Dyreliv i hagen

OK - jeg bor nesten i skogen, og jeg har en til tider alt for stor hage. Mesteparten av tida, faktisk, men det spiller forsåvidt ingen rolle akkurat nå - det spiller mest en rolle når gresset skal klippes, eller det MÅ lukes. Når man nesten bor i skogen, er man utsatt for dyr, og stort sett er det veldig hyggelig. Det er søtt å se rådyrkalver suge på bladene på plommetreet, og det er nesten greit at de voksne rådyra forsyner seg av rådyre planter. Det er morsomt å se reven tusle forbi om natta, og grevlingene er også artige - de ser ut som et slags dyr som egentlig burde vært utdødd - ganske trege og ganske umoderne. Ja, og så er det insekter her, snegler og vepsebol, og humler som nesten kræsjer i vinduet, og ute i en krok av hagen vokser det brennesle, sånn at neslesommerfuglen skal ha et sted å være. Og vi setter opp fuglekasser, flere for hvert år som går. Høyt henger de, og hyggelige er de. Men så har det seg sånn at fugler ikke alltid velger å bo i fuglekasser satt opp på spesielt egna steder. I år har en fuglefamilie slått seg til oppunder taket på garasjen som ikke er garasje, men arbeidsrom. Ved siden av der de har slått seg ned er en takrenne med vinkel, ved siden av der er det en vedstabel. På toppen av dette sitter det en katt. Jeg og katten har kranglet i hele dag - jeg flytter katten, den sniker seg tilbake. Jeg skjønner selvfølgelig at katten vil ha fugl, men jeg kan ikke med ro i sjelen sitte å se på at den høster et fuglereir. Vedstabelen er nå flytta for å gjøre det litt vanskeligere for katten - de stakkars fugleforeldrene ser ikke fullt så nevrotiske ut som de gjorde for et par timer siden, og katten har flyttet seg noen meter. Hun går ikke langt, og min teori er at hun kommer til å vente til ungene begynner å fly, og at hun da kommer til å prøve å fange dem. Man kan jo håpe på at det å flytte vedstabelen var det som skulle til for å redde noen små fugelunger, eller at akkurat det reiret er bebodd av verdens dyktigste flyvere.

En liten venn....

Eller som her, to små venner. Disse har jeg hekla mange av, og flere av de bor i den bittelille såpebutikken min. Egentlig kaller jeg dem for bakgårdsbabyene mine, siden det er i Bakgården vi har såpebutikk. "En liten venn" er fellesbetegnelsen jeg har på dukker og dyr jeg lager og selger derfra, og etterhvert kommer jeg til å vise flere av dem her også. Akkurat disse babyene ble til fordi jeg bestemte meg for å bruke av det ganske store garnlageret mitt, mønsteret laget jeg med utgangspunkt i et mønster jeg hadde på en kanin, men fordi jeg ikke hadde nok garn til kaninen ble det en baby i stedet. Jeg må innrømme at siden jeg syntes babyen ble veldig søt, løp jeg og kjøpte mer garn, så jeg kan ikke skryte av at garnlageret ble mindre av dette. Men neste gang jeg lager noe, skal jeg nesten helt sikkert bare bruke av det garnet jeg har i huset....

Det går likar no...

Jeg visste at det var dumt å sette seg ned å se på NRKs program Landeplage, der Ravi presenterer nettopp landeplager. Jeg visste det, jeg vet jo at hodet mitt er skrudd sammen sånn at når noe først fester seg kan det være innmari vanskelig å få det ut igjen. Det er selvfølgelig en stor fordel når man går på skolen og skal lære noe utenat. Det er bare ikke like morsomt når man mer enn 25 år etter forsatt tar seg i å mumle "gamle Noreg, nørdst i grendom".... Og når man er lagd på den måten, og vet det, ser man ikke på Landeplage, i alle fall ikke hvis man vil beholde vett og forstand. Men jeg gjorde det.

I et anfall av overmot satt jeg foran tv og så presentasjonen av "Det går likar no". Resultatet er, og dette burde jeg visst, at jeg hver morgen våkner opp med "Det går likar no" i hodet. Flere ganger hver dag nynner jeg på den, og jeg hører den før jeg sovner. Og det har jeg gjort i flere uker nå.... Ingenting hjelper. Jeg, som egentlig liker Lou Reed og Nick Cave og det lett dystre, går rundt og nynner å - å - å..... Jeg har prøvd å spille mange typer musikk for å fortrenge DDE, men hittil har det vært umulig å finne botemiddel - et lite øyeblikk trodde jeg at Babyshambles hadde klart det, for selv om det kanskje ikke tar seg så godt ut med damer på over 40 som nynner på "Fu*k forever" på toget, er det bedre enn alternativet. Men det varte da heller ikke lenge. Andungen Kvakk-Kvakk funker ikke som fortrenger, ikke Postmann Pat melodien heller (Noddy tør jeg ikke å prøve). I et anfall av desperasjon prøvde jeg et nytt Ravi-program, man har jo lært at ondt skal ondt fordrive. Jeg trodde "Svake menneske" kanskje kunne gjøre jobben, og det funka i går kveld, og for en gang skyld sovna jeg uten å høre at det går likar no.... Men våkne til det gjorde jeg.

Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, men det er nok sånn at for at noe så ille skal ut, må noe nesten like irriterende inn. Så nå skal jeg se om jeg kanne finne fram til Finlands bidrag til Melodi Grand Prix for veldig mange år siden, "Nuku pommin", et irriterende bidrag fra tidlig -80-tall, som sikkert bare jeg i hele verden husker, men om noe kan erstatte DDE, er det kanskje den. Og nei, det går ikke likar no....

Vigdis vesle verden

En av flere små verdener, faktisk. Noen ganger jobber jeg med kunst, og da er verdenen min her. Andre ganger jobber jeg med såpe, og da er verdenen min her. Og så har jeg jo den virkelige verdenen å forholde meg til, den som ikke er den vesle, men den store, og ganske uoversiktlige.

Men av og til er jeg her, i Vigdis vesle verden, og pusler rundt med små ting - litt håndarbeid, kanskje, eller kan hende jeg hører på musikk eller leser ei bok.

Eller kanskje jeg diskuterer litt med meg selv, om krig og fred og politikk og sånn, eller rydder litt i tanker og ting. Sannsynligheten for at jeg rydder i noe som helst er forresten ikke så veldig stor - det er vel heller sånn at jeg kanskje roter litt rundt i saker og ting, før jeg går videre til et annet prosjekt. Jeg har mange, mange halvferdige prosjekter liggende - kanskje jeg kommer til å legge ut noen av dem her etterhvert som de blir ferdige, hvis de blir ferdige. Eller kanskje ikke.... Noen ting blir ferdige også, så ferdige at de havner hos "Skum - såper og sånn", den bittelille såpebutikken jeg har sammen med Ruth. Men mange ting ligger i skuffer, skap og poser, og skal kanskje bli noe en dag. Akkurat som meg. Det er bare ikke helt sikkert hva.... Enda.