onsdag 25. juni 2008

En heraff med gule prikker

.


Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Og jeg har strikket et dyr, men hest er det ikke. Ikke sjiraff heller. Det er noe som ikke finnes i virkeligheten, men som ser ut som om det kunne vært bosatt et sted ikke langt fra mummidalen.

Og det spiller ingen rolle hva slags dyr det er - den ser snill ut, har fire bein, horn? og hale, og den er myk og god å ta i. Og den er sjelden - den er den eneste i sitt slag, ikke fordi alle artsfrendene er utryddet, men fordi akkurat den har blitt funnet opp. Og det er ikke så verst.

Jeg hadde tenkt å strikke en hest. Det gjorde jeg ikke. Men en ganske fin heraff har jeg i alle fall laget.

.

lørdag 21. juni 2008

Pi eller pe...

.



Noen bruker navnet som starter på pi, som f.eks. Institutt for plante- og miljøvitenskap. Andre, som f.eks hageprogrammet Grønn Glede, bruker pe. Pi eller pe, for meg spiller det ingen rolle, hun kan ikke lese, silkepeonen som akkurat nå blomstrer i hagen min, med blomster som er så store at de rett som det er lener seg ned mot bakken og blir der.

Hagen min, som på mange måter er penest på bilder, ingen ser liljebillene på plantene ved siden av silkepionen, eller sneglen som forsyner seg av hostaene. På bildet ser vi bare henne, peonen, uten ugresset som spruter opp etter de siste dagenes regnvær.

Og jeg tenker at ugress er også gress, og at det å ha hage er en evig kamp mot naturen, en kamp i alle fall jeg er dømt til å tape, hvis jeg ikke tar sterker midler i bruk enn mine to hender, og av og til et par ekstra. Og så tenker jeg at de ryddige hagene får de ha, de ryddige menneskene der ute, de som utrettelig og alltid er på jakt etter skvallerkål og snegler.

Og selv om jeg er litt misunnelig på de som alltid har rene bed og rette kanter, velger jeg heller å sitte med en bok i skyggen, mens jeg tenker at skvallerkålen er ganske pen der den blomstrer, og jeg tenker at noen må jo legge tingene litt til rette for neslesommerfuglen også, og jeg liker sommerfugler, og akkurat det å passe på at larvene har et sted de kan utvikle seg, det er en hagejobb jeg klarer.

Så jeg ser på sommerfuglene og skvallerkålen, og jeg tenker at alt trenger jo ikke å ha rette kanter, heller.

.

søndag 15. juni 2008

Møt Milly


Dette er Milly - hun er en del av mitt nåværende håndarbeidsprosjekt - det som går ut på å strikke dukker uten mønster selv om man egentlig ikke er så veldig flink til å strikke og man egentlig burde hekle, siden man er en jævel med heklenål... Puuuh...

I alle fall, Milly er ferdig. Hun har bare skjørt på, og sko, og noe sier meg at hun er kjæresten til Snoppe. Hun er i alle fall blid og fornøyd, for nå er det sommerferie, og det liker hun. Og så er hun litt trist, for nå er det sommerferie, og hun vet ikke helt hva hun skal gjøre til høsten, og det er litt skummelt.

Nei, nå overfører jeg igjen - det er jeg som synes det er litt skummelt. Milly ligger i en skuff sammen med Snoppe, der er det trygt og godt, og dukker trenger ikke å bekymre seg så mye om hva som skjer til høsten, de kan bare ta det med ro og tenke at det er deilig med sommerferie. Akkurat som jeg skal gjøre noen uker framover. Høsten kommer tidsnok likevel.

.

lørdag 14. juni 2008

Om å være Katt og om å vente på mat


Katt venter. Hun har et blandet forhold til fugler, Katt. Noen er hun redd for. Kråkene, for eksempel, de kjefter på henne hvis hun kommer for nær. Skjærene flyr av og til over henne og slipper pinner på henne. Hun liker ikke store fugler som bråker.

