Bortskjemt bordkatt

.



Om dagen sitter den viterdeprimerte katten og kikker ut vinduet. Den er et trist syn, det er som om hele den blir litt pjuskete, pelsen stritter litt mer enn vanlig, og når den ikke sitter i vinduskarmen eller sover, går den hvileløst rundt .

Av og til må den ut, ikke lenge, men nok til å få bekreftet at det er sant: det er kaldt der ute, om man blir våt på beina. Når du har fire bein som blir kalde og våte, er det ekstra trist.

Om natta er katten ofte en bordkatt. Og vi, menneskene den eier, lister oss litt rundt, og tenker at det er best at den får være i fred, triste katter får ligge på bordet, nesten så mye de vil. Så stryker vi litt på henne, og minner henne om at det går over. Snøen forsvinner, vinteren blir borte. Det ser ut som om hun tror akkurat like lite på det som vi gjør det....
.

Et funn i bokhylla

Denne boka fant jeg i bokhylla mi. Jeg kjøpte den på en bokmesse en gang fordi det var så fine bilder i den. Jeg tenkte at jeg kunne klippe i den, tegne i den, leke med den. Jeg kan ikke det. Den skal få stå i hylle, med den fine, fine, gullsjiraffen på ryggen.

Det er vanskelig å klippe i en bok der informasjonssiden ser sånn ut:

Flodhester er skumle og farlige dyr. Denne ser ikke så verst ut.

Sidene med fugler er veldig fine. Fuglesidene var den egentlige grunnen til at jeg trengte denne boka.

Favoritten min er likevel frosken. Eller, han der vel kanskje en padde, han her.

Så nei, denne boka skal ikke klippes i. Den skal jeg se på og bla i, mens jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å kunne klippe i bøker jeg synes er fine.
.

Vintergnom

.

De som tror at hagegnomene hviler seg om vinteren, tar feil. Da er de nemlig vintergnomer, som er ute og måker. De er litt som fjøsnissene i gamle dager, det er ikke lett å få øye på dem, og akkurat som sine nære slektninger nissene, er de humørsjuke og utgjør en ganske ustabil arbeidskraft.



Hos oss er det mye måking om dagen. Noen har måkt vei fram til inngangen til den store sønnen. Hvis ikke, hadde nok han levd lykkelig, innesnødd i et slags frivillig eksil, i hele vinterferien.

Kattehuset har også blitt måka fram. Katten liker best å se ut på vinteren, men noen ganger må også den ut, og da er det godt å ha sitt eget hus. Egentlig er det et ordentlig vindu i huset også, men det er dekket av snø.

Det er alt for mye snø nå, trøsten er at det går over, det går alltid over, og blir til søle og slaps som schvupper når vi går. I mellomtida, mens vi venter på våren, får vi stelle pent med nisser og gnomer og alle andre skapninger som er med på å flytte snøen, sånn at vi kommer fram.

.

Jeg går i hi!

 .

OK, det er nok snø nok. For en gangs skyld er det noe det er nok av til alle - alle som vil kan leke i den, flytte på den, gå på den, spise den. Alle som vil. Jeg vil ikke.

Jeg tenker at jeg vil være inne til den forsvinner. Ikke har jeg hund som må luftes, og arbeidsplassen min er her jeg bor, jeg har ingen jobbavtaler som gjør at jeg må ut av huset de neste ukene, så jeg blir inne.

Av og til skal jeg se på snøen fra vinduet, se om det minker litt. Og så skal jeg ringe til han som har arbeidsplassen sin et annet sted, og si at nå har brøytebilen vært her, så nå må du skynde deg hjem. Og hvis jeg trenger melk og brød, skal jeg gi beskjed om det samtidig.

Jeg skal måke en smal sti fram til fuglebrettet, for det er strevsomt å være fugl om dagen, og så skal jeg måke en sti fram til ungdommen med egen inngang, bare for å se at han er våken av og til i vinterferien sin.

Og jeg skal sitte under et teppe med en kopp kakao og en bok jeg har hatt på vent lenge, og tenke at det egentlig er greit å være i hi. I alle fall for en kort periode.
Så skal jeg gå til vinduet igjen, og se om det minker....
.

