onsdag 31. desember 2008

Generasjonsskifte

.
Du skjønner at du rykker opp i generasjonene når ungen din ringer og spør om det er greit å binde opp kalkunen med ullgarn. Det skjedde bare så plutselig - hun pleide å være en som kasta skittentøyet sitt fra seg på gulvet, og som la fra seg bøker overalt , og som glemte å legge cd'er og dvd'er tilbake i covrene. Hun pleide ikke å bry seg om hva som passet som tilbehør til kalkun, eller hvor mange poteter hun måtte beregne til åtte. Hun pleide å lure på om døde fugler ble til jord, eller om de fløy til himmelen. Nå lurer hun på hvordan man tilbereder bønner på best mulig måte.

Plutselig ringer hun og spør om sånne ting. Og plutselig går det opp for meg at det er forventet at jeg skal kunne svare på all verdens spørsmål som har med mat å gjøre, og andre ting, vanskeligere ting, kanskje ting som har med flekkfjerning å gjøre, eller forsikringsgreier, ting jeg alltid har tenkt at man kan spørre noen som er eldre enn seg selv om.

Plutselig går det opp for meg at i kraft av alder har jeg fått en autoritet jeg tenker at tilhører foreldregenerasjonen. Og, herregud, det går opp for meg at jeg er foreldregenerasjonen. De under meg er ungdom, de over meg er gamle, og det skjedde helt av seg selv.

Og jeg tenker at jeg må finne ut om den finnes, den boka jeg trenger akkurat nå, den med svarene på alle spørsmålene om kalkuner og innboforsikringer....
.

tirsdag 30. desember 2008

Nok nå...

.

Nok ribbe og kalkun. Nok av papir som er så glanset at det ikke kan resirkuleres, men står og tar opp plass vi strengt tatt kan bruke til noe annet. Nok av nisser og engler med skumle ansikter. Nok av småkaker som ingen spiser, julegodter vi glemte vi hadde, gløggen vi ikke drakk i år heller. Nok av kjølseskap fylt med ting vi synes må være der fordi det er jul, og en fryseboks med rester, man trenger faktisk ikke å kjøpe den største kalkunen man finner, selv om det er lurt med tanke på svinn - det kjennes ikke særlig lurt ut når man står der etterpå og plukker skroget og tenker at egentlig har man ikke lyst på restene, men man må, man må, for man er et fornuftig menneske som tenker at man både sparer tid og penger på å ha rester klare i fryseboksen.

Nok av Olsen-banden på TV, og programmer om Henki Kolstad, jeg orker ikke et eneste program til om Henki Kolstad, og ja, jeg vet at jeg kan slå av, og jeg gjør det, men bare det å vite at det finnes gjør meg irritert - det er nok nå. Nok av engelske kostymedramaer med handling fra 1800-tallet, med strenge damer og fnisete unge jenter, kan vi ikke få britisk krim i stedet, selv om det er jul, men ikke Poirot, vær så snill, det er nok nå. Vi tar heller en reprise på Morse, for eksempel, eller Frost.

Det er nok nå, nok av at noen tenker at de kan bombe andre bare fordi resten av verden er i julemodus og reagerer saktere og mildere enn ellers i året, det er nok nå, vi kan ikke late som om det er jevnbyrdige parter som slåss når den ene er mange, mange, mange ganger større enn den andre. Det er noens unger som blør og dør - helt virkelige unger som pleide å være levende og varme. Verden er ikke på liksom, og det er nok.

Nok. Nok papir. Nok søppel. Nok krig. Nok prat.

.

tirsdag 23. desember 2008

... og vi har pynte tre ...

.


Jula kom sakte i år, men nå, som både neket er på plass ute og treet er pynta inne, er det jul hos oss også. Treet er riktignok av plast, sånn at ingen skal bli tette og nyse, og vi har ikke akkurat overdrevet pyntinga, men noen nisser og noen engler er på plass, og selvfølgelig den litt alternative julekrybba.

Og vi tenker at dette er julen hvor vi skal hvile oss og slappe av. Vi har minimalt med oppgaver og avtaler denne jula, men vi har mange uleste bøker, alle sammen, og en og annen film kan jeg tenke meg at kommer til å snurre i denne filmglade/filmgale familien.

Nå slapper vi av - det lukter krydder og appelsin, posten klarte å levere de siste bestilte gavene i tide, de er pakket inn og plassert under treet, det er ingen vits i å stresse mer i dag. Nå kan vi rett og slett bare glede oss over at det er ferie og feire jul.
.

Og vi har sett opp fuggelband....

.

Neket er på plass, og nei, det er ikke, som enkelte onde tunger påstår, min julegave til katten.... Eller jo, på en måte er det det - min katt pleier å være litt trist om vinteren, og den ser ut tilå bli gladere når den ser småfuglene spise. Men altså - tanken bak å henge opp neket, er å mate småfuglene, ikke katten.