De små derimot, de liker hun. Hun liker dem så godt at hun av og til kommer hjem med fjær rundt munnen, eller sittende fast i pelsen. En gang satt det en fuglefot fast i pelsen hennes. Det var ekkelt. Vingene liker hun ikke, de legger hun igjen på plenen, sånn at de kan bli tatt av gressklipperen. Eller de kan bli spist av naboen hund - den liker alt.

Vi prøvde å ha fuglebrett en periode, det var kaldt og fuglene sultet. Maten vår ville de ikke ha, vi forstod jo hvorfor da vi så at Katt hadde presset seg inn i det lille fuglehuset en av ungene hadde snekret på skolen. Etter at maten ble plassert et kattesikkert sted, kunne vi også redde småfugler fra sult og nød, og ikke bare lure dem i døden.

Vi har mange fuglekasser, og fuglereir både her og der. Oppunder taket, for eksempel, bor det fugler. Vår store skrekk er at Katt skal ta en av fugleforeldrene. Vi har nemlig observert at det å være foreldre til fugleunger er en stor oppgave - fuglene flyr fram og tilbake absolutt hele dagen med mat til ungene sine. Etter å ha sett hvordan de sliter, unner vi ingen fugl å være aleneforsørger.

Foreløpig har det gått bra for fuglene - alle kassene har fortsatt to voksenfugler, og et ukjent antall unger. Og det er det Katt venter på nå - at de skal forlate redet. Hun slår seg av og til ned på sin nye trone, den tidligere hoggestabben vår. Fra den stubben kan hun se tre fuglekasser, og det aner oss at hun ligger der håper at ungene snart skal ut å fly, og at de skal fly rett inn i gapet hennes.

Det pleier å gå bra - de er overraskende dyktige, de små fuglene. Det har hendt at en og annen har bommet på åpningen når de skal hjem igjen etter de første flyturene, men stort sett klarer de seg. Og så er det plutselig over. Og Katt setter seg på jordet og venter på at museungene skal løpe forbi. Helt til neste fuglepar bosetter seg i kassene og Dronningen bestiger tronen sin igjen.

.

onsdag 11. juni 2008

Flått!



Flått er en skapning som får en høy plassering på lista over levende ting jeg ikke liker. Den slår liljebilla klart, og konkurrerer med iberiasneglen om plasseringen høyest på pallen. Jeg bor i skogkanten, jeg har katt, rådyrene rusler forbi hver dag - altså; her lever det flått.

Jeg dråpevaksinerer katten min mot flått - gjør jeg ikke det må jeg plukke sju - åtte av de ekle kreka fra pelsen hennes hver dag - når jeg vaksinerer er det kanskje en og to i uka.

I dag vandra det en stor flått på gulvet mitt. Det vil si, ikke akkurat vandra. Den var så full av blod at den rulla og landa på sida og lå der og sprella med de små, små beina sine. Å måtte plukke opp et sånt dyr er ekkelt, ekkelt.

Når jeg skal plukke flått fra katten, bruker jeg en liten grønn krok jeg har kjøpt på apoteket, fester den under flåtten og vrir rundt. En flåttekspert uttalte en gang på tv at det var helt unødvendig å vri for å løsne en flått, siden den faktisk ikke har gjenger. Til ham vil jeg si at små unger som holder seg fast i noe og nekter å slippe ikke har gjenger de heller, men det hjelper å vri litt for å løsne dem - akkurat som med flått - det vet i alle fall alle mammaer.

OK - hva skal jeg fram til, bortsett fra å opplyse om at jeg ikke liker flått? Ingenting, egentlig. Akkurat som det flåtten er til - ingenting. Ikke som jeg vet i alle fall. Andre skumle og farlige insekter er nyttige fordi de sprer pollen og lager honning, for eksempel. Flåtten sprer sykdom og suger blod.

Noe må den være til, tenkte jeg, en eller annen nisje må jo den også fylle, en eller annen formildende omstendighet må det være, men nei, jeg finner ingen grunn til å ikke fortsette å hate flåtten, eller i alle fall mislike den sterkt.

