onsdag 19. desember 2007

Nisser i nålefilt

Jeg skulle rydde og vaske til jul. Og pynte. Det gikk ikke så veldig bra, og jeg kan verken skylde på tetonene eller den stakkars lille poselensgutten. Ansvaret er mitt, og bare mitt. Men jeg har i alle fall satt fram tre nisser, og jeg tenker at jeg har blitt ganske god venn med filtenålen nå i desember, og det er jo noe. Det er morsomt å lage disse nissene, ull er et materiale som er godt å ta i, det lukter levende, og figurene som blir formet ser på en måte snille ut. Og så bryr de seg helt sikkert ikke om at jeg ikke har ryddet nok til jul...

søndag 9. desember 2007

Litt om julekvelden, og litt om kjerringa....


Hvert år føler jeg meg litt som en innbygger i den vesle bygda som glemte at det var jul. Det vil si, jeg vet veldig godt at det er jul - hver eneste helg står jeg i den bittelille såpebutikken min og pakker inn julegaver. Det er såper, kosedyr, smekker og nisser.

Ja, jeg vet at det er jul. Jeg bare later som om det er lenge, lenge til, og at det egentlig ikke har noe med meg å gjøre. I mitt hus er det ikke en eneste helt ferdig julegave - det lille som har kommet i hus er ikke pakket inn. Ingen kaker i kakeboksene, ikke en eneste nisse titter fram fra noe som helst, ikke en juleblomst av noe slag.

Og jeg tenker at jul på lavt nivå også er jul - og at en og annen nisse kan finnes fram rett før, og det viktigste av alt er at juledagene blir slappe av dager, sammen med mennesker jeg har lyst til å slappe av med. Og vaskepolitiet kommer vel ikke i år heller, håper jeg. Og hvis de skulle slumpe til å komme innom, kan jeg i alle fall si at jeg vasker hendene med julesåpe...

mandag 3. desember 2007

Vigdis virkelige verden, og den vesle...


Vigdis virkelige verden er nok prega av at dette er en årstid der det skjer mye, og at mye av det som skjer er slitsomt. For eksempel novemberturen til IKEA med mann - den satt i kroppen en stund. Så var det kunst- og håndverksmessa på Lillestrøm - den satt i beina i mange dager, selv om badesalt for slitne føtter lindra det verste. Og så er det det faktum at jeg befinner meg halvveis i siste året på Det Tverrfaglige Kunstinstitutt, og slettes ikke er i nærheten av å føle meg ferdig, men heller mer halvveis....

Da er det godt at det ikke bare er Vigdis' virkelige verden som teller, men også Vigdis' vesle verden. I min lille verden pusler jeg rundt med små kosedyr jeg har heklet, og finner fram nissene fra tidligere år.

OK - det siste er egentlig ikke helt sant. Vigdis' vesle verden er riktignok koseligere enn Vigdis' virkelige verden, men jeg kan for skams skyld ikke ljuge på meg å ha funnet fram nisser. Her kommer nok julepynten til å komme fram rett før kirkeklokkene ringer jula inn.

Men - noen nisser er det her. Jeg lærte nemlig noe nytt da jeg var på kunst- og håndverksmessa - jeg lærte meg nålefilting. Jeg handlet en nissestartpakke hos noen veldig hjelpsomme damer fra Ullform i Stavanger, og mitt aller første nålefiltprosjekt er nissejenta på bildet her. Hun laga jeg på messas siste dag, mens guttene har blitt til senere.
På messa var også noen veldig hyggelige dansker, de kom fra Kartehuset, som ligger på Fyn. Jeg gikk vel litt mer amok i ullhylla deres enn jeg hadde tenkt til, men ulla var bløt og nydelig å ta på, så jeg måtte eie den. Forhåpentligvis klarer jeg å lage noen ullskulpturer etter hvert... Og jeg vet et sted jeg skal innom neste gang jeg er på min favorittøy, Fyn.

torsdag 15. november 2007

Om å ha med menn på IKEA...

En gang var jeg og venninna mi på IKEA sammen med våre to prepubertale døtre som akkurat da fant ut at de skulle være uvenner. Det var slitsomt og krevende, men likevel: det var ikke i nærheten av hvor slitsomt det er å være på IKEA sammen med en mann - i alle fall min mann.

Min mann hater IKEA. Han blir ofte sur allerede før vi kommer inn, ja, han blir sur bare av ordet. Jeg vet det egentlig, men jeg hadde nok enten glemt hvor ille det var, eller så var det det at jeg innerst inne hadde et lite håp om at det hadde skjedd et under, og at det skulle gå an å besøke IKEA uten å ha lyst til å ta ut separasjon ved utgangen.

Forresten, jeg vet at det ikke bare er meg som har det sånn - jeg kjenner flere par som hater hverandre etter et par minutter inne i butikken, og som reiser i fullstendig stillhet hjem igjen når de er ferdige. Og det er bare å kikke rundt seg - inne på IKEA er det mange med ganske anstrengte ansiktsuttrykk, og de av oss som liker å lytte på andre, hører ofte hvordan folk, som sikkert liker hverandre til vanlig, snerrer stygge kommentarer til hverandre. Siden damene jevnt over ser blidere ut enn menn akkurat på IKEA, tolker jeg det som om de har det bedre der enn mennene - de går rundt og kikker på serviettpakker og bruker lang tid på å finne de riktige stearinlysene.

Av og til ser man menn som ser ut til å ha det bra, og i dag hørte jeg faktisk en mann som snakket med kjæresten sin om noen kule lyspærer... Ja, det er helt sant. Jeg, som ikke ante at lyspærer trengte å være kule, ble kjempenysgjerrig. OK - de var store, og pene til å være lyspærer, men ærlig talt... Hadde min mann sagt noe om kule lyspærer, hadde jeg trodd han var syk. I det hele tatt - hadde han sett noe han gledet seg over på IKEA, ville jeg trodd han var syk. Han tror at alt dumt i verden kommer fra Amerika og IKEA.

At min mann presterte å ta med seg en handlevogn med betalte varer opp i annen etasje, og det er strengt forbudt, må vite, og at heisen ned, som ikke er den samme som heisen opp, var i ustand, sånn at vi måtte snakke med to IKEA-ansatte og hjelpes ned i en heis som egentlig ikke gikk ned av en sikkerhetsvakt, toppet det hele. Min mann påstår at han aldri skal på IKEA igjen. Han har sagt det før, men denne gangen tror jeg kanskje han mener det.

Så kjære, kjære, IKEA; kan dere ikke lage et mannerom? Et rom med kaffe, aviser, TV, playstation og pc. Et rom der vi kan levere mennene våre når vi kommer, og hente dem når vi har gått rundt og plukket i småtingene og kartlagt hvor alle de store tingene vi trenger bærehjelp til er. Da slipper vi det slitsomme med gretne menn som leiter etter varer og går seg vill i kjøkkenavdelingen.

Og jeg lover - vi skal hente dem ved utgangen, og aldri, aldri, bare bruke det som et billig oppbevaringstilbud. For særlig billig blir det nok ikke, når vi endelig får handlet med oss de ekstra tingene vi haster forbi når vi går der sammen med utålmodige menn. Men at det vil være verdt hver krone, det er jeg sikker på....

onsdag 31. oktober 2007

Støv suger. Støvsuger.