Jeg samler. På garn også.

 .

Jeg samler. Jeg samler på mange ting det er kjekt å ha. Og så samler jeg på mange ting jeg skal lage noe av en gang. Garn, for eksempel. Det er bare det at når man skal lage noe av garn, er det veldig fristende å gå inn i en garnbutikk å kjøpe noe nytt.

Sånn har det seg at selv om man bruker garn hele tiden, minker ikke garnlageret, det vokser. Noe av det som ligger på lager, har ligget der lenge. Noen garnnøster har vært med på flere flyttelass, og om de hadde vært mennesker, hadde de både hatt stemmerett og flytta hjemmerfra.

Noen av tinga som ligger på lager aner man ikke hva man skal bruke til. Hvorfor i all verden kjøpte jeg det tjukke bomullsgarnet, for eksempel? Jeg som liker tynt garn og tynne pinner. Jeg har sett på det i mer enn 20 år, en gang hekla jeg ei mus av det garnet, og fikk brukt mikroskopiske mengder. Så la jeg det tilbake på lageret.

Jeg lurer på om jeg skal hekle ei mus til. Eller kanskje en gryteklut. Før jeg legger det tilbake på lageret....
.

En vakker dag...

.
Den løse snøen gjør det skummelt å gå, man må være oppmerksom, og tenke på lårhalser og andre ting som kan brekke. Man må bare ikke være så forsiktig at man bare ser ned, da ser man nemlig ikke hvor fin verden kan være en vinterdag.

Hadde jeg sett ned, hadde jeg ikke sett isen som lager trollstemning langs et lite fjell.

Jeg hadde heller ikke sett at noen har tegna et hjerte i snøen, kanskje med en skistav, siden det var spor av ski i veien. Jeg vet ikke, men det var fint å se at noen har tatt seg tid til å stoppe og tegne i snøen.

Det er ikke sikkert han har sett ned, han heller, han som la fra seg sykkelen sin i veikanten for å gå snarveien til skolen. Kanskje han ikke husket hvor han hadde lagt den, den morgenen han gikk til skolen, og snøværet kom.

 På den annen side: når man ser ned, ser man små skulpturer laget av skitten snø. Der jeg bor, er snøen rein, så unntakene ser man på lang avstand. De er ganske fine, når man ikke tenker på hva det er.

Og jeg tenker at jeg er heldig som har så fin vei å gå hjem, og at mange andre veier også er fine å gå, selv om de ikke har rein snø der noen har tegna hjerter. Vi må bare huske på å se dem.
.

Døde roser

 .

Den gangen jeg hadde planter inne i huset, pleide jeg å være ganske flink med dem. Jeg både snakka med dem og ga dem vann, og hadde mange, mange. Deter sånn med oss som samler - vi kan sjelden ha bare en av noe.
Så slutta jeg med planter, katten gravde i pottene, de tok mye plass og tid.

En stund hadde jeg en kjøttetende plante, men den regna vi mer som dyr, den ble satt bort om sommeren, og vi fanga fluer til den om vinteren.

Nå har jeg planter igjen. Det starta med amaryllisen jeg fikk før jul, og så har jeg tatt med meg to planter fra såpebutikken jeg hadde i Bakgården, en porselensplante og en aloe vera. Og det er nok. Amaryllisen glemte jeg å kaste da den var død, og så viste det seg at den ikke var død likevel, men kvikna til liv med nye blader, så her får den være.

Døde er imidlertid rosene jeg har i en skål. De får være her de også, og på en måte liker jeg dem bedre enn levende planter. Kanskje fordi jeg ikke trenger å snakke med dem....
.

Kona til Lille Hjelper

.

Nå pleier jo ikke personene som opptrer i Donald-bladene å være gift, men om de var det, ville jeg tro at kona til Lille Hjelper kunne se omtrent sånn ut....

Philips Pirater på Hammersmith

 .

Lørdag 13.02. spiller Philips Pirater på Hammersmith, Sandefjord.

Fot i vinduskarmen

.


Siden jeg allerede har sagt noe om at jeg ikke akkurat pleier å anstrenge meg for å ha en blomstrende vinduskarm, vil det vel ikke overraske at jeg har en fot stående et sted der mange heller ville hatt en plante. Skjønt fot, vi snakker heller om et bein - det strekker seg til et stykke over kneet.