Vi pleide å henge fuglemat i plommetreet. Det var dyreplageri i dobbelt forstand. Det var synd på fuglene som så den deilige maten, men ikke turde å nærme seg. Og så var det synd på Katt - litt fordi fuglene ikke turde å nærme seg, og veldig fordi hun tredte seg inn i et veldig trangt fuglematehus og nesten ble sittende fast.

Vi har sluttet med dyreplageriet. Maten henger i et tre med torner, der Katt ikke klatrer. Fuglene spiser fornøyd av nek og meiseboller, og Katt ligger ganske fornøyd på en vedstabel like ved og følger med. Og kjenner vi katten vår rett, ligger hun der og gleder seg til at det skal flytte leieboere inn i fuglekassene til våren....
.

mandag 22. desember 2008

I år kommer jula sakte

.


Vi er litt på etterskudd når det gjelder jul. Vi sliter faktisk litt med å finne jula. Egentlig trodde vi at den befant i et skap under trappa, men nei, det var bare en anelse jul der. Vi tenker at dette er et år da jula kommer sakte, likevel regner vi med at den dukker opp, veldig snart og helt av seg selv, for det pleier juler å gjøre.

Det vi fant under trappa, var julekrybba, den som den største av ungene gråt seg til da hun var tre år. De veldig lite religiøse foreldrene klarte ikke å stå for de store tårene, og skaffet seg en krybbe, en krybbe som forøvrig har 20-års jubileum i år.

Vanligvis pleier Josef å få stå inne i krybba, men i år har husets to eldste barn, de to som juridisk sett, men bare juridisk sett, er voksne, byttet ham ut med en Furby. Og sånn skal den få stå i år, i år får Josef fri til å gjøre noe annet, og så får vi se til neste år, om han kommer tilbake, eller om flere av figurene rømmer etterhvert.
.

torsdag 18. desember 2008

1979: The Greedies synger julen inn...

.



The Greedies, eller The Greedy Bastards som de kalte seg først, var et kortvarig prosjekt som bestod av medlemmer fra Thin Lizzy og Sex Pistols. Bandet har ikke akkurat gått inn i musikkhistorien som en stor og viktig greie, men jeg er på desperat jakt etter jula, og benytter meg av alle hjelpemidler for å finne den. Også "A Merry Jingle". Det kan jo hende at det hjelper....
.

Huset som ikke sover...

.

Jeg har sagt det før, at jeg bor i et hus der det nesten alltid er mulig å treffe et våkent menneske. "Egentlig trenger vi ikke så mange senger", sa mannen min her en dag, "det står jo alltid en ubrukt seng et sted selv om alle er hjemme."

Jeg er våken og tegner små damer som bærer ting, og når jeg ikke gjør det, leiter jeg etter jula. Ei jeg kjenner fortalte meg at hun fant jula i kjelleren, selv holder jeg en knapp på at jula bor i skapet under trappa.

Jeg bor i huset som ikke sover, og forleden natt ble jeg jaget ut av kjøkkenet av husets 18-åring, han sier at mellom klokka 0400 og 0600 er kjøkkenet hans. Han romsterer rundt og koker ting, jeg romsterer rundt og leiter etter jula.

De gangene noen ringer meg tidlig om morgenen og lurer på om jeg har stått opp, vet jeg ikke alltid hva jeg skal si. Har man stått opp hvis man ikke har lagt seg? Om jeg sier nei, høres det ut som om jeg er i senga uten å ha stått opp - det er jo ikke riktig det heller.

"Våken, på en måte", skal jeg si neste gang noen spør, da trenger jeg ikke å forholde meg til uttrykket stå opp - norsklærere kan bruke veldig mye tid på å tenke over ord og uttrykk. "Våken, på en måte". Akkurat sånn kjennes det ut.

.

mandag 15. desember 2008

The Wombats: Is this Christmas?

.



Jeg trenger julestemning, og siden jeg både er svak for unge britiske menn som synger og spiller og merkelige australske pungdyr, prøver jeg å komme i julestemning med The Wombats "Is this Christmas". Jeg er særlig litt svak for åpningen, ...Not A Creature Was Stirring, Except A Wombat...

Jeg vet ikke helt om det hjelper på julestemningen, men det er forsøket verdt. Forøvrig skal The Wombats spille på Slottfjellsfestivalen 2009, men da er det vel neppe julesanger som står på repertoaret.
.

lørdag 13. desember 2008

En gang var jeg mammaen til Lucia

.