Jeg forholder meg ikke til støvsugere. Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg støvsuger i løpet av et år, jeg har en anelse om, men er ikke helt sikker på, hvor støvsugeren står i mitt hus, eller om den i det hele tatt har en fast plass. Jeg vet at vi har en støvsuger, og at den er blå. Jeg vet ikke om det er en bra støvsuger eller en dårlig støvsuger, jeg antar at den er helt vanlig, men jeg har ikke noe forhold til den. Jeg hater ikke støvsugeren, men den er heller ikke vennen min, vårt forhold er nærmest ikke-eksisterende, og de få gangene vi har noe med hverandre å gjøre, gjør vi det så fort vi kan.

I går måtte jeg forholde meg til en støvsuger, mitt arbeidsrom på skolen hadde ryddeuke, og jeg sa at jeg kunne støvsuge. Støvsugeren vi har på skolen er rød, men bortsett fra det er den ganske lik den vi har hjemme. Det var bare det at den sugde ikke støv - jeg og støvsugeren flyttet oss over gulvet, men støvet rørte seg ikke. Et klokt hode sa at den sikkert var full. OK - akkurat da var det litt pinlig å være dame på over førti som aldri har åpnet en støvsuger. Men med god hjelp lot maskinen seg åpne - den hadde faktisk to rom, et til ekstrautsyr jeg ikke ante at fantes, og enda mindre hva det skal brukes til, og et med en veldig full støvsugerpose. Siden det var tomt for støvsugerposer, kan jeg ikke skryte av å ha skifta pose i en støvsuger, men jeg har åpna og lukket en støvsuger. Og jeg har funnet et voksent menneske til som aldri hadde åpna en støvsuger, og som tilfeldigvis også går på min skole. Jeg tror noen av de andre elevene var litt sjokkerte over at det fantes to av oss på samme sted. Men nå er det altså to færre voksne damer som aldri har åpna en støvsuger i verden enn det det var i går. Vi har riktignok ikke skifta støvsugerpose enda, men det kommer, det kommer. Kanskje.

Bildet viser forresten en støvsuger jeg har et forhold til. Dette kunstverket hang på høstutstillingen 2007, og er laget av Michael Johansson. Han er en kunstner det er vært å se nærmere på - jeg synes han er en spennende samtidskunstner med spennende objekter.

tirsdag 30. oktober 2007

Nå har vi vaska gølvet....


Jeg er en dame med to tommeltotter. Jeg kjenner folk som sier at de har ti tommeltotter, de er klønete. Jeg har to tommeltotter, en på hver hånd. Med hendene mine kan jeg strikke, hekle, brodere, tre perler på en snor, skrive pent, og mange andre finmotoriske ting.

Jeg har to tommeltotter. Likevel har jeg tilbrakt flere timer på kjøkkenet mitt og skrapet opp stivnet såpemasse fra gulvet. Jeg skulle bare smelte litt såpe - en liter bare - og det er så lett at selv verdens mest klønete onkel kan klare det. Men ikke jeg. Ikke i dag. Jeg rakk å helle den varme såpemassen i form før fingrene mine ble til tommeltotter, alle sammen. Eller, det var vel heller det at hendene mine ble til en slags fingerløse votter, og hele greia gikk i gulvet.

En liter såpemasse sprer seg godt på et kjøkken. Derfor har jeg skrapet og skrapet, etter at det endelig stivna. Å begynne å vaske på det uten å skrape først ville vært en håpløs oppgave - selv etter å ha skrapet bort det meste, blir kjøkkengulvet mitt sleipt, skummende og såpeglatt i kontakt med vann. Min eneste trøst er at det ikke gjør noe at jeg har vottehender når jeg vasker, man trenger nemlig ikke finmotorikk for å vri opp en klut. Og så er det heldivis ikke så veldig ofte jeg bruker tida på å vaske bort såpe...

mandag 29. oktober 2007

Just another manic monday...


"Det er haust. Det ruskar ute". Jeg husker ikke hvordan diktet fortsetter, men det er ikke så viktig heller akkurat nå. Det er haust, og det ruskar ute. Og det er mandag. Det er mandag, og jeg har litt for mange ting jeg skulle ha gjort i dag. Jeg har lerreter som ligger til tørk utover gulvet, jeg har såpe som skal skjæres opp bare den stivner, jeg har en brosjyre som skal lages, fotografier som skal organiseres før de skal trykkes....

Og jeg har en katt som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv. Hun ligger i senga og sover, og kikker opp innimellom, vasker seg litt og sover videre. Av og til står hun opp, hun spiser litt og sitter i vinduskarmen og kikker ut på høsten. Så legger hun seg igjen. Og jeg tenker at i dag er det deilig å være innekatt, uten andre oppgaver enn å pusse litt på pelsen av og til....

søndag 21. oktober 2007

Sløv søndag...


Ofte synes jeg at søndag er en dag med mange må-ting. I dag har jeg ingen må-ting, jeg kan bare gjøre det jeg har lyst til. Så i dag tilbringer jeg dagen på arbeidsrommet mitt, sammen med maling, lerret og "Modest Mouse". Ingen skolerelaterte bilder, bare lek med farger, og det kjennes godt ut.

To søte jenter fra TV-aksjonen har vært her - det kjennes også godt ut. Godt å se at ungdommer gidder å bruke noen timer en søndag på å gjøre noe for andre. Og hvis dette er en vanlig tv-aksjonssøndag hjemme hos meg, kommer jeg til å ringe givertelefonen om en stund, når jeg bare har tenkt litt mer på at jeg sikkert ikke gav nok. Og det gjør vi jo sjelden, gir nok, mener jeg.

Ellers var jeg på en veldig hyggelig og liten intimkonsert i går, der "Melodar" spilte. Jeg har hørt dem før, på Promenaden. Den gangen var det mye støy i lokalet, og musikken kom ikke fram. Nå var det et interessert publikum som hørte på musikken - og dette var noe helt annet - og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Men i dag har jeg en sløv søndag. Det er bare meg, lerretet mitt og "Modest Mouse"....

fredag 5. oktober 2007

Se, det var en ekte prinsesse - "Princess Leah" i Sandefjord


Jeg pleier å overse prinsesser. Jeg pleier ikke å like prinsesser. Jeg pleier i hvert fall ikke å skrive om prinsesser. I dag gjør jeg et unntak. I går så, og ikke minst hørte, jeg "Princess Leah" i Verdensteateret i Sandefjord, der de spilte på ungdomskonserten til Oktoberblues. Nå liker jeg prinsesser. Ikke sånne som sutrer om de skulle komme til å sovne på ei ert, men sånne som spiller rå punk/rock som voksne damer liker å høre på, selv om de helt sikkert ikke er hovedmålgruppa. Dette vil jeg ha mer av. Mye mer.

torsdag 4. oktober 2007

Oktoberblues


Det er oktober, og den årlige! Oktoberbluesfestivalen arranges i Sandefjord. De som kjenner meg, vet at blues egentlig ikke er helt min greie, men her er det ting jeg har lyst til å få med meg. I kveld er det en ungdomskonsert som jeg tror blir bra, og ellers finner man informasjon om de ulike arrangementene på Oktoberblues' egne sider.

