Ceci n'est pas une pipe

.


Dette er ingen pipe - det er et bilde av en. Og det blir vi minnet på av Magritte, selv om vi egentlig vet det hele tiden: bilde og objekt er ikke det samme. Man kan for eksempel ikke røyke et bilde av en pipe.

Jeg synes piper er fine å se på og gode å holde i, og da mener jeg virkelige piper. Bilder av piper interesserer meg ikke så mye. Jeg synes piper er så gode å holde i at jeg prøvde å lære meg å røyke pipe for noe som kjennes ut som en evighet siden. Jeg klarte det imidlertid ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg tror det har noe med tålmodighet å gjøre - de som røyker pipe må ha god tid, de tar pauser, og tenner pipa si igjen og igjen. Da jeg røkte ville jeg ha alt fort. Da jeg prøvde å røyke pipe ble jeg innmari varm på leppene.

Jeg ga opp piperøykeprosjektet. Selv om jeg likte å lukte på pakkene med pipetobakk, og selv om det var godt å holde på en pipe. Jeg fikk det rett og slett ikke til, og jeg orka ikke å være verdens dårligste piperøyker. Derfor ble jeg en innmari god sigarettrøyker i stedet. Så ble jeg en god slutter, som absolutt ikke savner det å røyke.

Men noen ganger tenker jeg at når jeg blir en kjempegammel dame skal jeg røyke pipe. Da skal jeg sitte på verandaen min med katten i fanget og stappe pipa mi. Og jeg skal ha all verdens tid, sånn at jeg kan tenne pipa igjen og igjen, sakte, jeg regner med at bare jeg blir gammel nok, kommer tålmodigheten også, den som må til om man skal kunne røyke pipe uten at det brenner på leppene....
.

Glassfugl

.


I vinduet henger en glassfugl. Den har hengt der i flere år, så lenge har den hengt der at jeg ikke pleier å se den, den har blitt til noe som er der, akkurat som vinduet selv er det. I dag så jeg den igjen, både den og den andre fuglen som er nesten tvillinglik, og som også henger der.

Og jeg husket på en sommerdag i Flensburg, med byvandring etter å ha overnattet på et alt for dyrt hotell, som vi hadde overnattet på flere ganger før, så vi visste at det var for dyrt, men ungene elsket det, og hvert år på vei hjem fra ferie sov vi der. Vi gikk i de samme små butikkene i de mange bakgårdene, var hos den samme glassblåseren, spiste samme type is.

Og i vinduet mitt henger en glassfugl som gjør at jeg husker ikke bare glassblåseren som pleide å være på ferie i Norge og som snakka litt norsk, men keramikeren og de som laget barnehusker av gamle bildekk, og den fine, fine, badestranda utenfor byen. Glassfuglen som har vært usynlig i flere år dukket plutselig opp igjen, sammen med et glimt av sommer.
.

Huskelapp2

.


Jeg har det med å lage huskelapper. Og veldig ofte glemmer jeg hva jeg skal huske. Det hender jeg kommer på det lenge etterpå, når det i alle fall er for seint. Sånn som her. Batteriene var til mp3-spilleren min en gang jeg skulle på reise. De glemte jeg. Flaks at jeg alltid har med to mp3-spillere, en med batterier og en oppladbar, siden jeg er unormalt redd for å gå tom for strøm. Denne gangen gikk jeg for første gang tom for strøm, og fikk mp3-nevrosen min bekrefta....
.

Huskelapp

.

Dette er en huskelapp. Den får meg til å huske at jeg måtte huske å ringe noen. Jeg husker bare ikke hvem.....
.

Verdens vakreste votter

... og de er mine. Jeg kjenner en superflink strikker, og hun har strikket verdens fineste votter til meg. Jeg kan strikke, egentlig er jeg ganske god til det også, men i nærheten av å produsere hva min venninne kan trylle fram ved hjelp av strikkepinner og garn er jeg ikke.

Jeg eier votter med hund og katt på, med poter på tuppen og kjøttbein på tommelen.

Jeg eier verdens fineste votter. De kom i posten, og gjorde meg kjempeglad.
.

Døden i vinduskarmern

.



Nei, dette er ikke tittelen på en kriminalroman jeg skriver i smug, det er amaryllisen min som definitivt er død, etter å ha vært døende ganske lenge. Og det er en høyst naturlig død, hun var mett av dage, blomsten min.