Jeg skulle bare kjøpe brodergarn da jeg så beinet stå på et bord i sybutikken min. Tidligere har det vært et strømpeutstillingsbein, nå var det pensjonert. Jeg skal ikke påstå at det ropte etter meg, men det hvisket i alle fall, og det ville helt klart være med meg hjem.

Så nå eier jeg et bein. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men en vet aldri når en kan få bruk for et bein. Jeg er strålende fornøyd med tingen min, og jeg tror ikke beinet har det så verst, det heller. Det har i alle fall ikke prøvd å gå sin vei...
.

Auberginer og sånt....

.

Om jeg bare kunne velge å ha tilgang til noen få matvarer, ville aubergine vært en av dem. Forutsatt at den ikke hadde hatt intim kontakt med noens kropper før den havna på mitt kjøkken....
.

Å sitte i heisen

.
OK, når man har vært på kurs, sovet på verdens varmeste hotellrom, og vært småsjuk, bør man ikke gå inn i en heis. Jeg vet det nå. I går visste jeg det ikke, så med største selvfølgelighet gikk jeg og to andre damer inn i en heis etter å ha vært på DTKs kunstutstilling.

I de tre åra jeg gikk på den skolen, tok jeg den heisen mange, mange ganger, og selv om den av og til kom med litt hosteaktige lyder, tok den meg alltid dit jeg skulle. Men ikke i går.

Vi gikk inn i heisen i fjerde etasje, skulle til første, men kom til tre og en halv. Da var det bråstopp.
Selvfølgelig trykte vi på alarmknappen. Det står at det er det man skal gjøre om heisen står fast. Vi trykte. Ingenting skjedde. Vi tenkte kanskje det ville komme en stemme ut fra veggen, men nei. Neste punkt var å ringe de numrene som stod på veggen, først det ene, så det andre, det man skulle ringe etter kl 15. Ingen av de numrene var i bruk.

Da ringte vi en vi kjente på skolen, som så tok kontakt med heisfirmaet for å få oss ut. Bildet over viser utsikten ned til tredje etasje.

En time i heis er lenge. I en liten heis kjennes det ut som en liten evighet, faktisk. Det er varmt, og det er kjedelig. Og hele tida kom velmenende mennesker og spurte hvordan det gikk med oss. Noen kom med gode råd om at vi skulle gå bort fra døra (som om vi ikke hadde vært i en heis før, eller ikke kunne lese instruksjonene på døra). Noen bare lo, og det var egentlig like greit.

Etter en lang time ble vi redda ut av hyggelig vekterdame. Siden hun ikke fant(!) maskinrommet, måtte hun låse opp døra, og sende ned en stol vi kunne stå på når vi klatra ut. Bildet under viser døra til fjerde etasje, der vi krøyp ut.

Vi har følgende forslag til de som eier heisen: mal den i en hyggelig farge. Sett opp et speil, hvis man sitter fast helt alene kan det være hyggelig å ha noen å se på. Fest klappstoler langs veggene, og ha en bladkurv på veggen. Og aller viktigst: lim et telefonnummer som virker opp på veggen....
.

Når maten ser på deg...

.

I vår familie har vi lekt mye med maten. Vi har hatt kålhoder med påtegna ansikt, og selvfølgelig hadde det navn, og selvfølgelig fikk Kål-Arne sove på et av barneromma. Vi har lekt at den slemme purren har slått de andre grønnsakene, fordi han var misunnelig for at de var runde. En gang hadde vi et rått egg med ansikt på veldig lenge, så lenge at vi egentlig ble ganske redde for det.

Det er mulig at det er disse lekene som får meg til å se ansikter i maten av og til. I løken er det nesten alltid ansikter, og overraskende ofte likner disse på Klaus Hagerup, snille og søte. Det var kanskje derfor jeg ble så overraska da jeg kikka på løken og så et ansikt jeg ikke hadde sett før. Han mista det ene øyet da jeg skulle flytte på ham, så han ser litt sur ut, men et ansikt er det, helt sikkert. Og når jeg tenker meg om er han litt sur og misunnelig på tomatene, fordi de har så fin farge, mens han selv ligger vinterblek på en skål.
.