tirsdag 2. oktober 2007

Storm i juni


Dette var planlagt å bli Irene Nemirovskys hovedverk, et romanepos bestående av fire eller fem deler krigshistorie. Hun rakk å bli ferdig med de to første bøkene, før hun ble deportert til Auschwitz i 1942, der hun ble myrdet av nazistene. Originalmanuset ble ikke utgitt i Frankrike før i 2004, og Storm i juni består av to deler; "Storm i juni" og "Dolce".
Den første delen handler om tyskernes inntog i Frankrike, og flukten fra Paris. Del to foregår i en landsby der en del tyske soldater er stasjonert. Handlingen her går fram til Tyskland erklærer Sovjet krig, og de tyske soldatene flyttes til østfronten.
"Storm i juni" er en annerledes krigsroman. Personene blir skildret av en forfatter som helt klart klarer å fange ulike mennesketyper. Det er leit å lese siste setning og samtidig kjenne forfatterens skjebne, her skulle det kommet mer.
Boka inneholder også fortellingen om Irene Nemirovskys liv, noe som også er fascinerende lesning. Og det er interessant å lese om hennes notater rundt verket, og få et lite innblikk i hvordan hun jobbet.
Dette er en perle av en bok, en bok man er fristet til å si veldig mye om, men som nok aller helst bare bør finne en leser, uten at man sier så veldig mye om den - det kan lett bli mange unødvendige og store ord om en bok som utmerket godt klarer å si noe til de fleste lesere helt av seg selv.

søndag 30. september 2007

Om høsten, jordskokker og sko i gangen


Det er et kaldt drag i lufta, og om kvelden blir det mørkt. Gangen min er full av sko, og snart fylles den opp av jakker også. For ikke så mange år siden bodde jeg sammen med små mennesker som hadde små runde føtter, og små sko. Nå har de samme menneskene blitt store, de har store føtter, de har store sko, de har mange sko. Og skoa står overalt i min gang. Når jeg ser på de ikke fullt så små menneskene tenker jeg at tida jammen går fort - de små har blitt nesten ferdige voksne som snart skal ut i verden å klare seg sjøl. En er allerede ute i verden og klarer seg sjøl, og har en egen gang full av sko - førti par flyttet hun med seg da hun reiste for et par år siden, og det har sikkert ikke blitt færre av dem.

Når jeg kikker ut vinduet tenker jeg også at tida jammen går fort. Det er ikke lenge siden jeg stod på samme sted, kikka ut, og tenkte at i år skal det bli orden i hagen. Og plutselig er det høst. Jeg kikker ut, og ser alt jeg ikke gjorde. Og så ser jeg heldigvis noen av tingene jeg rakk. Og jeg ser at jordskokken blomstrer, og vet at under bakken ligger det deilige knoller som er fine og sprø, og som egner seg godt i f.eks. en wok om noen uker. Jordskokken er en fantastisk grønnsak. De er det siste jeg forholder meg til i hagen om høsten - jeg graver dem opp fram til det blir så kaldt og hardt i bakken at jeg ikke orker det lenger, og de er det første jeg graver opp om våren. En av de gode tingene med høsten, er jordskokken. Og det at det er mørkt ute om kvelden, gjør at jeg kan stå i vinduet og slippe å se det jeg ikke har gjort i hagen. Og tida går fort - om ikke lenge kommer våren tilbake, med nye muligheter...

mandag 17. september 2007

tirsdag 11. september 2007

Mus i huset


Et sikkert høsttegn hos oss, er at det kommer mus inn i huset. Og når man bor i et gammelt hus, er det mange hulrom hvor små dyr kan gjemme seg. Om natta kan vi høre de små museføttene løpe i taket, om om morgenen ser vi av og til spor i form av muselort i skuffer og skap. Man skulle tro at en blodtørstig katt ville være nok til å holde musene ute, men det er ikke tilfelle, enkelte ganger har vi til og med funnet muselort ved siden av kattematskåla. Så det er på tide å finne fram fellene igjen. Noe av det verste jeg kan tenke meg, er lyden av en musefelle som smekker igjen når bare jeg er våken. Den lyden får meg til å ville krype under dyna og late som ingenting, men samvittigheten min tvinger meg til å kikke i fella med en gang, tanken på at noen skal ligge i mitt skap og dø sakte, er mer enn jeg kan orke...

Da er det bedre med disse små musene jeg har strikka. De piler ikke rundt i taket om natta, de gnager ikke på matpapiret i skuffen, eller stjeler bomull. De produserer ikke muselort. De er bare veldig myek og gode å klemme på....

mandag 10. september 2007

Katterommet


Katt pleide å tilhøre det eldste barnet i huset, i den grad hun noengang har tilhørt noen. Da hadde de to sin helt egne inngang til sin helt egne hybel i tilknytning til huset. Da det store barnet flyttet for å studere, flyttet Katt inn i huset. Forrige år bodde det et gjestebarn i huset, men da han flyttet ut før sommeren, var Katt lynrask, og flyttet inn i det som hadde vært hans rom. At det rommet også skal fungere som gjesterom, bryr ikke Katt seg om. Rommet er hennes, senga er hennes, og alle som vil overnatte må på en eller annen måte forholde seg til katten som ligger der, skummel og stirrende. Og hun får det som hun vil - det store barnet har vært hjemme på besøk, og har hatt Katt i senga. Og da det store barnet reiste hjem til seg selv, flyttet det inn et nytt gjestebarn med dyne og andre ting. Og her ligger Katt. Og stirrer. Og venter på sin nye sengekamerat, som klør henne under haka, og selvfølgelig aksepterer at hun er til stede med egen plass nederst i senga, der hun strekker seg ut, maler og legger fra seg løse kattehår. Og når gjeste er venn med henne, er Katt venn med gjesten. Da klorer hun bare litt, og tramper på hodet hans hvis hun vil ut. Og de fleste synes hun er en ganske grei katt, hvis hun bare får det som hun vil.

mandag 3. september 2007

Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.
Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.
Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.
Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus. Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.

Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.
Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

- Harald Sverdrup -

onsdag 29. august 2007

Har du hørt historien om de tre små fisk....


... som endte sine dager i en ...eeh... såpehandlers disk.... Endelig har det vært noen dager med fint vær, og jeg har sittet inne og strikka, av alle ting. Typsik, når det fine været kom, det jeg trengte, og det hagen min trengte, da ble jeg syk. Så altså; jeg har strikka, hatt feber og kasta opp. I varierende rekkefølge. Og her er resultatet; dette er min tre små fisk. Strikka. Med bjelle i magen. Ranglefisker, friske, som snart skal flytte til såpebutikken.

tirsdag 28. august 2007

Et ukjent dyr i hagen...


Nei, jeg har ikke oppdaget en ny art, men jeg har besøk i hagen i dag, av et dyr som ikke har vært her før, ikke som jeg har lagt merke til, i alle fall. Dyret kan minne om et slags kjempeekorn, brunt, slank, lang. Lang hale, som ikke er buskete. Den er rask, og hopper og spretter rundt, og den løper kjempefort. Den har korte bein. Den liker plommer. Kjempegodt, ser det ut til, den kommer løpende fram, spiser eller henter plomme, trekker seg tilbake, kommer fram igjen. Den er forresten hvit under halsen. Jeg vet ikke hva slags dyr det er. Den er morsom å se på, men jeg vet ikke om det er en jeg skal si velkommen til eller ikke. Den ser liksom ikke akkurat snill ut. Nå er det jo ikke sikkert den har tenkt å bosette seg her heller, så det går jo an å bruke dagen på å følge med på det rare, brune dyret fra vinduet.

mandag 27. august 2007

Om Katt fikk bestemme....


Min katt er en bestemt dame. Tidligere har jeg sagt at dersom hun hadde vært menneske, hadde jeg helt sikkert ikke likt henne. Ikke fordi hun er en bestemt dame, jeg liker bestemte damer, men fordi jeg tror at hennes meninger omsatt til menneskeverdenen ville vært ganske uspiselige.

