tirsdag 29. april 2008

Blomst og ublomst i hagen min


Jeg er ingen ryddig person. Jeg er absolutt ingen ryddig person. Alle som har sett en av arbeidspultene jeg har sittet ved opp gjennom årene vet at der jeg er, er det mange ting. Alt for mange ting. Hadde jeg vært et dyr, hadde jeg uten tvil vært en hamster.

Jeg er ingen ryddig person i hagen min, heller. Det vokser ting opp der det i utgangspunktet ikke var tenkt at det skulle vokse, og ugresset sprer seg ved voldsom kraft. Heldigvis er tulipaner fulle av livskraft, så disse har kjempet seg opp i noe som egentlig pleier å være et bed, men som ikke ble ryddet i fjor høst.


At jeg ofte synes at ugresset er veldig pent, gjør vel også sitt til at mange nok synes jeg burde gjøre flere hageting. Men når løvetannen står der, i grusen, og ser ut som en liten sol, er det vanskelig å nappe den bort - og den er definitivt blomst, ikke ublomst. Dessuten har jeg hørt at det er visse dager i løpet av året løvetannrøttene sitter løst, og det er i alle fall ikke i dag.


I grøftekanten vokser det fioler. De er et av de fineste vårtegna jeg vet om. Vanligvis er det fullt av hestehov ved siden av dem, men ikke i år. Hvor er hestehoven, tro? Og hvorfor er den seinere enn både løvetann og fiol. Det lurer jeg på...

søndag 27. april 2008

Rotter i huset


"Når ungene dine flytter hjemmefra, må du huske på å markere eiendom på rommene deres," sa hun, den kloke damen jeg var i kollokviegruppe sammen med, "om ikke annet må du sette inn en symaskin eller en bokhylle for å vise at det ikke er deres suverene territorium lenger," fortsatte hun. Hun visste hva hun snakket om, hennes voksne sønn hadde flyttet hjem på gutterommet som om ingenting hadde hendt, og som om årene på medisinstudiet ikke eksisterte.

Hun var voksen, over 40. Jeg var tidlig, tidlig i 20-åra, og det virkelt utenkelig at mitt bittelille barn noen gang skulle ha lyst til å flytte fra meg. Etterhvert så ble det klarere og klarere at mitt lille menneske var helt sitt eget, og at hun en dag skulle ut i verden å klare seg selv, var en selvfølge. Da hun flyttet for å studere, visste jeg at hun var voksen, og at hun aldri mer skulle bo hos meg.

Likevel, jeg husket på det den kloke damen en gang sa, og vi satte inn en arbeidspult med pc på det som hadde vært hennes rom.

Det jeg glemte, var råd nummer to fra den kloke voksne damen, det om å aldri la utflytta unger ta med seg kjæledyr hjem.... Min største unge har akkurat vært på besøk, og denne gangen kom hun ikke alene. Hun kom med sine to rotter, Ronny og Raymond. To søte, morsomme dyr, som er snille og sosiale, som er morsomme å se på og hyggelige å kose med. Og som er her. Hos meg. For den eldste datteren har reist hjem til seg selv for mange dager siden. Rottene har ikke reist noe sted. De bor på rommet til den eldste hjemmeboende. Selvfølgelig er det bare midlertidig. Og de er jo så søte...

Og jeg har begynt å leite i hukommelsen, for jeg er sikker på at det var tre ting hun sa, den kloke damen, om hva man burde gjøre når barna flyttet hjemmefra...

mandag 21. april 2008

Håpet er lysegrønt...


... og som utdannet norsklærer burde jeg selvfølgelig huske hvem som sa det først. Jeg tror det er tittelen på ei novelle av Alexander Kielland, jeg tror det så mye at jeg nesten er sikker, og gidder ikke å sjekke det. Ikke er det så viktig akkurat nå heller, det viktige er at våren er lysegrønn, ingenting i hele verden er mer lysegrønt enn våren.

Ute står bregnene, lysegrønne, og de ser akkurat ut som en gruppe med ungdommer - det ser ut som om noen snakker med hverandre, noen kliner litt, og noen står bare der og ser på. Jeg synes bregnene er på sitt fineste akkurat nå, der de står og ruller seg litt mere ut for hver dag, akkurat som ungdommer, helt til de er helt ferdige og voksne.

Jeg tenker at kanskje vikingene også så på bregnene, og tenkte at de var fine og sammenrulla og lysegrønne. Og at de, vikingene, ikke bregnene, tenkte at dette vil jeg fange, dette vil jeg skjære ut i tre. Og at de gjorde nettopp det. Eller kanskje ikke. Det spiller ikke noen stor rolle om hvorvidt bregnene var med på å inspirere til dragehodestilen - det er morsomt å lage tanker rundt at det kunne vært sånn.

Og hvis jeg var viking, eller treskjærer, ville jeg i alle fall latt meg inspirere av bregnene. De lysegrønne, om våren.

søndag 20. april 2008

Forsythia


Hvis Forsythia hadde vært en dame, forestiller jeg meg at hun hadde vært en litt streng mager dame med brune strømper og fornuftige sko. Hun er definitivt te-drikker, og hun drikker gul Lipton te, ikke fordi den er god, men fordi hun alltid har drukket den.

Hun er klar og tydelig når hun uttaler seg om noe, og hun er ofte så stram at man kan si hun er krass. Selv om man egentlig er litt redd henne, og ikke liker henne noe særlig, er det likevel noe der som fascinerer og som får oss til å gi henne oppmerksomhet og behandle henne med respekt.

Og av og til glimter hun til og viser en annen og mer fargerik side av seg selv.

Nå er jo ikke Forsythia noen dame, da. Hun er en busk som vokser i hagen min, en gullbusk, og akkurat nå blomstrer hun. Hun blomstrer på naken kvist, med blomster som er så gule at de nesten ser ut som noe noen har plassert der.

Og akkurat som den damen som finnes i min fantasi, er min gullbusk ganske streng og kjedelig, og jeg liker den nok ikke så godt. Likevel, jeg passer på å klippe den ned etter blomstring, og jeg følger med for å se om den har det bra.

Og av og til, om våren, glimter den til og viser en annen og mer fargerik side av seg selv....

torsdag 10. april 2008

Flere hekla chihuahuaer

Her er et nytt kull hekla chihuahuaer, b-kullet etter at jeg begynte å sette navn på dem. Møt, i første rad fra venstre: Benny, Balder, Bailey, Brownie og Baltazar. Bakerst fra venstre står: Bianca, Blanche og Brittney.

Om jeg skal hekle alfabetet? Lite trolig, men man kan aldri vite med besettelser. Noen jeg kjenner tror jeg ikke stopper før jeg har hundre, jeg er ikke like sikker. Uansett - c-kullets to første ligger allerede umontert i en pose, så noen flere blir det i alle fall.