Verdens styggeste grill?

Jeg tilhører de som mener at grilling er oppskrytt - veldig oppskrytt. Joda, jeg liker mat som er grillet, det er ikke det, det er bare det at det er så innmari mye som må gjøres før man kommer til punktet der man faktisk kan spise. En ting er at man må kjøpe maten, det kan jeg vel ikke akkurat klage på, siden det gjelder andre ting man putter inn i gapet også, og selv om det er kjedelig i matbutikk aksepterer jeg at det er en nødvendig aktivitet. Det jeg synes er et pes, er all bæringa av maten. Ut av butikken, inn i bilen, ut av bilen, inn i huset, inn i kjøleskapet, ut av kjøleskapet, ut av huset.... Jada, jeg er nok lat som har et sånt forhold til å bære rundt på maten min, oo jeg synes det er like kjedelig å bære tallerkener og bestikk ut og inn også. Derfor synes jeg altså at grilling er oppskrytt. I vår familie har vi ikke eid grill en gang de siste åra, helt til nå. I forrige uke insiterte ungdommene i huset på å grille, og far måtte kjøpe grill. Siden de fleste butikkene her vi bor hadde stengt, ble løsninga Europris. Der var det åpent, og de hadde grill, én grill. En fotballgrill. Kanskje den ikke er den styggeste grillen i verden, men jeg vil i allefall tippe at den konkurrerer blant de ti øverste på lista. Alle i familien vår syntes veldig synd på far i huset som måtte stå i kø på Europris og betale for monsteret, uten pose over hodet... Men den funka, og det ble svidd mat den dagen. Og grillen er her, og kommer nok til å bli brukt noen få ganger i sommer, så får vi se til neste år, om den kanskje ender opp som fotballfuglebad....

Marihøner

Marihøner ute og marihøner inne. Disse er inne, og bor vanligvis i såpebutikken min. Noen ganger, når det er fint vær, og vi har åpent, får de være ute på utstillingsstolen. Dette er fingerdukker, strikka sådanne, og heter noe sånt som Mari og Marianne Marihøne.

Om luking og sånn....

Jeg er veldig glad i å ha en hage, men ikke fullt så glad i hagearbeid. Hagen min er stor, ugrasset vokser fortere enn de tamme plantene, og de tamme plantene formerer seg og kommer opp steder de ikke skal komme opp. Jeg er i ferd med å lære meg å luke bort sånne små planter som kommeropp på uønska steder. Tidligere har jeg latt dem stå, eller flyttet dem til et mer passende sted. På den måten har jeg riktignok fått veldig mange planter, men det har også resultert i at luking har tatt innmari mye mer tid enn det det har trengt å ta. Så nå røsker jeg opp små planter som ikke vet sitt eget beste og vandrer bort fra stedet de opprinnelig ble planta. I mine bed forsøker jeg å innføre en innvandringspolitikk som ville fått UDI til å bli stumme av beundring. Likevel, det finnes smutthull, og når sterke botaniske hensyn tilsier det, lar jeg av og til en fremmed plante få bli. Akeleiene får for eksempel alltid asyl i mine bed, rett og slett bare fordi de er så pene. Men det gir meg en noe flau smak i munnen, det å kaste alle de andre små plantene. Så nå skal jeg ut å grave - jeg skal lage meg et bed som kan ta i mot alle de som ikke er ønska andre steder i hagen, og jeg tipper at det virkelig vil bli et fargerikt fellesskap.

Jordbær!

Dette har jeg spist i dag, ja, altså ikke telefonen, det får da være grenser for grådighet, men bæret. Hadde dette jordbæret vært menneske, hadde det vært siamesiske trillinger, minst.

Kattene mine

Det er ikke akkurat hemmelig at jeg er veldig glad i katten min, og at hun er en ganske bortskjemt og bestemt katt. Hun kommer og går som hun vil, og om vi ikke gir henne det hun ønsker når hun ønsker det, ser hun på oss med det uhyre arrogante katteblikket som forteller oss hvor lite vi egentlig er verdt, og at vi er veldig heldige som har henne, og det burde vi vite å sette pris på. Er vi litt for sene med maten, kikker hun på oss og går sin vei. Vanligvis er katter veldig lette på foten og smyger seg lydløst rundt. Vår katt tramper i trappa for å si fra at hun kommer, hvis hun da i det hele tatt gidder å gå opp trappa selv. Ofte setter hun seg på trinn nr 3 og venter på at jeg skal komme og bære henne opp, og ritualet tilsier at øverst i trappa skal vi stoppe og se ut vinduet noen minutter, før jeg allernådigst får lov til å gi henne mat. Hvis det har seg sånn at jeg går forbi katten på trinn nr 3, fordi jeg f.eks har hendene fulle av noe annet, hender det at hun surner til og blir sittende. Og hun kan sitte der lenge. I flere timer har hun sittet der, sur og tverr, og ventet på at noen andre skal gå opp trappa - ikke for at de skal bære henne, men for at hun skal gå sammen med dem opp, og samtidig vise meg at jeg er den laveste av de lave her i huset. Likevel elsker jeg den katten, hun fascinerer meg, og når hun er hyggelig og blid, føler man seg som verdens snilleste kattebærer...

Siden den ekte katten min er så humørsjuk og ustabil, holder jeg på med å lage noen katter som alltid er snille og alltid vil klappes. Kosedyrkattene mine er hekla, og her er de to første - jeg har to til som ligger og venter på å bli montert. De skal få flytte ned på "Skum - såper og sånn" om ikke så lenge, jeg må bare ha dem litt hjemme og se på dem først.