Katt driver en grensekontroll av sin hage som er særdeles streng - vi har sett henne gå mot reven for å jage ham, og ja, han snudde, ingen fornuftig rev vil møte en frisk voksen kattedame til duell, det vil garantert føre til skader. Naboens pus sniker seg langs vår eiendom og håper at Katt ikke får øye på ham, hun aksepterer såvidt at han går langs veien, men tar han et skritt inn i hennes hage er hun etter ham med en gang. OK, hun er litt redd for naboens store hunder, hun er jo ikke dum heller, men hun sitter gjerne og gjesper rett utenfor hundegården når de er plassert i "buret" sitt. Hadde det vært opp til henne, hadde alt hundehold mest sannsynlig vært forbudt.

Katt misliker alt som er mindre enn henne selv. Eller, det er vel ikke helt sant. Hun jakter på det som er mindre enn henne selv, og hun spiser det gjerne. Hun viser ikke mye omsorg for den som er liten og skadet, og det er ikke utenkelig at den ble skadet av henne. Mangfold for Katt betyr flere små dyr å velge i, altså en større meny.

Katt går til krig for bagateller. Særlig er det andre og mindre dyr som får unngjelde, men også den som setter seg i hennes stol, eller ikke er rask nok med matingen, får kjenne hennes vrede. Hun går ikke stille fram i verden, mens andre katter lister seg rundt på potene sine, tramper Katt i trappa og markerer at hun, o store Katt, er hjemme.

Selvfølgelig kan Katt åpne dører, hun finner seg ikke å bli stengt ute fra noen rom i sitt eget hus, og hvis hun for eksempel vil inn på noens soverom om natta for å trampe på hodene deres, gjør hun selvfølgelig det. (Hun har ikke lært seg låser enda, såvidt vi vet, men i det øyeblikket hun gjør det, regner vi med å måtte forhandle for å komme inn).

Katt liker ikke mennesker så veldig godt heller. OK, vi er gode å ha hvis det klør eller hun er sulten, men for henne er vi utskiftbare "skaffere" som står til tjeneste for Hennes Kongelige Høyhet Katt. Jeg mistenker at dersom hun finner noen med bedre mat, vil hun forlate oss øyeblikkelig.

Katt furter når hun ikke får det som hun vil. Lenge. En stund prøvde vi å få ungene til å ikke gi henne mat hver gang hun gav tegn om at det var det hun ville. Men, som ungene sa, "hun følger etter oss og ser på oss til vi gir henne det hun vil ha, det er skummelt".

Om Katt fikk bestemme, hadde hun innført diktatur. Hun hadde selvsagt vært diktatoren, og alle som kunne gjort noe for henne, hadde fått viktige posisjoner. Helt til de ikke var nødvendige lenger - da hadde de blitt spist.

Hvis Katt fikk bestemme, hadde jeg vært redd hele tida. Og jeg er innmari glad for at katter ikke har stemmerett....

torsdag 23. august 2007

Sneglerangler


Kanskje det kan være en form for terapi for nevenyttige damer, å lage modeller av ting man ikke liker. Jeg har i alle fall heklet snegler, og jeg synes ikke de er ekle i det hele tatt. Nå er riktignok ikke mine heklesnegler brune og slimete, de spiser ikke blomster, de tar seg ikke fram i verden ved å skli på slim, og de har hus på ryggen... De er ganske søte, og inne i huset er det en liten bjelle, som gjør at det rangler når man f. eks. rister på dem, eller slår seg i hodet med dem, som små mennesker ofte gjør. Disse ranglene har jeg tenkt at skal flytte inn i såpebutikken min, så kan de kanskje blir gaver til noen små mennesker til jul.

tirsdag 21. august 2007

Jeg trenger sommer nå!


I dag har det vært sommer hos meg, det har vært sol og varme, og det har vært deilig å være ute. Likevel, det er definitivt snart høst. Når floksen blomstrer hos meg, vet jeg at høsten nærmer seg ubønnhørlig. Vanligvis er det helt greit, men i år er jeg liksom ikke helt ferdig med sommeren. Jeg har ikke blitt lei av hagearbeid, jeg har blitt lei av regn og mangelen på hagearbeid, men jeg har ikke irritert meg over jord under neglene, og jeg har bare slitt ut et par hagehansker. Så nå løper jeg ut og graver litt de dagene det er fint vær, jeg flytter en og annen plante, luker litt, og dekker med bark der jeg har luka ferdig for sesongen. Jeg har ikke sittet nok under et tre med en bok, og jeg har ikke brukt min nyinnkjøpte vepsefelle en eneste gang. Jeg har ikke plukket sneglehus og glasskår i vannkanten, eller små rustne spiker jeg tenker at jeg kan bruke i en installasjon når det blir høst. Jeg trenger sommer nå! Jeg har fortsatt over en uke ferie igjen, og jeg trenger en kompakt-sommer som gjør at jeg kan gå høsten i møte litt mer fornøyd. Jeg trenger lyse, varme dager, og jeg trenger andre blomster enn floks - jeg trenger noe som ikke minner om høst. I morgen skal jeg ut og leite etter små blomster som blomstrer for andre gang, de som ikke vet at det er høst snart. Så kan vi late som om det fortsatt er sommer. Sammen, med en bok under et tre...

mandag 20. august 2007

Rådyrfyll

Jeg deler hage med flere rådyr - det var litt irriterende i de åra jeg fortsatt hadde et håp om å ha tulipanbed om våren, men etter at jeg gav opp det prosjektet er det plass til både rådyrene og oss som ellers bor her. Ja, de napper litt i bedene, men det er det verdt - til gjengjeld får vi følge med på kalvene som vokser opp. Akkurat nå går det ofte en enslig bukk forbi, han har bare et horn, så vi har vår helt egne enhjørning. Vanligvis er rådyra ganske sky - de vil helst være i fred, og går når vi kommer for nærme, men i dag har vi hatt besøk av to voksne rådyr som ikke var så veldig redde. Den ene sjangla ganske lenge rundt under det store bjørketreet, mens kameraten stod ved siden av og kom med masse rådyrlyder - det hørtes mest ut som en slags hes bjeffing. Etter en lang stund gikk de sakte, sakte inn i skogen. Og der ligger de nok nå, tenker jeg, og sover ut rusen. De hadde nemlig vært på fest under plommetreet, og spist masse gjærede nedfallsplommer. Og jeg erfarte at fulle rådyr oppfører seg omtrent som fulle mennesker: de sjangler, bråker og vet ikke helt når det er på tide å gå hjem... Og nå er klokka så mye at det nærmer seg vel tida for at de neste dyra skal rykke inn i hagen min; jeg lurer på om det blir grevling-fest til natta.....

onsdag 15. august 2007

Bortskjemt Katt


Katt var alene hjemme i sommer mens familien var på ferie. Hun led ingen nød, hun kunne gå ut og inn som hun ville, og hun ble matet hver dag. Jeg antar at den noe sære katten likte det veldig godt, det å ha huset for seg selv, og det å kunne sove i akkurat den senga hun hadde lyst til å sove i. Katt var bortskjemt fra før, og i løpet av ferien fikk hun noen nye uvaner. Hun insisterer på at tørrforet hun spiser skal komme ut av gul eske, ikke fra grønn pose. Hun har alltid likt tørrforet fra den grønne posen før, så jeg innbiller meg at Katt driver med en maktdemonstrasjon når hun setter seg ned og bare kikker på tørrforet hun får i skåla si. Hun rører det ikke, hvis hun ikke hører raslinga i den gule boksen når vi fyller skåla. Nå er ikke katten klokest i verden, for hun ser ikke ut til å merke at det er akkurat den samme maten, fylt fra grønn pose til gul boks. Eller kanskje hun merker det, og triumferer ved tanken på hva hun får de dumme menneskene i huset til å gjøre. Jeg føler meg i alle fall ganske teit, voksen dame som står og fyller kattemat fra en beholder til en annen. Og jeg tenker at hvis Katt hadde vært et menneske, hadde jeg ikke likt henne noe særlig....