Det er mange år siden jeg stod tidlig opp på Lucia-dagen, det er i alle fall mange år siden jeg stod tidlig opp bare fordi det var Lucia-dag. Da ungene var små, stod jeg grytidlig opp, eller lot være å legge meg, det passer egentlig min natur best, og vekket dem kl 0600 med kakao og lusse-katter. Så satt vi med tente lys og så på Lucia-morgen programmene på svensk TV, helt like hvert eneste år, med scener fra kjøkkenet og fra stallen, de samme sangene, ikke bare Lucia-sangen, men også om å komme fra pepperkakeland.

Vi fortalte aldri ungene om den egentlige Lucia, vi husket alt for godt de sjokkerte blikkene vi fikk den gangen vi fortalte om det å være barnearbeider i gruvene i England, så vi tenkte at historien om Lucia og tortur og vold og øyne på et fat kanskje ikke ville falle helt i smak, og noen fortellinger var det greit å overlate til skolen senere.

I noen år var det barnehage med Lucia-frokost og Lucia-tog, det var slitsomt, vi likte egentlig den barnehagen som hadde Lucia-feiringen lagt til ettermiddagen bedre - frokost i barnehager passer ikke morgengretne mammaer så godt.

Et år var min unge Lucia. Det var et privilegium som ble de eldste jentene til del, de som gikk siste året i barnehagen. Vi husker enda hun som ikke ville gi fra seg kronen til nestemann, og moren hennes som kjefta, og vi husker hvor fort det toget gikk, og hvor vanskelig det var å fotografere ungen vår i fart. Og vi husker gutten som ikke ville ha på seg trollmannshatt, men ville ha glitter i stedet. Det var den samme gutten som sang "Santa Lucia dreit oppi lia" så høyt han bare kunne da verdens raskeste Lucia-tog løp forbi. Og vi husker han som slikka på lussekattene på fatet, og vi visste at han hadde vært med på å bake, så vi hadde ikke så veldig lyst på akkurat de kakene, og det var veldig vanskelig å late som om man spiste samtidig som de små bakerne stod der klare til å servere mer.

Det er mange år siden jeg stod tidlig opp og laget kakao på Lucia-dagen. Det er ikke det helt samme med tenåringer, de er ikke like lette å få opp om morgenen, og egentlig likte vi aldri lussekatter så tidlig om morgenen. Og ikke har vi svensk TV lenger, heller.
.

torsdag 11. desember 2008

Hjertevenner

.


Disse to figurene minner meg litt om Barbapapafamilien, både i form og farge. Jeg kaller dem hjertevenner, siden de har hvert sitt hjerte festet på kroppen.
.

Jeg er en bygd

.

Jeg er en bygd. Ikke en by, det overlater jeg til Anne Grethe Preus, en bygd er mer enn nok. Jeg er den vesle bygda som glemte at det var jul - i alle fall oppfører jeg meg som om jeg er det. Hver morgen våkner jeg og tenker at det er noe jeg burde gjøre, og det har noe med fuglenek og granbar å gjøre. Hver natt legger jeg meg, og tenker at det er noe jeg har glemt.
Bake, tenker jeg, det hadde kanskje vært en idé å bake noe, men så vet jeg ikke helt hva, og så har jeg glemt det like etterpå, da går jeg rundt og gjør noe helt annet, flytter på noe, for eksempel, eller tegner litt.

Her en dag forsøkte jeg å berolige en som var julestresset med at det er god tid, det er lenge til jul. Da fikk jeg blikket. Det oppgitte blikket som så tydelig viser deg at du ikke har skjønt noenting, og at det du sier er helt bak mål. Jeg ønsker meg litt julestress jeg også, bare litt, sånn at menneskene jeg bryr meg om i alle fall får en julegave fra meg, som ikke er kjøpt på bensinstasjon kl 14 julaften. (Men for sikkerhets skyld skal jeg sjekke på bensinstasjonen hva de har som eventuelt kan brukes i ytterste nød, bare sånn for sikkerhets skyld)

Jeg pleide å være et julemenneske som bakte 7 slag, hengte opp julegardiner og fylte huset med nisser. Hallo - hvor ble jeg av? Når ble jeg ei bygd? Er det en viss mengde juleting vi skal gjøre i livet, og fordi jeg hadde noen voldsomme år, har jeg brukt opp julegreiene for alltid? Eller er det sju magre og sju fete juleår, og jeg er inne i de magre? Og det er ikke første året jeg har det sånn, jeg skrev om akkurat det samme i fjor, om å være kjerringa når julekvelden kommer.

Jeg har laget en liten lapp der det står noen få juleting. Den skal jeg se på i morgen, og plukke ut en av tingene; skaffe et nek, tenne litt røkelse, kanskje, eller stappe en appelsin full av nellik. Man trenger ikke å være veldig entusiastisk for å klare noen av de tingene der. Og så kan jeg late som om det er en del av veien mot jul - den bittelille grusveien gjennom bygda. Og jeg tenker at grusveier kan være hyggelige de også, selv om de ikke er like brede og fulle av lys som byveiene.
.