Hattifnatt-dag

.


Noen dager er hattifnatt-dager. Da virrer jeg rundt og leiter etter kompasset mitt. Og ja, jeg vet at hattifnattene har barometer, de er på jakt etter tordenværet for å lades opp av lynet. På hattifnatt-dager kunne jeg godt tenkt meg litt lynlading, jeg også, men aller mest trenger jeg å finne veien.

Ikke at jeg skal så langt. Kanskje jeg bare skal på arbeidsrommet og leite fram stoffene jeg skal ha med meg på kurs i helga. Eller kanskje jeg skal besøke noen. Eller jobbe litt. Jeg tror definitivt jeg skal jobbe litt. Men jeg trenger altså kompasset for å finne veien.

Heldigvis har jeg hattifnattkoppen min med kaffe i. Jeg har to kopper, faktisk, helt like. To som kjenner meg godt har gitt meg dem. Helt uavhengig av hverandre ga de meg koppene, de kjenner ikke hverandre, men begge vet nok at jeg pleier å leite etter et kompass av og til. Og siden jeg ikke er verdens mest ryddige, er det veldig fint å ha to like kopper, den ene kan jo stå et lurt sted når jeg vil drikke kaffe av hattifnattkoppen min.

Og når jeg holder rundt den varme hattifnattkoppen blir det mye lettere å bestemme seg for hva jeg skal gjøre etter kaffepausen. Sånn er det med hattifnattkopper - de viser vei og gir energi, og er kompass og barometer på en gang.
.

Dølle-hatt

.


De som kjenner meg vet at jeg har et noe anstrengt forhold til korps. For meg er det med korps ganske mystisk - jeg skjønner at det må være noe helt spesielt, noe jeg ikke vet om eller forstår.

Joda, jeg kan forstå at folk vil ha en sosial aktivitet, men jeg skjønner ikke hvordan de holder ut musikken. Og etter å ha hørt diverse juniorkorps opp gjennom åra, skjønner jeg ikke at ikke de som spiller der slutter, når de må gjennom den fryktelig fasen med grusomme marsjer de ikke klarer å spille. Og jeg skjønner ikke at de ikke har storesøsken som tvinger dem til å slutte for å slippe å høre all øvinga.

Musikken er den ene tingen som gjør at jeg ikke skjønner at noen orker å gå i korps. Det andre er klærne. At ungdom helt frivillig, eller i alle fall nesten frivillig, hver 17. mai ifører seg uniformer som ser ut som om de ble sydd i Øst-Europa på 1970-tallet er i alle fall uforståelig, og gjør meg enda mer sikker på at det er noe med korpslivet jeg ikke forstår, noe hemmelig, spennende og morsomt.

Men kanskje jeg er et skritt nærmere innsikt i det nå, etter at jeg fikk min helt egne korpshatt i julegave. Den lå i en eske merket med "Dette er en veldig stygg gave", og den er ikke pen, korpshatten min. Det finnes faktisk en egen facebook-gruppe for folk med sånne hatter, "Dølle-hattene" heter gruppa, og der er jeg medlem. Fram til nå har jeg vært det eneste medlemmet som aldri har hatt en sånn sak på hodet, og overgangen er stor til å eie sin helt egen.

Jeg kommer sikkert til å gjøre skam på den, for det følger sikkert med regler for når og hvor man skal bruke den. Jeg prøver å finne ut av det, og har prøvd å ha den på av og til, jeg prøvde å si at det var en TV-hatt, men ingen av de andre som bor i mitt hus klarte å se på TV så lenge en med dølle-hatt var i rommet, så jeg må finne et annet bruksområde.

Og kanskje dølle-hatten min på mystisk vis vil gi meg innsikt i korpslivet, eller i alle fall være inngangsbillett til en fest med andre damer med dølle-hatter.... Eller kanskje jeg må vente enda lenger før jeg blir innvia i hemmelighetene, og at hatten bare er første trinnet på en stige, og jeg kanskje f.eks. får hansker til neste år. Jeg vet ikke, og foreløpig leiter jeg etter anledninger som gjør det naturlig å iføre seg en dølle-hatt.
.