lørdag 11. august 2007

Kryss i taket

Hvis jeg legger hodet bakover og ser opp i taket, kan jeg se et blyanttegnet kryss. Ved siden av krysset står det skrevet med den ikke så veldig pene håndskriften til 17-åringen i huset: mamma la seg tidligere enn oss. Han har ikke skrevet dato, men jeg husker at jeg la meg før midnatt i juni en gang, jeg var syk og sliten. Ellers kan jeg ikke huske når jeg sist la meg før de andre i huset. Og jeg tenker at det er ikke så verst å være søvnløs når man oppdager sånne små ting, som krysset i taket. Og jeg tenker at jeg lever i en morsom og rar familie som gjør sånne ting, og jeg gleder meg til at sønnen min rydder gulvet sitt så mye at det blir plass til å sette et kryss der. For det skal jeg gjøre. Med sprittusj.

onsdag 8. august 2007

Små bamser


Jeg har hekla mange dyr i sommer, blant annet små snille bamser. De bor i den lille såpebutikken min, "Skum - såper og sånn", og kommer inn under kategorien ...og sånn. I bakgrunnen skimtes grisefingerdukker, de er strikka, og alle har navn på merkelappen sin.

tirsdag 7. august 2007

En fin dag å være Katt


Den lunefulle katten har hatt en god dag. Hun var litt fornærmet da hun måtte være inne da naboen kom med den store korninnhøstningsmaskinen på jordet, men etterpå har hun bare vært fornøyd. For når bonden høster korn, høster Katt mus. Hun sitter der, på jordet, time etter time, og kaster seg fram fra tid til annen og fanger en gnager som fram til nå har vært skjult av det høye kornet. Hun kommer til å sitte der i dagesvis, Katt er en utholdende dame når hun vil, og når musene bare er å plukke, vil hun. Noen ganger tar hun med seg byttet hjem for å vise det fram, og få høre hvor flink Katt hun er. Om hun er veldig sulten, hender det hun spiser ofrene sine, men hun lar alltid halene ligge igjen, sånn at vi kan se hvor mange hun har fanget. I den perioden hun hadde vann- og matskål ute, la hun musene der, litt manerer har hun tross alt. Og vi forteller henne at hun er den flinkeste Katt i hele verden - hun svarer med å male og komme med godlyder. Det er godt å være menneskene til Katt når de høster kornet. Det er slitsomt, og godt, å være Katt, derfor må hun hvile innimellom, som nå, i en kurv med usorterte klær fra tørkestativet....

fredag 3. august 2007

Søt og snill snegle


Jeg har definitivt satt personlig rekord i hekling i sommer. De siste medlemmene i serien "En liten venn" er snegler. Siden jeg har hatt et heller anstrengt, ampert og voldelig forhold til snegler i hele sommer, var det godt å få noen søte og hyggelige snegler å forholde seg til. Sneglene jeg har laget har flyttet inn på "Skum - såper og sånn", der de har selskap med ganske mange andre dyr. Det beste er kan hende at de ikke spiser av plantene mine, eller etterlater seg seige slimspor.

tirsdag 31. juli 2007

Sommerfugler, Katt og jeg


Jeg liker å rusle i hagen min når det er fint vær - og det er det i dag. Jeg spiller høy musikk på mp3-spilleren min, og napper opp litt ugrass her og der - bare litt, i dag gidder jeg ikke å irritere meg over nesle og skvallerkål - i dag vil jeg være som oksen Ferdinand - jeg vil sitte under et tre og lukte på blomstene.

I skogkanten vokser det villbringebær, de er søte og modne. Og bak gjestehytta er kantarellen snart klar til innhøsting - igjen. Det kommer i alle fall noe godt ut av denne våte sommeren. Jeg skal ta med kaffekopp og bok ut, og så skal jeg sette meg ned å se på sommerfuglbusken min og late som om dette er en ordentlig sommer. I dag er forresten sommerfuglbusken full av bier, men en og annen sommerfugl kommer også innom. Om noen dager, når hele busken er i blomst kommer det til å myldre av sommerfugler her - jeg gleder meg. Katt gleder seg ikke - hun pleier å ligge under den busken når hun slapper av ute, og jeg tror hun synes det er forstyrrende med alle insektene. Og så har sommerfuglvingene en tendens til å feste seg i værhårene hennes når hun spiser dem, og det liker hun nok ikke, hun er en forfengelig katt, må vite. Men i dag er det ikke mange nok til at det er et problem, hun ligger og ruller seg under busken, og har det så bra som en katt kan ha det. I dag koser vi oss, Katt og jeg.

torsdag 26. juli 2007

Stokkrosene mine


Ugrasset har hatt gode kår i sommer, i alle fall i hagen min. Jeg går ikke ut og pirker i jorda når det regner - da sitter jeg inne og er vær-sur, eller, som noen kanskje har fått med seg; jeg bedriver en slags tvangsmessig hekleaktivitet. I dag har det ikke regnet, og jeg har vært ute og kriseluket. Det spretter opp brennesle og skvallerkål hos meg, og masse annet ugrass som jeg ikke vet hva heter. En gang tenkte jeg at måten å kvitte meg med skvallerkål på var å spise den opp, men som en del andre sunne grønne ting: den smaker ikke menneskemat. Så jeg napper litt her og der, og tenker at det er godt jeg bor litt avsides til. Men så, midt oppe i alle elendigheten av skvallerkål og snegler, så jeg stokkrosene mine. Stokkrosene mine har jeg kjent helt fra de var frø - ja, egentlig enda lenger, siden jeg også møtte opphavet deres. De kommer fra Ribe i Danmark. Utenfor et bittelite hus stod det en stokkrose nesten avblomstret. Stokkroser er noe av det danskeste jeg vet, og jeg liker det danske. Jeg tok med meg en frøkapsel, som jeg sådde året etter. Og året etter det igjen blomstret hun, stokkrosa mi. Akkurat som opphavet er hun nesten svart - svartere blomster er det sjelden å se. Og nå har jeg hatt henne i 7 år. Og hun står der, høy, svart og minner meg om Danmark.

onsdag 18. juli 2007

Flere chihuahuaer...


