fatt, for en mann av den typen vil hun ikke ha.

Åssen det gikk med løytnanten? Det vet jeg ikke - mulig han står der betutta med sabelen i været. Noen dame fikk han i alle fall ikke.
.

Gode dager...

.

Det er den fineste tida på året, det er nesten så jeg glemmer at det har vært vinter, og skal bli vinter igjen. Her og nå er det i alle fall ingen spor av den kalde tida tilbake, verden er grønn, og det blomstrer.

Dette er selvfølgelig ikke i min hage. I min hage er det mest løvetann som blomstrer, men det gjør ikke noe, jeg liker løvetann også. Men av og til er det deilig å gå i en park og se store rhododendron, og jeg klarer å gjøre det nesten uten misunnelse.


.

Lilla!

.

Noen bruker dagen til å stryke skjorter og pusse sko. Siden jeg verken har planer om å iføre meg skjorte eller sko i morra, monterer jeg like godt et teppe....
.

Snart sommer...

.
For noen, tulipanene, for eksempel, er den fine tida straks over.

Men syrinene har vakre dager i vente.....

.

Løvetann

.

Hadde Løvetannen hatt sitt eget TV-program, hadde det vært "Der ingen skulle tro at noen kunne gro".
Tøff som få, kjemper den seg fram, og gjør verden lysende og gul.

Slår man den ned, svarer den ved å komme opp igjen, riktignok med kortere stilk enn før, men den gir seg ikke. Så kort blir stilken til slutt, at gressklipperen bare kjører over den.

Sta og full av pågangsmot fortsetter den å lyse opp verden. Og man kan ikke annet enn å bli glad når små soler popper opp fra asfalten.
.

Den fine veien hjem, første uka i mai

.

Noen hadde bæsja på stia. Det synes jeg var litt dumt. Men jeg tråkka ikke i det.

Sneglene sklir rundt på slimet sitt. Av alle ekle skapninger, leder de, tett fulgt av flått. Hadde jeg bodd i et annet land, er det ikke sikkert at snegler hadde vært de ekleste, men her er de eklest.

Det lukta brennesle. Hver vår tar jeg på brennesla, akkurat som om jeg må kjenne etter om den er den samme. Det er den.

Plutselig har hjemveien min blitt grønn. Den skal bli enda grønnere. Snart kommer bøketrærna til å springe helt ut.

I utkanten av hagen min, står bregnene. De ser ut som en flokk mennesker som venter på å komme inn på konsert, der de står i grupper og nikker til hverandre.

Og morelltrærna blomstrer. Og jeg tenker at vi har mange gode dager i mai....

.