Og jeg , som aldri har passet en amaryllis før, tenker at dette skal jeg gjøre igjen til neste år. Hvis jeg husker på å kjøpe en.
.

Hund

.


En gang hadde jeg en usynlig hund. Den het Mulle. Hadde Mulle vært synlig, ville han sett sånn ut. I alle fall forestiller jeg meg det. Nå har jeg ingen usynlig hund lenger, men jeg har denne av porselen. Jeg passer nok aller best til å ha en usynlig hund, den må man verken gå tur med eller tørke støv av.
.

Amaryllisen min

.


Nå holder blomstene på den siste stilken også på å visne. Mulig at forfallet går litt fortere siden jeg har glemt å vanne den....
.

Lukten av død

.



Når det begynner å lukte rart på kjøkkenet, og man har kikka de stedene mat kan stå og bli ekkel, kan det være lurt å sjekke musefellene - særlig hvis det er et par dager siden sist.

Når man bor i et gammelt hus, må man regne med at man ikke bor der helt alene. I perioder kan man høre lyden av løpende små føtter i tak og vegger, og man vet at det bare er å finne fram fellene. Jo, vi har katt, og hun er en dyktig jeger, hun fanger både mus og fugl. Ute. Inne fanger hun ingenting, det er mulig at hun er en ødelagt innejeger etter å ha levd sammen med marsvin, hamstre og rotter - uansett, hun leer ikke et øyelokk selv om musene romsterer like ved henne.

Vi vet jo at mus ikke lever alene, de liker seg i familiegrupper, og innemus formerer seg året rundt. Vi vet det, og det burde innebære at vi sjekka fellene ofte.

OK, vi glemte det. Vi glemmer det aldri igjen. Ikke etter å ha kjent lukta som begynte å bre seg på kjøkkenet. Og historiene vi leser om mennesker som bokstavlig talt har levd sammen med lik i lasta, eller i skapene, over lengre tid, gir oss helt nye bilder. I hodet og i nesa.

Fella med museliket er båret ut av huset. Katten ligger så rolig at hun ser ut til å være utstoppa.
Og vi hører små løpende skritt i taket. Og fortsatt kjenner vi lukten av død.
.

Skjerf

.



Etter å ha holdt på med håndarbeidsgreier nesten hele livet, gikk det plutselig opp for meg at jeg aldri har laga et skjerf. Det har jeg gjort nå, hekla av sokkegarn. Typisk at sprengkulda blir borte i det jeg fester trådene...
.

Amaryllis og forgjengelighet

.


Ingenting varer evig, og det som lever i min vinduskarm må dø. Den flotte amaryllisen min står der fortsatt høyreist, men med fire slappe blomster på den ene stilken. Ved siden av er det en annen stilk med fire nyutsprungne, her står det nye og det gamle side om side.

Jeg burde selvfølgelig klippet bort stilken med de blomstene som har gjort sitt, de er visne nå. Samtidig er det noe fascinerende vakkert ved dem, fargen som blir dypere, blomsten som blir slappere.

Så jeg lar den stå. Så får det heller se trist ut for noen, med visne blomster i vinduskarmen. Jeg skal i alle fall følge den en stund til, helt til det ikke lenger er en spennede prosess. Eller til en annen i huset ikke skjønner at den er ment å være der og kaster den, og den må dele skjebne med paprikaene jeg fulgte med på for en stund siden.

Og jeg tenker at selv om det ikke er ofte jeg har blomster inne, tror jeg at jeg har glede av dem mye lenger enn mange andre, når de først er her.
.

Å passe et fuglebrett

.

Det nytter ikke
å gå i andre tanker,
glemme eller slurve.
Du må ha
fuglestemmene inni deg
som ei lita, levende klokke.

Den som kan passe
et fuglebrett
kan også elske.

-Kjersti Ericsson, titteldiktet fra samlinga
"Å passe et fuglebrett", 1990
.

Fortsatt litt jul....

.


OK, så var det ikke helt sant, det med at jeg hadde rydda bort hele jula. Det er forresten sjelden helt sant når jeg forteller ryddehistorier, jeg er en av de absolutt dårligste rydderne jeg vet om.