... og i dag er det takk og lov oppholdsvær - det betyr pause fra den tvangsmessige heklingen jeg har bedrevet i det siste...

tirsdag 17. juli 2007

Det fortsetter å regne


Jeg fortsetter å hekle. Det vil si, jeg gjør den kjedelige jobben som følger med alt håndarbeid; jeg monterer. De hekla chihuahuaene ble søte, og fortsatt ligger det flere på monteringsvent. Det greie med å hekle hundene sine sjøl, er at de verken trenger å gå tur i regnet, de bråker ikke, og spiser ikke. Nå vet ikke jeg om chihuahuaer egentlig har behov for å gå tur i regnet, eller om det holder at de får løpe en runde på gulvet, men uansett trenger ikke jeg å gå ut i regnet siden jeg ikke har hund. For noen år siden hadde jeg virkelig lyst på hund, jeg er egentlig ikke helt sikker på hva det var som utløste det ønsket, det kan ha en sammenheng med at ungene mine har blitt store, og at jeg trengte en liten venn å lufte. Altså, at menn i førtiårskrise ofte ønsker seg stor motorsykkel er ikke så uvanlig, så det er vel heller ikke rart at jeg ville ha en liten hund. I alle fall, familien min var ikke fra seg av begeistring over mors ønske om hund. Da innførte jeg fantasihunden "Mulle" en stund, og det hjalp - jeg fikk lov til å få hund. Det er mulig at familien snudde fordi de enten vennet seg til at det var en hund, om enn ikke synlig, i huset, eller at de tenkte at det var best at den gærne kjerringa med usynlige venner fikk det som hun ville. Hva skjedde så? Har jeg hund? Nei, jeg ombestemte meg og begynte på kunstskole i stedet - det er mange måter å ha midtlivskrise på....

lørdag 14. juli 2007

Ulempa med regn


Fordelen med regn er at man slipper å dra på stranda. Og man får gjort ferdig prosjekter som har ligget lenge på vent. Ulempa er sneglene. I min hage kommer det snegler fra alle kanter - på den ene sida grenser vi til en kornåker, på den andre sida grenser vi til en skog. Begge steder bor det snegler. Mange. Og nå er de på vandring - de kommer til meg. Jeg plukker og jeg plukker, og drukner dem i saltvann. Jeg prøvde å dele noen i to og la de bli liggende på bakken, men det ble for kvalmt da alle andre snegler i nærheten la seg i en klynge for å spise opp liket. Så jeg sverger til pølseklypemetoden. Så kan man jo spørre seg om det er verdt det, Iberiasneglen er ustoppelig. Og jeg vet at min lille pølseklypeinnsats er å regne som en dråpe i havet. Og jada, jeg vet at havet består av dråper, det er bare så innmari mange av dem. Likevel har jeg bestemt meg for å konsentrere meg om min lille dråpe, selv om de er mange og ustoppelige. Det har seg nemlig sånn at Iberiasneglen kan befrukte seg selv, og den kan legge 400 egg. Og hvis hver snegle jeg plukker og henretter betyr at det blir potensielt 400 færre snegler i hagen min til neste år, er det verdt det. Og forresten, den som sa at det er de saktmodige som skal arve jorden, hadde nok ikke hørt om Iberiasneglen.....

fredag 13. juli 2007

Fordelen med regn...



... er at man kan få tid til å f.eks montere halvferdige håndarbeider som har ligget på vent en stund. Her er flere av kattene mine - jeg hadde egentlig planer om å lage en hel kurv med svarte og hvite katter, men gidder ikke likevel - hvis man først skal bruke sommeren på å hekle seg i hjel, går det i alle fall an å variere type dyr, og nå ligger 8 små chihuahuaer og venter på sola skal forsvinne igjen, sånn at de også kan bli montert.

mandag 9. juli 2007

Øsende regn, pøsende regn....


Det regner og regner. Til og med jeg, som ellers pleier å foretrekke en lett skya sommer, synes det er i det meste laget. OK - jeg trenger ikke strandvær - jeg kjeder meg veldig fort på stranda, det kommer sand inn steder det ikke bør være sand, små unger skriker, og mister isen sin der andre gjerne vil sitte, måkene er innpåslitne, vannet er for kaldt. Så, jeg ber ikke om strandvær. Jeg vil bare at være skal være sånn at det ikke sier svupp-svupp når jeg er ute og går, jeg vil ikke høres ut som en svupper. Jeg vil kunne gå lydløst over grasset og sette meg under et tre med en god bok, uten måker og unger som spiser is, og jeg vil gjøre det i oppholdsvær. I stedet kommer jeg til å sette personlig rekord i innendørs hekling. Og det var ikke det jeg hadde tenkt å bruke sommeren til....

onsdag 20. juni 2007

Verdens styggeste grill?


Jeg tilhører de som mener at grilling er oppskrytt - veldig oppskrytt. Joda, jeg liker mat som er grillet, det er ikke det, det er bare det at det er så innmari mye som må gjøres før man kommer til punktet der man faktisk kan spise. En ting er at man må kjøpe maten, det kan jeg vel ikke akkurat klage på, siden det gjelder andre ting man putter inn i gapet også, og selv om det er kjedelig i matbutikk aksepterer jeg at det er en nødvendig aktivitet. Det jeg synes er et pes, er all bæringa av maten. Ut av butikken, inn i bilen, ut av bilen, inn i huset, inn i kjøleskapet, ut av kjøleskapet, ut av huset.... Jada, jeg er nok lat som har et sånt forhold til å bære rundt på maten min, oo jeg synes det er like kjedelig å bære tallerkener og bestikk ut og inn også. Derfor synes jeg altså at grilling er oppskrytt. I vår familie har vi ikke eid grill en gang de siste åra, helt til nå. I forrige uke insiterte ungdommene i huset på å grille, og far måtte kjøpe grill. Siden de fleste butikkene her vi bor hadde stengt, ble løsninga Europris. Der var det åpent, og de hadde grill, én grill. En fotballgrill. Kanskje den ikke er den styggeste grillen i verden, men jeg vil i allefall tippe at den konkurrerer blant de ti øverste på lista. Alle i familien vår syntes veldig synd på far i huset som måtte stå i kø på Europris og betale for monsteret, uten pose over hodet... Men den funka, og det ble svidd mat den dagen. Og grillen er her, og kommer nok til å bli brukt noen få ganger i sommer, så får vi se til neste år, om den kanskje ender opp som fotballfuglebad....

tirsdag 19. juni 2007

Marihøner


Marihøner ute og marihøner inne. Disse er inne, og bor vanligvis i såpebutikken min. Noen ganger, når det er fint vær, og vi har åpent, får de være ute på utstillingsstolen. Dette er fingerdukker, strikka sådanne, og heter noe sånt som Mari og Marianne Marihøne.

fredag 15. juni 2007

Om luking og sånn....




Jeg er veldig glad i å ha en hage, men ikke fullt så glad i hagearbeid. Hagen min er stor, ugrasset vokser fortere enn de tamme plantene, og de tamme plantene formerer seg og kommer opp steder de ikke skal komme opp. Jeg er i ferd med å lære meg å luke bort sånne små planter som kommeropp på uønska steder. Tidligere har jeg latt dem stå, eller flyttet dem til et mer passende sted. På den måten har jeg riktignok fått veldig mange planter, men det har også resultert i at luking har tatt innmari mye mer tid enn det det har trengt å ta. Så nå røsker jeg opp små planter som ikke vet sitt eget beste og vandrer bort fra stedet de opprinnelig ble planta. I mine bed forsøker jeg å innføre en innvandringspolitikk som ville fått UDI til å bli stumme av beundring. Likevel, det finnes smutthull, og når sterke botaniske hensyn tilsier det, lar jeg av og til en fremmed plante få bli. Akeleiene får for eksempel alltid asyl i mine bed, rett og slett bare fordi de er så pene. Men det gir meg en noe flau smak i munnen, det å kaste alle de andre små plantene. Så nå skal jeg ut å grave - jeg skal lage meg et bed som kan ta i mot alle de som ikke er ønska andre steder i hagen, og jeg tipper at det virkelig vil bli et fargerikt fellesskap.

mandag 11. juni 2007

Jordbær!