Flåtten kan bli gammel, gammel. Seks år er mye for et insekt, synes jeg, og den kan sitte lenge i krattet uten mat, og bare vente på at for eksempel katten min skal komme forbi. Og så møter den kanskje meg, blir vridd løs, kastet i do og spylt ned. Og ute på det store, store havet driver det kanskje mange flåter rundt, med sultne flåtter som er triste og gråter. V

Vanligvis synes jeg synd på sånne som er sultne og gråter, men ikke i dette tilfellet, kanskje jeg skal vurdere det på nytt hvis de begynner å lage noe de også, som biene, eller i alle fall begynner å bruke en eller annen form for beskyttelse når de først skal suge blodet ut av oss, sånn at vi ikke får farlige sykdommer.

Fram til det skal jeg gjøre mitt for å gjøre verden flåttfri, og spyle hver eneste flått jeg møter ned i do.

.

mandag 9. juni 2008

Hils på Snoppe



Dette er Snoppe. Han har ingen bukser på. Hadde han vært et menneske, ville han blitt sett på som en raring, kanskje en litt skummel raring, der han gikk bortover veien med naken rumpe og sin lille rosa snopp. Siden han er en dukke, er han bare rar, for han kan vel ikke akkurat beskyldes for å se skummel ut.

Det var lenge tvil om denne figuren skulle bli en dukke eller en akkar. Han ble en dukke, men det er vel ikke usannsynlig at det kommer til å dukke opp en akkar eller to etterhvert.

Etter all kosedyrheklinga trengte jeg å gjøre noe annet, så jeg har tatt fram strikkepinner og strikker i vei - jeg begynner et sted og ser hvor jeg havner. Siden jeg ikke bruker mønster, vil det bare finnes en av hver av figurene mine, og det er mulig at jeg etterhvert vil la dem gå inn i en monsterdukkeserie som muligens kan bli et kunstprosjekt. (og her var det jammen mange forbehold: det er mulig at jeg kanskje på en måte...)

.

søndag 8. juni 2008

Hest eller ku?


Du skjønner at tida går fort når du har med deg den yngste ungen og kjæresten hennes på hyttetur. Og du skjønner hva en urban ungdom er når du får spørsmålet: "Er det hest eller ku?"

mandag 2. juni 2008

Om å lese andres brev og blå søstre


En gang leste jeg et brev som ikke var til meg. Sånt straffer seg, og min straff var at jeg ble sint og lei meg, og gikk ut og saget ned fem spireabusker som stod der i en slags hekk.

I det brevet som jeg leste som ikke var til meg, stod det om vakre spireabusker som blomstret. Ha, tenkte jeg, mens jeg leste klisjé på klisjé, og frydet meg over enkelte skrivefeil, siden jeg nå tross alt er norsklærer, spireabusker er aldri vakre. Og dermed tok jeg saga.

Og nå, mange år etter, må jeg nok si at spireabusker også kan ha sin sjarme. Ikke vakre, men kanskje litt søte likevel, i alle fall om natta når de lyser hvitt i mørket. Og aldri, aldri i hekk, det minner meg litt for mye om campingplass og kjerringhager, spireahekker og tuja er ikke min greie. Men alene, sånn som den jeg glemte å sage ned den gangen, eller kanskje sinnet mitt hadde gått over når jeg kom så langt, alene kan jeg innrømme at spirea i alle fall kan ha sin plass, også i min hage. Selv om det får meg til å bli litt urolig når jeg tenker på det brevet som ikke var til meg.


En som derimot har plass i hagen min så lenge hun bare vil, er Blå Valmuesøster. Jeg har hatt den i årevis, men er like spent hvert år, på om hun har klart seg. Hun liker egentlig et kaldere klima enn det er hos meg. Og hun har klart seg i år også, og nå står hun der, ven, vakker, blå. Og hun er ikke i nærheten av å være en klisjé...

.