Og jeg innrømmer det: vi har fortsatt juletre. Enda flere innrømmelser: det er av plast. Det er ikke av spesielt pen plast en gang, men det er greit nok.

Jeg har et rart forhold til juletrær. Jeg prøver å si at jeg ikke bryr meg om det i det hele tatt, men det er ikke helt sant. Jeg bryr meg i alle fall nok om det til at da de store ungene mine dekket absolutt hele treet med pynt i fjor, og det så bare grusomt ut, som et juletre, begynte jeg å grine. Så alvorlig var det at de om-pynta.

Før, da vi hadde ekte tre inne, kasta vi alltid ut jula tredje juledag. Litt fordi det var barnåler over alt, men medt fordi jeg ikke kunne være i samme rom som treet uten å nyse. Nå drysser det ikke, og jeg nyser ikke, og vi er late, så her kan det komme til å være juletre lenge.

Og så er det snømannen. Han som vi fraktet varsomt hjem fra en sommerferie i Ribe. Han ser bedene på oss, som om han spør om å få være her litt til. Han folder til og med hendene. Og når snømenn folder hendene, er det alvor.....
.

Blottlagte blomster

.



-Herregud, det er så pornografisk, sier venninna mi, og påstår at hun føler seg som en kikker når hun ser blomster veldig nært. Så legger hun til at det jo faktisk er blomstenes kjønnsorganer hun kikker på, og føler seg enda mer som en kikker.

Nå får ikke det henne til å stoppe å glo, hun føler seg ikke beklemt av å se på de nakne blomstene, og hun glor gjerne litt på halvnakne naboer også.... (Ups, det var visst feil - det er jo jeg som glor på de halvnakne naboene hennes når jeg er der på besøk. Og jeg skynder meg å legge til at hun bor i blokk, jeg bor på landet, jeg glor på alle levende mennesker som beveger seg i naboblokka når jeg er på besøk...)

I alle fall, den står i vinduskarmen min og blottlegger reproduksjonsorganene sine, amaryllisen, rød, blussende og forfengelig. Uten tanke på at det kan virke støtende på de som gjemmer både arr og støvbærere under kronbladene sine. Og godt er det - det er godt at noen er frodige og freidige i januar også.
.

Ut med jula

.


"Tjuendedags-Knut feier jula ut" het det i gamle dager. Her skal det ikke ventes til 20. dag - i dag skal jula ut. Til og med nissene har slutta og smile - de er lei av å bare stå til pynt....

Det skal forresten ikke feies - Knut bor ikke her, det gjør derimot Per, og han er en racer med støvsugeren....
.

Blomsten min

.


Den lever fortsatt, amaryllisen. Med fire store blomster. Den står i vinduskarmen, og når det er lyst ute, ser den nesten gjennomsiktig ut, som om den leker skyggeteater med seg selv.

.

Mat, mat, mat, over hele linja....

.


Det er nok nå. Mer enn nok. Etter å ha spist oss gjennom utallige mattyper som har jule- foran seg, er vi mette. Vi har spist juleribbe, julesylte, julekaker, julegrøt.... Det er nok nå. Vi er så mette.

Å si at vi er jævla mette, høres ikke bra ut. Ordene jævla og mett har ingenting i samme setning å gjøre, men det er det vi er, jævla mette. Og det er nok nå.
.

Å passe en amaryllis

.


Når man bare har en eneste levende plante i huset, bør det være lett å passe på den. Jeg går og stuller og steller med amaryllisen min, snakker med den, og klapper den litt på jorda. Og så fotograferer jeg den, igjen og igjen, som om jeg må dokumentere at noe lever i vinduskarmen min.

Og til de som nå tenker at jeg er en skikkelig plantekløne - nei, jeg er ikke det. Jeg pleide å ha mange, mange planter, helt til jeg en dag fant ut at jeg ikke gadd mer, og kvittet meg med dem. Jeg kastet dem selvfølgelig ikke, men sørget for at alle fikk nye, gode hjem, og bestemte meg for at mine planter heretter skulle ha føttene i ordentlig jord ute.

Nå som jeg har passet en amaryllis i over en måned, husker jeg at det pleide å være hyggelig med planter - kanskje jeg skal ha en eller to i vinduskarmen. Eller kanskje jeg skal kjøpe en gullfisk i stedet....
.