Dette har jeg spist i dag, ja, altså ikke telefonen, det får da være grenser for grådighet, men bæret. Hadde dette jordbæret vært menneske, hadde det vært siamesiske trillinger, minst.

Kattene mine


Det er ikke akkurat hemmelig at jeg er veldig glad i katten min, og at hun er en ganske bortskjemt og bestemt katt. Hun kommer og går som hun vil, og om vi ikke gir henne det hun ønsker når hun ønsker det, ser hun på oss med det uhyre arrogante katteblikket som forteller oss hvor lite vi egentlig er verdt, og at vi er veldig heldige som har henne, og det burde vi vite å sette pris på. Er vi litt for sene med maten, kikker hun på oss og går sin vei. Vanligvis er katter veldig lette på foten og smyger seg lydløst rundt. Vår katt tramper i trappa for å si fra at hun kommer, hvis hun da i det hele tatt gidder å gå opp trappa selv. Ofte setter hun seg på trinn nr 3 og venter på at jeg skal komme og bære henne opp, og ritualet tilsier at øverst i trappa skal vi stoppe og se ut vinduet noen minutter, før jeg allernådigst får lov til å gi henne mat. Hvis det har seg sånn at jeg går forbi katten på trinn nr 3, fordi jeg f.eks har hendene fulle av noe annet, hender det at hun surner til og blir sittende. Og hun kan sitte der lenge. I flere timer har hun sittet der, sur og tverr, og ventet på at noen andre skal gå opp trappa - ikke for at de skal bære henne, men for at hun skal gå sammen med dem opp, og samtidig vise meg at jeg er den laveste av de lave her i huset. Likevel elsker jeg den katten, hun fascinerer meg, og når hun er hyggelig og blid, føler man seg som verdens snilleste kattebærer...

Siden den ekte katten min er så humørsjuk og ustabil, holder jeg på med å lage noen katter som alltid er snille og alltid vil klappes. Kosedyrkattene mine er hekla, og her er de to første - jeg har to til som ligger og venter på å bli montert. De skal få flytte ned på "Skum - såper og sånn" om ikke så lenge, jeg må bare ha dem litt hjemme og se på dem først.

lørdag 9. juni 2007

Apostrof - nei takk

OK - jeg er kanskje ikke lærer mer, men kanskje det er sånn at hvis man først har hatt som jobb å rette skrivefeil, klarer man ikke å la det være. Og jeg er ingen fanatisk retter, absolutt ikke, og jeg er heller ikke verdensmester i rettskriving. Likevel, selv om jeg skriver feil både titt og ofte, vil jeg påberope meg retten til å bli irritert og sur av alle apostrofene som sniker seg inn i skriftspråket. Det er sånn at som hovedregel skal det ikke være apostrof ved genitivsuttrykk på norsk - det heter altså ikke Stine's stikkelsbær eller Jorunn's jordbær - det heter STINES STIKKELSBÆR og JORUNNS JORDBÆR. Det kan derimot hete Vigdis' vesle verden, eller Liss' lisser.... Tror du jeg tuller? Hos språkrådet står det enkelt og greit om bruk av apostrof i norsk rettskrivning. Og siden det stort sett aldri skal være apostrof, er det sikreste å la det være. Så slipper mann å stifte bekjentskap men norsklærerens rødpenn, man kan ringe til Hansens rørleggerfirma, og mens man spiser maten sin på Kåres kafé, kan man kikke i avisa og kanskje lete etter en ordelingsfeil man kan irritere seg over....

Apekatter i Bakgården


Når det er fint vær, og det samtidig er åpent hos "Skum - såper og sånn", hender det at vi flytter noen av tingene ut på veggen. Akkurat nå er det de hekla apekattene som får henge der i solsteika. Ellers er det bare vakkert utenfor såpedøren vår - en nydelig clematis med rosa og hvite blomster er i full blomst - den kan du se her.

torsdag 7. juni 2007

I hagen min....



Jeg skal ikke påstå at jeg blir veldig snill og rolig av å vandre i hagen min - jeg kan f.eks bli utspekulert slem mot både snegler og liljebiller og andre som truer ting jeg gjerne vil få til å gro. Og jeg banner ganske mye når jeg luker, og jeg blir frustrert og urolig over aldri å rekke nok - ugrasset vokser alltid fortere enn plantene rundt. En eller annen sa en gang, selvfølgelig i en veldig kjekk tone, at ugrass er også grass.... Javel. Så? Jeg trenger ikke å elske det likevel, og jeg tillater meg fortsatt å banne over skallerkål og kveke. Akkurat som når noen sier at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær - jeg banner da også. Og få ting får meg mer muggen enn utsagnet "ut på tur - aldri sur". Særlig at de har vært på tur med mine unger da de var mindre - en som ropte "kjøre bil, kjøre bil" hver gang vi gikk under et stort tre, en som alltid forsvant, og en som ville at vi skulle bære. Men altså - luking får meg ofte til å banne. Nå synes ikke jeg at det er så ille med banning, jeg liker det godt, og har et stort banneordforråd, men heldigvis så lar jeg meg likevel ikke plage av at det er uryddig i hagen, og stort sett klarer jeg å se forbi mye av det som også er grass, eller se på det og tenke at sånn er det bare - det er mye annet fint ute. Og jeg elsker å gå tur i hagen min - jeg kikker i bedene, vandrer oppom skogkanten, ser på fuglekassene, pirker litt i komposten og lukter på blomstene. Ofte bærer jeg rundt på den veldig rare og veldig bortskjemte katten min, hun liker nemlig å bli båret tur med. Eller jeg tusler rundt og snakker litt med meg selv, og føler meg kanskje bittelite grann roligere enn ellers, og kanskje litt snill. Hvis jeg da ikke møter på en liljebille, eller to .... Og noen ganger er det bare vakkert i bedene, og at det er ugrass rundt den vakre lille geraniumen spiller ingen rolle, og katten er også snill i dag, hun varmer seg på muren heller enn å sitte vakt under fuglekassene. Så i dag er det godt å være både katt, menneske, fugl og ugrass i min hage....

lørdag 2. juni 2007

Rosa elefant...


Når man ser rosa elefanter, pleier det vel vanligvis å være et uttrykk for at alt ikke er helt sånn som det skal. Min rosa elefant er bare snill og vennlig, ikke særlig klok, kanskje, men det gjør ikke noe når du er en lekeelefant. Herregud, jeg tror at kloke kosedyr ville hatt det veldig vanskelig - mange barn gjør slemme ting med lekene sine, og det ville vært vanskelig for en klok lekeelefant å akseptere et liv i ufrihet. Kosedyr må rett og slett stille opp på mange rare ting, og de kan pakkes bort eller kastes når de har gjort nytta si. Sånn sett er det greit at de er dumme - tenk så leit å vite at du har en begrensa nytte, og at du plutselig kan bli overflødig, selv om du fortsatt er fullt brukbar. Og i dagens samfunn er kosedyra så mange, at eieren kan ha vanskelig for å knytte seg til og bli kjent med hver enkelt. De blir sett på som bare en elefant, og ikke som elefanten med den ekstra morsomme snabelen, eller den som er best å klemme på. Dette kunne lett endt opp i betraktinger om hvorvidt de kloke har det verre enn de dumme, så jeg vil presisere at jeg snakker om kosedyr, og at all likhet man måtte kunne finne med synet på folk i den virkelige verden er tilfeldig.

