Hagen min er en uoppdratt tenåring

.


Jeg har gjemt meg for hagen min lenge. Jeg har gått både forbi den og midt i den og sett en annen vei, lenge, alt for lenge. Ugrasst har hatt hjemmealeinefest, og akkurat som tenåringer gjør av og til, har de invitert alt for mange gjester. Og akkurat som tenåringer har de plutselig blitt store.

Jeg har oppført meg som jeg av og til gjør når jeg går i byen og ser en jeg kjenner litt men ikke orker eller har tid til å snakke med, sånne som gjør at du stuper inn i en butikk der du ikke skal ha noe og det strengt tatt ikke finnes noe du har lyst til å se på heller. Jeg har gått ut i hagen og sett på de få og små tingene som har fungert, og stupt inn et annet sted når jeg har sett skvallerkål og løvetann i bedene mine.

I dag har jeg gått til kamp mot ugresset. Akkurat som med tenåringer man har glemt å oppdra: det er en beinhard jobb når man skal ta igjen det forsømte. Jeg har ikke gjort mye, men litt, og kan i alle fall se små resultater. Og akkurat som med enkelte ting unger gjør som er søtt og morsomt når de er små: du vet at det ikke er søtt lenger når de er store, og det må du si fra om, akkurat som åkervindelen - hvit og vakker, men rede til å overta hagen din om du ikke tar den bort.

Og jeg ser på den lenge forsømte hagen min, og tenker at det er godt for både ungene mine og meg at jeg er flinkere til å dra opp unger enn ugress....
.

Å få mus i gave

.


Når Katt fanger mus, kommer hun løpende så fort hun kan, med musa i munnen og halen rett til værs. Hun legger musa foran meg, mens hun kommer med noen veldig stolte porre-lyder, lyder hun bare har når hun har fanget noe.

Siden jeg ikke akkurat har lyst til å dele byttet med henne, forteller jeg henne hvor flink hun er. Hun ruller stolt rundt og rundt i grusen, mens musa ligger på lit-de-parade. Dessverre rakk ikke jeg å fotografere mens musa lå pent dandert, da jeg rakk fram etter å ha gått for å hente kameraet, hadde måltidet begynt.

Tidligere måtte jeg legge musa i en skål for at Katt skulle spise, nå har hun funnet ut at det er greit uten tallerken også, og hun spiste hele dyret. Bare halen er tilbake, og den ligger nå plassert under den busken der hun legger alle rester etter byttedyrene. Siden jeg tror katten min er spesielt intelligent, regner jeg med at hun har et eller annet tellesystem, der under busken, og at hun unner seg en ekstra godbit hver gang hun runder hundre.

Heldig er den som har en Katt som kommer hjem med gaver, særlig når de er ferdig jaktet.
.

Oldemor vokser i hagen min

.



Tustenellik kalte hun dem, min oldemor. Busknellik er vel en mye mer vanlig betegnelse på dem, og de har vært vanlige hageplanter i Norge mest sannsynlig siden slutten av 1600-tallet. Den er nok ikke så vanlig i våre moderne hager, den var en typisk bondegårdsplante, men den er vel verdt å ta vare på, synes jeg.

Vi dyrker den ofte som en toårig plante, men den er flerårig, og den sår deg selv og kommer opp der den selv vil, men ikke så voldsomt at den blir et ugrass.

Min oldemor var en bitteliten dame, hun ble mindre og mindre for hvert år hun levde, og hun levde lenge, over hundre ble hun. Og i hagen hennes vokste tustenelliker. Mine tustenelliker er etterkommere etter hennes planter, jeg tok nemlig frø fra dem en gang jeg var på gården der hun bodde.

Og nå, når jeg ser tustenellikene blomstre hos meg, tenker jeg på den bittelille, snille dama, hun som elsket katter og blomster og smaken av bringebær. Hun var ikke særlig klar de siste årene hun levde, oldemor. Men hun liket å snakke med unger og katter, hun strøyk både kattene og ungene over kinnet og snakket med snill stemme. Når noen har snill stemme gjør det ikke så mye at de sier rare ting.

Det er mange år siden min oldemor døde, men når jeg ser nellikene tenker jeg at hun på en måte er her enda, for oldemor vokser i hagen min.
.