Apostrof - nei takk

OK - jeg er kanskje ikke lærer mer, men kanskje det er sånn at hvis man først har hatt som jobb å rette skrivefeil, klarer man ikke å la det være. Og jeg er ingen fanatisk retter, absolutt ikke, og jeg er heller ikke verdensmester i rettskriving. Likevel, selv om jeg skriver feil både titt og ofte, vil jeg påberope meg retten til å bli irritert og sur av alle apostrofene som sniker seg inn i skriftspråket. Det er sånn at som hovedregel skal det ikke være apostrof ved genitivsuttrykk på norsk - det heter altså ikke Stine's stikkelsbær eller Jorunn's jordbær - det heter STINES STIKKELSBÆR og JORUNNS JORDBÆR. Det kan derimot hete Vigdis' vesle verden, eller Liss' lisser.... Tror du jeg tuller? Hos språkrådet står det enkelt og greit om bruk av apostrof i norsk rettskrivning. Og siden det stort sett aldri skal være apostrof, er det sikreste å la det være. Så slipper mann å stifte bekjentskap men norsklærerens rødpenn, man kan ringe til Hansens rørleggerfirma, og mens man spiser maten sin på Kåres kafé, kan man kikke i avisa og kanskje lete etter en ordelingsfeil man kan irritere seg over....

Apekatter i Bakgården

Når det er fint vær, og det samtidig er åpent hos "Skum - såper og sånn", hender det at vi flytter noen av tingene ut på veggen. Akkurat nå er det de hekla apekattene som får henge der i solsteika. Ellers er det bare vakkert utenfor såpedøren vår - en nydelig clematis med rosa og hvite blomster er i full blomst - den kan du se her.

I hagen min....

Jeg skal ikke påstå at jeg blir veldig snill og rolig av å vandre i hagen min - jeg kan f.eks bli utspekulert slem mot både snegler og liljebiller og andre som truer ting jeg gjerne vil få til å gro. Og jeg banner ganske mye når jeg luker, og jeg blir frustrert og urolig over aldri å rekke nok - ugrasset vokser alltid fortere enn plantene rundt. En eller annen sa en gang, selvfølgelig i en veldig kjekk tone, at ugrass er også grass.... Javel. Så? Jeg trenger ikke å elske det likevel, og jeg tillater meg fortsatt å banne over skallerkål og kveke. Akkurat som når noen sier at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær - jeg banner da også. Og få ting får meg mer muggen enn utsagnet "ut på tur - aldri sur". Særlig at de har vært på tur med mine unger da de var mindre - en som ropte "kjøre bil, kjøre bil" hver gang vi gikk under et stort tre, en som alltid forsvant, og en som ville at vi skulle bære. Men altså - luking får meg ofte til å banne. Nå synes ikke jeg at det er så ille med banning, jeg liker det godt, og har et stort banneordforråd, men heldigvis så lar jeg meg likevel ikke plage av at det er uryddig i hagen, og stort sett klarer jeg å se forbi mye av det som også er grass, eller se på det og tenke at sånn er det bare - det er mye annet fint ute. Og jeg elsker å gå tur i hagen min - jeg kikker i bedene, vandrer oppom skogkanten, ser på fuglekassene, pirker litt i komposten og lukter på blomstene. Ofte bærer jeg rundt på den veldig rare og veldig bortskjemte katten min, hun liker nemlig å bli båret tur med. Eller jeg tusler rundt og snakker litt med meg selv, og føler meg kanskje bittelite grann roligere enn ellers, og kanskje litt snill. Hvis jeg da ikke møter på en liljebille, eller to .... Og noen ganger er det bare vakkert i bedene, og at det er ugrass rundt den vakre lille geraniumen spiller ingen rolle, og katten er også snill i dag, hun varmer seg på muren heller enn å sitte vakt under fuglekassene. Så i dag er det godt å være både katt, menneske, fugl og ugrass i min hage....

Rosa elefant...

Når man ser rosa elefanter, pleier det vel vanligvis å være et uttrykk for at alt ikke er helt sånn som det skal. Min rosa elefant er bare snill og vennlig, ikke særlig klok, kanskje, men det gjør ikke noe når du er en lekeelefant. Herregud, jeg tror at kloke kosedyr ville hatt det veldig vanskelig - mange barn gjør slemme ting med lekene sine, og det ville vært vanskelig for en klok lekeelefant å akseptere et liv i ufrihet. Kosedyr må rett og slett stille opp på mange rare ting, og de kan pakkes bort eller kastes når de har gjort nytta si. Sånn sett er det greit at de er dumme - tenk så leit å vite at du har en begrensa nytte, og at du plutselig kan bli overflødig, selv om du fortsatt er fullt brukbar. Og i dagens samfunn er kosedyra så mange, at eieren kan ha vanskelig for å knytte seg til og bli kjent med hver enkelt. De blir sett på som bare en elefant, og ikke som elefanten med den ekstra morsomme snabelen, eller den som er best å klemme på. Dette kunne lett endt opp i betraktinger om hvorvidt de kloke har det verre enn de dumme, så jeg vil presisere at jeg snakker om kosedyr, og at all likhet man måtte kunne finne med synet på folk i den virkelige verden er tilfeldig.

Denne rosa elefanten står i min såpebutikk, enn så lenge. Det står og ser ut vinduet, og i dag er det det første av sesongens lørdagsmarkeder, så det er vel noen nye å se på der ute. Det kan jo være at den finner et hjem hos et snillt lite menneske som vil kose og klemme på den. Og er den ekstra heldig, blir den kost helt opp. Og da er plutselig en rosa elefant blitt til et uttrykk for at noe er akkurat som det skal...