Denne rosa elefanten står i min såpebutikk, enn så lenge. Det står og ser ut vinduet, og i dag er det det første av sesongens lørdagsmarkeder, så det er vel noen nye å se på der ute. Det kan jo være at den finner et hjem hos et snillt lite menneske som vil kose og klemme på den. Og er den ekstra heldig, blir den kost helt opp. Og da er plutselig en rosa elefant blitt til et uttrykk for at noe er akkurat som det skal...

torsdag 31. mai 2007

Dyreliv i hagen


OK - jeg bor nesten i skogen, og jeg har en til tider alt for stor hage. Mesteparten av tida, faktisk, men det spiller forsåvidt ingen rolle akkurat nå - det spiller mest en rolle når gresset skal klippes, eller det MÅ lukes. Når man nesten bor i skogen, er man utsatt for dyr, og stort sett er det veldig hyggelig. Det er søtt å se rådyrkalver suge på bladene på plommetreet, og det er nesten greit at de voksne rådyra forsyner seg av rådyre planter. Det er morsomt å se reven tusle forbi om natta, og grevlingene er også artige - de ser ut som et slags dyr som egentlig burde vært utdødd - ganske trege og ganske umoderne. Ja, og så er det insekter her, snegler og vepsebol, og humler som nesten kræsjer i vinduet, og ute i en krok av hagen vokser det brennesle, sånn at neslesommerfuglen skal ha et sted å være. Og vi setter opp fuglekasser, flere for hvert år som går. Høyt henger de, og hyggelige er de. Men så har det seg sånn at fugler ikke alltid velger å bo i fuglekasser satt opp på spesielt egna steder. I år har en fuglefamilie slått seg til oppunder taket på garasjen som ikke er garasje, men arbeidsrom. Ved siden av der de har slått seg ned er en takrenne med vinkel, ved siden av der er det en vedstabel. På toppen av dette sitter det en katt. Jeg og katten har kranglet i hele dag - jeg flytter katten, den sniker seg tilbake. Jeg skjønner selvfølgelig at katten vil ha fugl, men jeg kan ikke med ro i sjelen sitte å se på at den høster et fuglereir. Vedstabelen er nå flytta for å gjøre det litt vanskeligere for katten - de stakkars fugleforeldrene ser ikke fullt så nevrotiske ut som de gjorde for et par timer siden, og katten har flyttet seg noen meter. Hun går ikke langt, og min teori er at hun kommer til å vente til ungene begynner å fly, og at hun da kommer til å prøve å fange dem. Man kan jo håpe på at det å flytte vedstabelen var det som skulle til for å redde noen små fugelunger, eller at akkurat det reiret er bebodd av verdens dyktigste flyvere.

mandag 28. mai 2007

En liten venn....


Eller som her, to små venner. Disse har jeg hekla mange av, og flere av de bor i den bittelille såpebutikken min. Egentlig kaller jeg dem for bakgårdsbabyene mine, siden det er i Bakgården vi har såpebutikk. "En liten venn" er fellesbetegnelsen jeg har på dukker og dyr jeg lager og selger derfra, og etterhvert kommer jeg til å vise flere av dem her også. Akkurat disse babyene ble til fordi jeg bestemte meg for å bruke av det ganske store garnlageret mitt, mønsteret laget jeg med utgangspunkt i et mønster jeg hadde på en kanin, men fordi jeg ikke hadde nok garn til kaninen ble det en baby i stedet. Jeg må innrømme at siden jeg syntes babyen ble veldig søt, løp jeg og kjøpte mer garn, så jeg kan ikke skryte av at garnlageret ble mindre av dette. Men neste gang jeg lager noe, skal jeg nesten helt sikkert bare bruke av det garnet jeg har i huset....

tirsdag 15. mai 2007

Det går likar no...

Jeg visste at det var dumt å sette seg ned å se på NRKs program Landeplage, der Ravi presenterer nettopp landeplager. Jeg visste det, jeg vet jo at hodet mitt er skrudd sammen sånn at når noe først fester seg kan det være innmari vanskelig å få det ut igjen. Det er selvfølgelig en stor fordel når man går på skolen og skal lære noe utenat. Det er bare ikke like morsomt når man mer enn 25 år etter forsatt tar seg i å mumle "gamle Noreg, nørdst i grendom".... Og når man er lagd på den måten, og vet det, ser man ikke på Landeplage, i alle fall ikke hvis man vil beholde vett og forstand. Men jeg gjorde det.

I et anfall av overmot satt jeg foran tv og så presentasjonen av "Det går likar no". Resultatet er, og dette burde jeg visst, at jeg hver morgen våkner opp med "Det går likar no" i hodet. Flere ganger hver dag nynner jeg på den, og jeg hører den før jeg sovner. Og det har jeg gjort i flere uker nå.... Ingenting hjelper. Jeg, som egentlig liker Lou Reed og Nick Cave og det lett dystre, går rundt og nynner å - å - å..... Jeg har prøvd å spille mange typer musikk for å fortrenge DDE, men hittil har det vært umulig å finne botemiddel - et lite øyeblikk trodde jeg at Babyshambles hadde klart det, for selv om det kanskje ikke tar seg så godt ut med damer på over 40 som nynner på "Fu*k forever" på toget, er det bedre enn alternativet. Men det varte da heller ikke lenge. Andungen Kvakk-Kvakk funker ikke som fortrenger, ikke Postmann Pat melodien heller (Noddy tør jeg ikke å prøve). I et anfall av desperasjon prøvde jeg et nytt Ravi-program, man har jo lært at ondt skal ondt fordrive. Jeg trodde "Svake menneske" kanskje kunne gjøre jobben, og det funka i går kveld, og for en gang skyld sovna jeg uten å høre at det går likar no.... Men våkne til det gjorde jeg.

Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, men det er nok sånn at for at noe så ille skal ut, må noe nesten like irriterende inn. Så nå skal jeg se om jeg kanne finne fram til Finlands bidrag til Melodi Grand Prix for veldig mange år siden, "Nuku pommin", et irriterende bidrag fra tidlig -80-tall, som sikkert bare jeg i hele verden husker, men om noe kan erstatte DDE, er det kanskje den. Og nei, det går ikke likar no....

torsdag 10. mai 2007

Vigdis vesle verden


En av flere små verdener, faktisk. Noen ganger jobber jeg med kunst, og da er verdenen min her. Andre ganger jobber jeg med såpe, og da er verdenen min her. Og så har jeg jo den virkelige verdenen å forholde meg til, den som ikke er den vesle, men den store, og ganske uoversiktlige.
Men av og til er jeg her, i Vigdis vesle verden, og pusler rundt med små ting - litt håndarbeid, kanskje, eller kan hende jeg hører på musikk eller leser ei bok.
Eller kanskje jeg diskuterer litt med meg selv, om krig og fred og politikk og sånn, eller rydder litt i tanker og ting. Sannsynligheten for at jeg rydder i noe som helst er forresten ikke så veldig stor - det er vel heller sånn at jeg kanskje roter litt rundt i saker og ting, før jeg går videre til et annet prosjekt. Jeg har mange, mange halvferdige prosjekter liggende - kanskje jeg kommer til å legge ut noen av dem her etterhvert som de blir ferdige, hvis de blir ferdige. Eller kanskje ikke.... Noen ting blir ferdige også, så ferdige at de havner hos "Skum - såper og sånn", den bittelille såpebutikken jeg har sammen med Ruth. Men mange ting ligger i skuffer, skap og poser, og skal kanskje bli noe en dag. Akkurat som meg. Det er bare ikke helt sikkert hva.... Enda.